Filmen er som kjent en fransk oppfinnelse, og ingen land kan matche Frankrikes filmkultur. Strømmetjenesten La Cinetek ^[1] inviterer publikum til en reise ut mot filmhistoriens avkroker og randsoner, guidet av prominente regissører fra hele verden.

La Cinetek er et enestående initiativ fra Meilleurs du Cinéma (som også står bak UniversCiné ^[2]) og et knippe franske regissører (Pascale Ferran ^[3], Cédric Klapisch ^[4] og Laurent Cantet ^[5], tilknyttet foreningen Société du Réalisateurs du Films). Hver måned inviteres en ny auteur til å dele sine favoritter med brukerne, og konseptet er at filmene som vises utelukkende hentes fra disse listene. I skrivende stund har tjenesten over 950 titler å tilby, fra stumfilmtiden og helt frem til år 2000.

Blant dem som har blitt invitert til å tipse publikum om filmhistoriske skatter finner vi Olivier Assayas, Bertrand Bonello, Céline Sciamma, Agnes Vàrda, Apichatpong Weerasethakul, Arnaud Desplechin, Cristian Mungiu, Lynne Ramsay, James Gray, Jean-Pierre Jeunet, Costa Gavras, Bong Joon-ho, Jacques Audiard – og Joachim Trier ^[6].

Med tanke på Triers popularitet i Frankrike, er det ikke overraskende at han er blitt forespurt – og dessuten kjenner vi godt til den prisbelønte filmskaperens glede over å sortere og rangere (i 2012 deltok han på en tre timer lang Filmfrelst-episode ^[7] om sitt bidrag til Sight & Sound ^[8]s prestisjetunge kåring av tidenes beste filmer).

Triers favorittfilmliste hos La Cinetek ser slik ut:

• Persona ^[9] (Ingmar Bergman)
• Smultronstället ^[10] (Ingmar Bergman)
• Une femme douce ^[11] (Robert Bresson)
• 2001: En romodyssé ^[12] (Stanley Kubrick)
• Barry Lyndon ^[13] (Stanley Kubrick)
• Vertigo ^[14] (Alfred Hitchcock)
• Mishima: A Life in Four Chapters ^[15] (Paul Schrader)
• En kärlekshistoria ^[16] (Roy Andersson)
• Utvandrerne ^[17] / Nybyggerne ^[18] (Jan Troell)
• All That Jazz ^[19] (Bob Fosse)

*

^[20]

«Une femme douce» (Robert Bresson, 1968).

• Körkarlen ^[21] (Victor Sjöström)
• La passion de Jeanne D’Arc ^[22] (Carl Th. Dreyer)
• 8½ ^[23] (Federico Fellini)
• Hiroshima, mon amour ^[24] (Alain Resnais)
• La notte ^[25] (Michelangelo Antonioni)
• L’eclisse ^[26] (Michelangelo Antonioni)
• Speil ^[27] (Andrej Tarkovskij)
• Stalker ^[28] (Andrej Tarkovskij)
• Andrei Rublev ^[29] (Andrej Tarkovskij)
• Beau travail ^[30] (Claire Denis)

*

^[31]

«Körkarlen» (Victor Sjöström, 1921).

• The Age of Innocence ^[32] (Martin Scorsese)
• Cléo de 5 à 7 ^[33] (Agnès Varda)
• Le feu follet ^[34] (Louis Malle)
• Goodfellas ^[35] (Martin Scorsese)
• Gudfaren 2 ^[36] (Francis Ford Coppola)
• Apokalypse nå! ^[37] (Francis Ford Coppola)
• Don’t Look Now ^[38] (Nicolas Roeg)
• Kes ^[39] (Ken Loach)
• Annie Hall ^[40] (Woody Allen)
• The Breakfast Club ^[41] (John Hughes)

*

^[42]

«The Age of Innocence» (Martin Scorsese, 1993).

