01Phantom Thread ^[1]

^[2]

Regi: Paul Thomas Anderson ^[3]

USA, 2017

Les omtalen ^[4]

Paul Thomas Anderson ^[3] er ikke helt lett å bli klok på. Fra debuten med Hard Eight for over 20 år siden, via overdådige Magnolia, lunefulle Punch-Drunk Love, episke There Will Be Blood og elleville Inherent Vice, har han bygget opp en oeuvre som er like variert som den er distinkt. I praktverket Phantom Thread ^[1] dykker han ned i forholdet mellom klesdesigneren Reynolds Woodcock og den unge servitrisa Alma, og med utgangspunkt i deres tilfeldige møte og stadig dypere relasjon spinner Anderson en overraskende, overbevisende og overveldende filmfortelling. Forlatt er regissørens kjære California, til fordel for et London på 1950-tallet, vevd frem med scenografisk presisjon og rikdom. Den glitrende tidskoloritten blir likevel bare en indresøm til filmens tidløse drakt. I rollefigurenes spill om intimitet og forpliktelse inspiseres ideer om makt, besettelse og begjæret om å «eie» en annen person – samt emner vi finner i andre av Andersons filmer, som ensomhet, fremmedgjøring og dysfunksjonelle relasjoner.

Som formverk er Phantom Thread også kledd opp i et berusende design. Fra melodramatiske komposisjoner à la Powell & Pressburger ^[5] til innestengt spenning og nerve i Hitchcocks tegn, og en nesten monstrøs humoristisk touch som ulmer av Buñuel, rommer Andersons stramme og elegante estetikk alskens smakfulle delikatesser. En hel skokk av potente visuelle motiver og symboler; forbausende fokusendringer og fascinerende taktskifter; nedskalert, mindre intrikat, men enda mer raffinert og pregnant kameraarbeid; årets beste score fra Jonny Greenwood ^[6]; og ikke minst skuespillerne, både Daniel Day-Lewis ^[7] i sin storslagne siste opptreden – om vi skal tro ham denne gangen – og det som for meg var det første møtet med fantastiske Vicky Krieps ^[8] i rollen Alma. Alt forsyner krutt til mitt argument om at dette er Paul Thomas Andersons mest fullkomne filmverk. En fantombragd som må skjenkes æren som årets beste.

02Roma ^[9]

^[2]

Regi: Alfonso Cuarón ^[10]

Mexico, USA, 2018

Hør podcasten ^[11]

Slått rett på målstreken i kampen om topplasseringa er Alfonso Cuarón ^[12]s monumentale Roma, en film så opplagt komponert for framvisning i storformat at det er trist å tenke på at de fleste tilskuere kommer til å se den på Netflix. Den meksikanske auteuren anvender nemlig her sitt usedvanlige talent for grandios koreografi og kinematografi – denne gangen med seg selv som fotograf – til å ramme inn minner fra sin barndom i Mexico i begynnelsen av 1970-årene og fortelle en liten, personlig historie om en familie. Plottet sentreres rundt den unge hushjelpen Cleo, hypnotisk spilt av debutant Yalitza Aparicio ^[13], en filmisk tilstedeværelse som Cuarón veit å utnytte til det fulle, og ikke siden De Sicas Umberto D. ^[14] (1952) har jeg opplevd hverdagslige ting, som at noen går rundt i et hus for å slukke lys, som så audiovisuelt trollbindende. Filmen er i det hele tatt full av slike øyeblikk, slående tablå og betagende sekvenser, der det nære og ordinære og det svære og spektakulære møtes, svøpt i en ømhet og følsomhet som gir enhver innstilling en ekstra dimensjon. Roma har kanskje et snev av Fellini og en smak av Antonioni, men er fullt ut Cuarón – en kulminasjon av hans kvaliteter som filmskaper og så langt hans mesterverk.

