CzechMate: In Search of Jiři Menzel ^[1] (2018) er et episk kjærlighetsbrev til den tsjekkoslovakiske nybølgen ^[2] på 1960-tallet. I tillegg til å være en bittersøt beretning om en hel generasjon, blir filmen en gravskrift for nylig avdøde Jiři Menzel ^[3].

Da jeg hørte at en over syv timer lang dokumentarfilm om den tsjekkoslovakiske nybølgen var på vei, datt jeg nærmest av stolen. En underlig reaksjon, vil noen si, men jeg kan forklare. I likhet med Shivendra Singh Dungarpur ^[4], regissøren bak denne dokumentaren, har jeg selv kjent disse filmenes sterke tiltrekningskraft på kroppen og latt meg fascinere av perioden de ble laget i.

De siste fem årene har jeg frest gjennom flere titalls filmer, artikler og bøker. Jeg har stått med krum rygg og svettet i trange DVD-sjapper i sommervarme Praha på søken etter obskure klassikere. Jeg har følt meg som en perledykker på filmhistoriens dyp, men også fått en nærhet til menneskene bak filmene. Møtet med CzechMate virvlet derfor opp mange følelser – stor glede, men også sorg.

Et gyllent tiår

^[5]CzechMate har en spesiell produksjonshistorie. Det hele startet da Dungarpur så Tog under oppsikt ^[6] (1966) som ung filmstudent. Opplevelsen gjorde sterkt inntrykk på den indiske filmelskeren, som ble besatt av å møte regissøren bak sin yndlingsfilm. Jiři Menzel var imidlertid en beskjeden mann som ikke lot seg intervjue. Men i 2010 møttes de endelig på en kafé i Praha, og fant tonen. Menzel fortalte om livet sitt og sine venners filmer fra 1960-tallet, og i løpet av de neste åtte årene dro Dungarpur og teamet hans talløse ganger fra India til Tsjekkia for å gjøre opptak, og det som begynte som et portrett av én filmkunstner utviklet seg til å bli et storverk om en hel bevegelse.

Den tsjekkoslovakiske nybølgen var grovt sagt en stor gruppe unge filmskapere som ville skildre mennesket slik det faktisk var – en protest mot den kommunistiske propagandaens forvridde menneskesyn. Selv om filmskaperne hadde tydelige mål for sin samfunnskritikk, skydde de enkle fiendebilder. De problematiserte også menneskets natur, vår forfengelighet og vår hjelpeløshet i møte med totalitære krefter.

Nybølgen og dens skapere var del av en større reformbevegelse i det tsjekkoslovakiske sivilsamfunnet på 1960-tallet, en periode hvor massive protester tvang kommunistpartiet til å myke opp sitt harde styre. Samtidig blomstret kunsten og kulturen som aldri før. CzechMate gir et unikt innblikk i disse gylne årene som kulminerte i Prahavåren i 1968 og Sovjetunionens brutale invasjon samme år.

Min egen tsjekkiske odyssé

Mange har vel følt den deilige besettelsen når man oppdager en ny artist, forfatter eller regissør. Det kribler i magen. Man vil bare dykke dypere og oppdage mer. Etter å ha satt mine første skudd med Chytilová, Němec og Forman, var jeg på kjøret. Filmenes formlek, sorte humor, og skarpe fortellinger traff meg rett i hjertet og skjøt gjennom blodbanene.

I tillegg hadde filmene en interessant politisk kontekst og noe distinkt ”tsjekkisk” ved seg. Det er kanskje den eksistensielle humoren. Tsjekkerne var underlagt stormakter i århundrer – tyske og østerrikske herskere i vest, og Sovjetunionen i øst. I mangel på militær slagkraft, ble latter og ironi tsjekkernes våpen. Dette gjennomsyrer kulturen og kunsten, nybølgen inkludert.

Med tiden ble alt ved det tsjekkoslovakiske samfunnet på 1960-tallet interessant for meg: musikken, litteraturen, politikken, den særegne melodien i språket. Jeg skrev artikler om nybølgen ^[2] og prakket filmene på vennene mine. Det var ingen tvil: jeg måtte reise til Tsjekkia og oppleve det forjettede land.

^[7]

Regissør Shivendra Singh Dungarpur.

En reise til Praha

Etter å ha tilbrakt utallige timer i 1960-tallets «Swinging Prague» ved å leve meg inn i filmene, drømte jeg om å oppleve den samme atmosfæren da jeg selv besøkte byen. Naivt? Absolutt. Jeg endte opp med en mild variant av Paris-syndromet (eller første kjente tilfelle av Praha-syndromet?) da jeg innså at Praha anno 2016 bare var en vanlig europeisk storby. For eksempel dro jeg til det legendariske konsertstedet Lucerna, hvor Menzel, Forman og gjengen i sin tid hørte på jazz og diskuterte film. Selv endte jeg opp med å stå på scenen foran et rølpete publikum og synge «I’m a Barbie Girl» under Lucerna 90’s Music Video Party.