• Blue Velvet ^[43] (David Lynch)
• Comment je me suis disputé…(ma vie sexuelle) ^[44] (Arnaud Desplechin)
• Heat ^[45] (Michael Mann)
• Suspiria ^[46] (Dario Argento)
• Playtime ^[47] (Jacques Tati)
• Do the Right Thing ^[48] (Spike Lee)
• La jetée ^[49] (Chris Marker)
• Il conformista ^[50] (Bernardo Bertolucci)
• Sans soleil ^[51] (Chris Marker)
• Close-Up ^[52] (Abbas Kiarostami)

*

^[53]

«Harry and Tonto» (Paul Mazursky, 1974).

• Harry and Tonto ^[54] (Paul Mazursky)
• Network ^[55] (Sidney Lumet)
• Days of Heaven ^[56] (Terrence Malick)
• The Man Who Shot Liberty Valance ^[57] (John Ford)
• Blow Out ^[58] (Brian De Palma)
• High and Low ^[59] (Akira Kurosawa)
• Vi som elsket hverandre så høyt ^[60] (Ettore Scola)
• The Red Shoes ^[61] (Michael Powell, Emeric Pressburger)
• Singin’ in the Rain ^[62] (Stanley Donen, Gene Kelly)
• To eller tre ting jeg vet om henne ^[63] (Jean-Luc Godard)

*

^[64]

Hver dag løfter La Cinetek frem én tittel, frontet av en regissør. Her er det Céline Sciamma som anbefaler Kathryn Bigelows forrykende heist-film «Point Break».

Leserne som husker Triers bidrag til Sight & Sounds kåring, vil dra kjensel på Hiroshima, mon amour, La notte, 8½, Persona, Vertigo, 2001: En romodyssé, Speil, Annie Hall og Goodfellas. I tillegg valgte Trier den gangen å løfte frem hele Robert Bresson ^[65]s oevre, fordi det var vanskelig å bare velge ett representativt verk. La Cinéteks regler er imidlertid mer rigide, og tillater ikke slike sammenslåinger – selv om vi biter oss merke i at Trier har fått gjennomslag for en delt plass til Jan Troells Utvandrerne/Nybyggerne (altså teller listen totalt 51 titler).

Blant Bressons filmer har Trier nå valgt seg Un femme douce ^[11] (1968), som – til manges store frustrasjon – ikke er å oppdrive på DVD eller Blu-ray. Underlig nok har filmen aldri blitt utgitt på fysisk format noe sted. Like vanskelig er det å oppdrive Bressons neste, Quatre nuits d’un rêveur ^[66] (1971), som kun er lansert på en utgått BD-utgave med japansk tekst ^[67]. La Cinetek kan heller ikke vise disse sjeldne filmene, men har til gjengjeld fem andre ^[68] Bresson-titler i sine rikholdige arkiver.

Som forventet inneholder Triers elegante liste alt fra innflytelsesrike stumfilmer (Körkarlen, Jeanne D’Arc) og høydepunkter fra den europeiske modernismen (L’eclisse, Persona) til amerikanske syttitallsklassikere (Annie Hall, Apokalypse Nå!). Utfordringen med å sette sammen slike utvalg er å balansere dannede, «leksikalske» valg med rent personlige favoritter, og innimellom nær sagt obligatoriske chef-d’oeuvres fra Antonioni og Tarkovskij finner vi blant annet skjønne filmer som Paul Mazursky ^[69]s Harry and Tonto (1974), John Hughes ^[70]‘ The Breakfast Club (1985) og Arnaud Desplechin ^[71]s Comment je me suis disputé…(ma vie sexuelle) (1996).

Triers uttalte kjærlighet til sjangerfilm lyser igjennom når vi oppdager Michael Mann ^[72]s kontemplative action Heat, John Ford ^[73]s revisjonistiske western The Man Who Shot Liberty Valance og Dario Argento ^[74]s psykedeliske tutti frutti-horror Suspiria. (Argentos filmografi og italiensk giallo er etter sigende en sentral inspirasjonskilde for Triers kommende film Thelma ^[75].)

^[76]

*

La Cinetek kan minne om strømmetjenesten MUBI ^[77] sin profil, som satser tungt på festival- og auteurfilm – i opposisjon mot «Netflix-hegemoniet». I fjor høst ble jeg og min medredaktør invitert til å diskutere dagens VOD-virkelighet i en dialogbasert artikkel hos tidsskriftet Wuxia ^[78], der bakgrunnen var at vi i tre år (2012-2015) arbeidet med å utvikle en norsk avdeling for MUBI.