03The Florida Project ^[15]

^[2]

Regi: Sean Baker ^[16]

USA, 2017

Les omtalen ^[17]Hør podcasten ^[18]

Barndom er enda mer sentralt som stikkord i Sean Bakers fortryllende The Florida Project ^[15]. Bakers forrige film Tangerine ^[19] (2015) var ujevn, men ga varsel om at regissøren hadde en klar disposisjon for instruksjon, og nå kan vi stadfeste at dette ikke var et blaff. De små, rølpete amatørbøllefrøene i The Florida Project, anført av elektrisk energiske Brooklynn Prince ^[20], gis nødvendig friløp til å gi like deler ufordragelige og sjarmerende forestillinger som ikke bare er bærende for prosjektet men som skaper en ekthet jeg ikke har sett maken til på lang tid. Godt hjulpet av en regissør med evne til å plassere oss i barnas univers, som lar oss se fra deres synsvinkel, og erfare deres opplevelse av omgivelsene sine, blir fortellinga om oppvekst i et mildt sagt spesielt miljø et primeksempel på sprek, fengslende og befriende usentimental sosialrealisme. Misforstå meg ei, The Florida Project er samtidig en stilfull sak. Bakers innbydende vide komposisjoner og treffende, tempererte klippetempo lar virkelig «solskinnsstatens» særprega arkitektur og ofte godteriglorete fargeflora stige fram på givende vis – og åpner for å skildre idyll, lek, strev og tøffe tak i skyggen av den ultimate eskapistiske eventyrverden.

04You Were Never Really Here ^[21]

^[2]

Regi: Lynne Ramsay ^[22]

Storbritannia, USA, 2017

Det «vakre i det vonde», eller det symbolske «lyset i mørket», er vanskelig å skimte i You Were Never Really Here, Lynne Ramsay ^[23]s ramsalte adaptasjon av Jonathan Ames ^[24]’ kortroman fra 2013. I sin fjerde spillefilm holder regissøren fast ved å utforske de styggere delene av menneskelig psyke og atferd, denne gangen med ekstra fokus på de fysiske og psykiske konsekvensene av vold og misbruk – og som alltid med hjelp fra flere originale filmatiske valg. Den noir-inspirerte feberdrømestetikken i You Were Never Really Here gir et saftig ekstra lag til Ramsays sedvanlig poetiske stil, og disse to forskjellige visuelle trekkene framkaller i sin helhet en impresjonistisk, men drivende intens thriller. Mellom fragmenterte tilbakeblikk, kreativ håndtering av råskapen og volden som fortellinga krever og den pulserende musikken til Jonny Greenwood, kan mye av filmens oppslukende effekt også tilskrives Joaquin Phoenix ^[25]’ uforglemmelige rolletolkning som brutal, traumatisert «kidnappingsfikser» med empati og moral i behold. Så får vi bare håpe at Lynne Ramsay selv blir en mer regelmessig tilstedeværelse i de kommende års kinoprogram.

05Call Me by Your Name ^[26]

^[2]

Regi: Luca Guadagnino ^[27]

Italia, USA, 2017

Hør podcasten ^[28]

05Suspiria ^[29]

^[2]

Regi: Luca Guadagnino ^[27]

Italia, Tyskland, USA, 2018

Les omtalen ^[30]Hør podcasten ^[31]

Luca Guadagnino ^[32] ga oss to storverk i år og disse får derfor dele plassering hos meg – uten sammenligning for øvrig. I Call Me By Your Name ^[26] er det med kjærlighetens pensel han maler sitt uttrykk. Alt er så vakkert, men samtidig så praktfullt naturlig; landskapene, ansiktene og figurene formidles i bilde og lyd med teknisk eleganse og virtuos iscenesettelse, uten at det noen gang kjennes anstrengt eller affektert. Dette er noe av nøkkelen til at Call Me by Your Name er så mye mer enn en forførende fortelling om forelskelse; når filmen tar farvel med et evigvarende nærbilde av Timothée Chalamet ^[33]s ansikt, til den suggererende musikken til Sufjan Stevens ^[34], er det liten tvil om at vi har vært vitne til genuin filmkunst.

Suspiria ^[29], på sin side, er heller en radikal adaptasjon av Dario Argentos klassiker enn Thomas De Quinceys fantastiske, fragmenterte essaysamling Suspiria de Profundis ^[35] (1845), men først og fremst er den noe helt eget – et beist av en film, der Guadagnino slår seg løs ved hjelp av grøsserens kjøterske skjønnhet. Fra briljant, kryssklippa kroppshorror og anvendelse av de mest farseaktige giallo-elementer til forsøksvise kommentarer om ondskap, morsrollen og kollektiv tysk etterkrigsskyld, er dette en film i overmotets og overskridelsens tegn, som alt i alt egentlig er ganske absurd. Slik sett hersker det en del tvil hos meg om Suspiria vil holde seg like godt som sin forgjenger – men at den gir en mektig enkeltstående filmopplevelse kan ikke fornektes.