Alle nostalgiske fantasier ble definitivt knust da jeg samme kveld entret Sentral-Europas største utested, Karlovy Lazne. Dette er uten tvil helvetes forgård, et sted hvor svetten renner fra veggene og drita briter klemmer seg gjennom de trange gangene som fish ’n’ chips gjennom tarmsystemet.

Nei, Praha var sannelig ikke som på film. Jeg kunne ha holdt en tirade om skadene den neoliberale kapitalismen påførte landet etter kommunismens fall, men jeg skal fokusere på det positive. Tsjekkia er tross alt pilsens hjemland. Og reiser man ut i provinsen, kan man oppleve noe genuint tsjekkisk, som da jeg var innom en søvnig landsby hvor ingen snakket engelsk. Den eneste kafeen solgte kun øl, ingen mat. Om du må spise, prøv nasjonalretten svinekne. Å bestille hai i et land uten kyst var for øvrig ingen god idé.

^[8]

Tidsvitner og knuste drømmer

Det er blitt skrevet mye om den tsjekkoslovakiske nybølgen, om den kulturelle blomstringen, det kreative felleskapet og den politiske virkeligheten. Men aldri er historien blitt fortalt så levende som i CzechMate. Dungarpur har klart å få alt som kan krype og gå av markante filmskapere fra perioden foran kamera, en enorm prestasjon som beviser hvilken lidenskap og stå-på-vilje som ligger bak. Vi hører fra nøkkelregissører som Menzel, Věra Chytilová ^[9] og Ivan Passer ^[10], men også et mylder av fotografer, manusforfattere, skuespillere og andre tidsvitner.

Å se CzechMate er som å bla i en tjukk kokebok full av fristende retter med sine mange utdrag fra både kanoniserte og kuriøse filmer, og man vil smake på alt. I stedet for å henfalle forklarende voice-over eller tekstplakater, lar Dungarpur de som faktisk var til stede fortelle historien, om nybølgens suksess og det politiske rundt. Disse filmskaperne, nå gamle mennesker i 70- og 80-årene, er alle merket av et liv under kommunistisk styre. Sovjetunionens invasjon i 1968, som knuste troen på frihet og forandring, er fortsatt et dypt traume.

I årene som fulgte invasjonen ble nemlig mange filmkunstnere tvunget til å gi opp karrieren sin, og mange måtte kjempe for å overleve frem til kommunismens fall. De ble frarøvet sin kunstneriske ungdom og sine drømmer idet de var i ferd med å lykkes. En gremmes over urettferdigheten de måtte tåle og filmene de aldri fikk laget. Til sammen danner beretningene en sterk historie om kreativ skaperkraft og kunstnerisk undertrykkelse.

^[11]

Shivendra Singh Dungarpur og Jiři Menzel.

Menzel – legendarisk entertainer og småbarnsfar

Som en kontrast til mørket i denne historien har vi Jiři Menzel, den karismatiske mannen som Dungarpur dokumenterer i sitt daglige og profesjonelle liv gjennom filmen. Menzel virker både brydd og smigret over å være foran linsen, og har alltid et skjevt smil eller en artig kommentar på lur. Vi forstår at Menzel er den fødte entertainer, like god foran som bak kamera. Han snakker begeistret om Chaplin, Tati og sin yndlingsfilm, Jean Renoirs Partie de campagne ^[12] (1936). Inspirasjonen fra disse kan ses i Menzels egne filmer, hvor livets enkle gleder, underfundig stumfilm-humor og lett erotikk er faste ingredienser. Kort sagt innehar Menzel en «lightness of being», for å sitere Milan Kundera ^[13], som faktisk underviste ham på filmskolen.

Dungarpurs opptak av Menzel er imidlertid ikke uten melankoli. Etter et helt liv som ungkar, giftet Menzel seg og ble far i en alder av 70. I én sekvens ser vi den gamle mannen dra i parken med familien og bære rundt på døtrenes leker. Han bemerker at han ikke vil få se dem vokse opp. Det fikk han sørgelig nok rett i. Etter flere år med dårlig helse gikk han bort ^[14] i september 2020 med COVID-19. Han rakk i det minste å se denne filmen, som er blitt et verdig portrett av både personen og kunstnerskapet.

Idet CzechMate nærmer seg slutten, slår det meg at Dungarpurs lange oppdagelsesferd likner min egen: Vi søker en tid som ikke lenger finnes og må akseptere den vonde erkjennelsen av at de siste sporene er i ferd med å vaskes vekk av tidevannet. I løpet av de åtte årene Dungarpur arbeidet med filmen, gikk nybølgens viktigste figurer bort én etter én. Det omfattende arbeidet som ligger bak gjør meg dypt takknemlig.

For det viktigste og mest rørende ved Dungarpurs prosjekt er at dokumentaren er blitt et uvurderlig tidsdokument, der en talentfull generasjon nesten glemte regissører og manusforfattere fikk fortelle sin historie før det var for sent.

*

CzechMate ble sommeren 2020 lansert på DVD/Blu-ray av britiske Second Run ^[15], og er i salg hos bl.a. Platekompaniet ^[16].