Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere her ^[1]. Marketa Lazarová vises torsdag 20. februar kl. 18.00 på alle cinematekene.

*

Allerede ved anslaget signaliserer Marketa Lazarová ^[2] (1967) at den er noe eget. Med et tittelkort blir vi fortalt at filmen er ei fortelling «tilfeldig stifta sammen», og etter en kort prolog, at den er en «fri adaptasjon» av Vladislav Vančura ^[3]s roman med samme navn – en «rapsodi i film». Dette virker først uforståelig, men gjennom filmens to akter og tolv «kapitler» blir det klarere og klarere at det nettopp er det filmen er; et kunststykke komponert i frie vers, med vekslende melodi og omskiftelig tone, som i filmatisk form blir en drastisk og desorienterende opplevelse.

Det er egentlig fåfengt å forklare hva Marketa Lazarová handler om. Selv om det kan skimtes et forløp av rivalisering, blodhevn og borgerkrig mellom de såkalte Kozlík- og Lazar-klanene, samt en undertrykkende kongemakt, satt til ubestemte provinser i middelalderens Böhmen i ei tid der hedendom og kristendom møtes, sier dette likevel lite om den frenetiske feberdrømmen som presenteres her. Det «faktiske» og narrative virker tidvis irrelevant, og havner i skyggen av filmens tilstander.

Dette er nemlig en film som sjeldent står stille, men som med aggresjon og stress biter tak i tilskueren og nekter å slippe; vill, skitten og stri i hvordan den surrer seeren inn i sitt ubarmhjertige univers. Det skapes i det hele tatt et slags marerittaktig middelaldersk miljø, infisert av uhygge, usikkerhet og ugjennomtrengelighet. Av og til er det poetisk og styggvakkert, andre ganger ekkelt og bryskt, og til sammen etableres et nokså enestående helvete på jord.

^[4]

Midt oppi dette møter vi Marketa (Magda Vášáryová ^[5]). Hun er ei nydelig og uskyldig ungjente som er skjebnebestemt til å gå inn i klosteret, men blir kidnappa av sin fars rivaliserende klan, der hun blir banka, voldtatt og sendt ut på ei emosjonell reise med mange uventa stopp. Selv om vi ikke blir introdusert for henne før halvveis i første akt, er det hun som står i sentrum for «marerittet» – som en naiv og ufordervet tilstedeværelse knust under umoralens og brutalitetens harde hånd. Marketa er en sårbar og sørgelig offerskikkelse, men hun er også på mange måter ei klassisk, tragisk heltinne. Med renhet som sin tragiske «feil», i en verden av eksistensiell elendighet, og deretter kjærlighet som kilden til sitt tragiske «fall», møter hun til slutt det som er et mer eller mindre ubestemmelig endelikt.

Det må understrekes at dette er min forståelse av filmen, for det er en underdrivelse å si at den åpner opp for forskjellige opplevelser; av hva den er, hva den vil og hva som egentlig foregår i store deler av den forvirrende fortellinga. Dette handler ikke bare om at filmen virker uorganisert og ufokusert – med digresjoner og sidehistorier i flust – og tidvis er ekstremt krevende å få tak på, med sine kaotiske årsakssammenhenger og tunge bruk av symbolikk. (Her sidestilles bilder av ulver, rovfugler og slanger med bestialske menn; de forstyrrer naturens skjønnhet og stillhet på samme måte som det kvinnelige ødelegges av et barbarisk patriarkat.)

Ei heller bare om at det finnes en verdensfjernhet over filmens «virkelighetsbilder»; en utenomjordiskhet bygd på naturalisme og mytologi, med visjoner, minner og hallusinasjoner, som om filmen opererer etter en intuitiv eller assosiativ logikk. Nei, det handler kanskje først og fremst om at alt dette legges fram gjennom et egenrådig og eksperimentelt formspråk.