06Leave No Trace ^[36]

^[2]

Regi: Debra Granik ^[37]

USA, 2018

Apropos adaptasjoner virker Debra Granik ^[37] og manuspartner Anne Rosellini ^[38] å ha en egen evne til å ta utgangspunkt i relativt ukjent samtidslitteratur og forme materialet til kvalitetsfilm. Til tross for tittelen er sporene fra regissørens gjennombruddsfilm Winter’s Bone (2010) tydelig til stede i Leave No Trace ^[36], i alt fra et formspråk som delikat balanserer det skarpt naturalistiske med mer flytende lyriske toner til ærlig, levende portrettering av sider ved det amerikanske samfunnet som sjeldent havner i rampelyset. Graniks største styrke som filmskaper synes likevel å være skuespillerinstruksjon, om filmens to eksepsjonelle prestasjoner kan tas som bevis. Alltid gode Ben Foster ^[39] skinner i rollen som traumatisert krigsveteran og overbeskyttende forsørger, mens uerfarne Thomasin McKenzie ^[40]s gestaltning av datteren som er nødt til å vokse opp for fort er et funn på nivå med det Jennifer Lawrence var for åtte år siden – og fortjener også et gjennombrudd som samsvarer. Med større plass kunne mye mer blitt sagt om Leave No Trace, men det mest vesentlige er kanskje hvor sterkt den berører; dette er en film som nettopp setter spor.

07Utøya 22. juli ^[41]

^[2]

Regi: Erik Poppe ^[42]

Norge, 2018

Les omtalen ^[43]Hør podcasten ^[44]

Berørende er også et relevant, men ikke tilstrekkelig omfattende, ord i møte med den mest gripende kinoopplevelsen jeg hadde i 2018. Sittende i mørket, i den øredøvende stillheten i salen mens rulletekstene spilte, hadde jeg trøbbel med å prosessere det jeg hadde sett som filmverk, men erkjente allerede der og da at Utøya 22. juli ^[45] er en film jeg er glad har blitt laget, glad jeg har sett og glad andre også har valgt å se. Det var aldri noen tvil om, fra mitt ståsted, at det måtte lages film om tragedien og traumet Norge opplevde i 2011; det store spørsmålet var bare hvordan dette kunne gjøres på en virkningsfull og samtidig ansvarlig måte. Regissør Erik Poppe og resten av hans medarbeidere bør slik sett få honnør for sitt riktige, viktige og slagkraftige svar. Valgene om å begrense framstillinga til så få tagninger som mulig og å holde tilskueren i mer eller mindre samme posisjon som de stakkars ungdommene der på øya – gjennom hovedpersonen «Kaja» (Andrea Berntzen ^[46]) – er særs effektivt i å gi oss en opplevelse av å være der; av stedet, menneskene og det marerittet de ble fanget i. En voldsom og vond, men også etisk sett essensiell opplevelse.

08De utrolige 2 ^[47]

^[2]

Regi: Brad Bird ^[48]

USA, 2018

Etter fjorten års ventetid og varierende kvalitet på Pixars øvrige oppfølgere de siste årene, var inngangen til det som har vært et etterlengta gjensyn med den utrolige Parr-familien prega av en viss skepsis. Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg skjønte at årets beste superheltfilm var et faktum – akkurat som det skjedde tilbake i 2004. I De utrolige 2 ^[47] gjentar nemlig Brad Bird suksessformelen fra førstefilmen med fabelaktig animasjon, kinetisk action og elskelige familieforviklinger. Selve filmuniverset er naturlig nok proppfullt av nostalgi, men likevel oppdatert til vår samtid – også parodisk i takt med (heller enn som uheldig reproduksjon av) den evig økende bølgen av superheltfilmer. Pluss på med «set-pieces» som overgår det aller meste som ellers finnes i sjangeren (her spesielt Elastigirls makeløse togredningsbragd), kreativ slapstick nesten på nivå med Tex Avery ^[49] (les: superbaby vs. vaskebjørn), samt en gjenkjennelig menneskelig faktor som så alt for ofte er mangelvare i Marvel og DCs produksjoner, så blir summen rett og slett et lite underverk.