Erfaringen gjorde oss godt kjent med hvor vanskelig det er å fasilitere en slik tjeneste – hvilket i stor grad skyldes kompliserte rettighetsavklaringer (særlig når det er snakk om restaurerte kopier, eksempelvis fra Criterion ^[79] og Masters of Cinema ^[80]). Vil dette si at en tjeneste som La Cinetek i våre øyne ikke er verdt å drømme om for norske cineaster?

Selv om vi i Wuxia-artikkelen benyttet anledningen til å argumentere for det fysiske formatets fordeler (en lengre diskusjon), er det ingenting som tilsier at noe slikt ikke er mulig. Hvis noen med en kombinasjon av tilstrekkelige midler, tydelige visjoner og ukuelig viljestyrke velger å ta på seg oppgaven, burde det være mulig å skape en strømmetjeneste som henvender seg eksklusivt til filminteresserte – eller potensielt filminteresserte – i Norge, uten å tape penger.

Kompetent kuratering og en kreativ tilnærming til markedsføring er avgjørende. I så måte er det inspirerende å bli kjent med La Cineteks rendyrkede strategi; ved å utelukkende vise titler formidlet av regissører, minsker de effektivt avstanden mellom tilskueren og filmkunstnerne; blar en seg gjennom de mange listene på tjenestens nettsider, er det nær sagt umulig å ikke la seg rive med av den entusiastiske tonen. Flere av filmene flankeres av introduksjoner fra regissørene som har anbefalt dem (Trier deler i skrivende stund sine tanker om Hiroshima mon amour og Ma vie sexuelle – dessverre kun tilgjengelig for medlemmer), hvilket gir en betydelig merverdi til opplevelsen.

^[81]

Når strømmetjenester skal vise eldre eller «annerledes» film, burde det være innlysende å ty til grep som i sin tid gjorde DVD-en så spesiell; eksklusivt materiale som kontekstualiserer filmopplevelsen og kanskje fører en videre til andre titler av regissøren, i samme sjanger eller fra samme filmhistoriske periode, signaliserer en vilje til å investere i tilskueren. Et ønske om å skape filmkultur.

Jeg har ikke kjennskap til hvorvidt La Cinetek lykkes rent kommersielt, men hvis vi tillater å ikle oss et romantisk slør, er det ikke vanskelig å se hvordan et slikt tilbud appellerer til en anselig mengde franske tilskuere.

Hvis man forestiller seg en tilsvarende tjeneste her hjemme, er det ikke minst vesentlig å reflektere over hva det kunne gjort for norsk film. Se for deg en tjeneste der filmskapere anbefaler norske titler som – kanskje urettferdig – har blitt innhentet av glemselen, og som plutselig finner en ny plass i solen fordi en regissør, fotograf eller skuespiller velger å løfte frem verkets særegne kvaliteter. (Filmarkivet ^[82] har potensial, men mangler kuratert innhold og en redaksjonell profil.)

Det er lett å bli tankefull i møte med La Cinetek, men siden strømmetjenesten ikke er tilgjengelig for norske brukere, er det – her og nå – hovedsakelig relevant å oppfordre leserne våre til å gjøre seg kjent med de mange listene. Visste du for eksempel at både Céline Sciamma ^[83] og Bertrand Bonello ^[84] holder Twin Peaks: Fire Walk With Me ^[85] (1992), Showgirls ^[86] (1995) og Eyes Wide Shut ^[87] (1999) som tre av sine absolutte favoritter?

Gleden over å undersøke slike lister handler naturligvis aller mest om tre ting: å få bekreftet sine egne favoritter gjennom filmskapere eller -kritikere man beundrer, å bli påminnet om skatter man har glemt, eller få høre om mesterverker man aldri har sett. Sånn sett er La Cinetek et eldorado også for oss som ikke har tilgang til å se filmene via tjenesten, men bare ønsker å bli inspirert til å foreta nye reiser inn i filmhistoriens uoversiktelige jungel.

*