09I, Tonya ^[50]

^[2]

Regi: Craig Gillespie ^[51]

USA, 2017

Muligens kan det også kalles et slags mirakel at en biografifilm om den notoriske kunstløperen Tonya Harding skulle ende opp som en av årets mest underholdende filmer. Regissør Craig Gillespie ^[51] har ikke lagd noe særlig av interesse for meg på over et tiår, og manusforfatter Steven Rogers ^[52] har kun signert en håndfull middelmådige romantiske komedier. Men med spydspissen Margot Robbie ^[53] i fyr og flamme som tittelfiguren har likevel I, Tonya ^[50] – mot alle odds eller ei – endt opp med å bli en filmatisk innovativ, narrativt interessant og fordømt fornøyelig oppvisning. Leken mockumentary-stil, gode doser tidvis voldelig komikk, vidunderlig musikkbruk og et galleri av hysterisk morsomme rollefigurer og rolletolkninger (Allison Janney ^[54]s morsskikkelse er et særlig høydepunkt som velfortjent ble prisgitt en Oscar for beste birolle) kombinerer krefter på et vis som er verdig en toppscore. I, Tonya er latterlig og tragisk om hverandre, og makter overraskende nok også å skape emosjonell resonans gjennom sine diverse hopp og piruetter, i det den «axelererer» seg til et kneknusende bra resultat.

10The Post ^[55]

^[2]

Regi: Steven Spielberg ^[56]

USA, 2017

10Ready Player One ^[57]

^[2]

Regi: Steven Spielberg ^[56]

USA, 2018

Siden en viss Steven Spielberg ^[58] også bidro med to topptitler til filmårets kavalkade slår jeg til med nok enn to-for-én. Her har derimot The Post ^[55] klar forrang på plassen, som en jevnt over bedre film, en regelrett masterclass i audiovisuell historiefortelling. Den sanne bakhistorien rundt publiseringa av de såkalte «Pentagon Papers» i 1971, og det vanskelige dilemmaet de ansvarlige hos The Washington Post fikk i fanget, er tydeligvis alt Spielberg trenger for å skape et stramt, dialogtett drama av beste klasse – med kraftfull samtidsaktualitet. En fremragende besetning ledet av Meryl Streep og Tom Hanks hjelper selvsagt, men det er den formmessige kompetansen i alle ledd som er den aller største stjernen.

Samtidig klarer jeg ikke ignorere hvor innmari kos det var å se Ready Player One, der regissørveteranen får anledning til å vise andre sider av sine mesterlige tekniske og formale ferdigheter som filmforteller. Spielberg gir ikke bare liv til Ernest Clines popkulturinfiserte framtidsvisjon, men forbedrer flere av dens mer forslitte (og slitsomme) elementer på vei mot å bli en blockbuster av den gode gamle sorten. Action fra a til å, imponerende og iøynefallende visuelle figurasjoner, et relativt velutvikla fantasiunivers, (som oftest) sjarmerende nostalgi, og en aldeles ypperlig Kubrick-hyllest er nok for meg til å velge å overse et noe porøst plot og tomme rollefigurer, i bytte mot filmens tilbud om en overøsende følelse av å ha det gøy.

*

11. First Reformed ^[59] (Schrader)
12. Isle of Dogs ^[60] (Anderson)
13. Let the Corpses Tan ^[61] (Cattet & Forzani)
14. Rekonstruksjon Utøya ^[62] (Javér)
15. BlacKkKlansman ^[63] (Lee) / Sorry to Bother You ^[64] (Riley)
16. Mission: Impossible – Fallout ^[65] (McQuarrie)
17. The Ballad of Buster Scruggs ^[66] (Coen-brødrene)
18. Eighth Grade ^[67] (Burnham)
19. Team Hurricane ^[68] (Berg)
20. Annihilation ^[69] (Garland) / A Quiet Place ^[70] (Krasinski)

Årets usette skatter: «Savnet», «Widows», «Le livre d’image»
Årets skuffelser: «The Shape of Water», «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri», «Downsizing»
Årets beste gjensyn: «Vargtimmen», «The Deer Hunter», «Gremlins» & «Gremlins 2: The New Batch»