For det er ikke bare verdenen som tegnes opp som er ei mare verdig i Marketa Lazarová. Vláčil tar i bruk virkemidler som sørger for at seeren skal «kjenne presset» – både på hode og kropp. Det visuelle er prega av en voldsomhet, til og med en voldelighet, som slår innover alle de forjettende komposisjonene og deres delikate dypfokus, og slik gir liv til en motstridighet, en stadig skiftende tonalitet som føles kvass og traumatisk. Vakre tablåer av åndelig, behagelig natur ramponeres gang på gang av et truende, skjult raseri, som alltid lusker rundt i bakgrunnen.

Dette forsterkes videre av en fornuftsstridig og til tider «lovløs» klipping – en slags sadistisk montasjebruk – og en intens, hvileløs kinematografi. Bevegelse, rytme og dynamikk i innramming og fokalisering brukes aktivt som uforutsigbare angrep på tilskueren. Som om det er motivert av marerittets mørke og jævelskap, slenger røffe kjøringer og klipp seeren fra nærbilder så ekstreme at ansikt blir uklare, og synsvinkler hvor det er umulig å vite hvem som ser, til distanserte innstillinger med obskure motiv, som om alt er ukjent for oss.

^[6]

Det desidert mest spennende formelt sett er imidlertid lyddesignet. Her ligger nemlig selve nøkkelen til den desorienterende, drømske, og svært fremmedgjørende følelsen som filmen gir oss som tilskuere. Lyden virker å være uavhengig av bildet; den stammer fra utenfor utsnittet, som fra et annet sted, eller selvstendig «sfære», (noe den noen ganger også gjør direkte via en fortellerstemme), er usynkron med dialog og diegetiske lydkilder, og har ofte et ekko som gir et enda mer psykedelisk inntrykk.

Dette skaper spatial disharmoni, som ikke bare forsterker mangelen på narrativ sammenheng (Hvem snakker? Hva er det vi hører? Hvilket historienivå tilhører lydkilden?), men som gradvis blir så pågående at vårt «mareritt» forvandles til en ren torturseanse. Samtidig preges filmen av en nesten kontinuerlig bruk av musikk. Ubehagelig uling fra instrumenter, korsang og symfoniske stykker er med på å gi enda en dimensjon til denne spesielle «episk-historiske» filmfortellinga.

Marketa Lazarová har lite til felles med de mest kjente filmene fra den tsjekkoslovakiske nybølgen (en bevegelse eller tendens den tidvis knyttes opp mot), som Miloš Formans Loves of a Blonde ^[7] (1965) og The Firemen’s Ball ^[8] (1967), Jiří Menzels Closely Watched Trains ^[9] (1966) eller Věra Chytilovás «vanvittighetsdans» Daisies ^[10] (1966). Faktisk får jeg heller nokså rare assosiasjoner til tidlig Tarkovskij – spesielt Andrei Rublev ^[11] (1966) – og til Miklós Jancsós The Red and the White ^[12] (1967), uten at den sammenligninga er videre konstruktiv.

Det filmen på en mer ulykksalig måte minner meg om er Aleksandr Sokurovs Faust ^[13] (2011). Selv om det ikke er like ekstremt her, deler disse to filmene noe av den samme «anmassende kvaliteten». Når det er sagt: der Faust famler seg fram, har Vláčils tidsoppslukende storverk ei reell «retning» i sin uorden, en mer enhetlig evne til å framvise en visjon, et prosjekt, som i det store og hele blir fullendt som film.

^[14]

Det betyr ikke at alt fungerer like godt. Flere bilder og sekvenser i filmen er rett og slett ekstraordinære, men enkelte partier gir meg veldig lite. Den grove rammehistoria om dragkampen mellom kongemakten og klanene, og alle intrigene i Kozlík-familien, klarer ikke holde på interessen hele veien, og filmen mister litt kraft når den forlater sin gravitasjon rundt Marketa – og når balansen mellom sanselighet og «autentisitet» bikker mest i retning av sistnevnte.

Det samme kan også sies om «fablene» innafor fortellinga, som noen ganger blir for moraliserende og forslitte til å tjene sin metaforiske hensikt. Dette er ofte det største problemet med slike ambisiøse forsøk på å gjøre alt i én og samme film, og jeg kunne nok brutt ned helheten og tatt for meg flere av bestanddelene på en mer kritisk måte, men i alle tilfeller utgjør summen av disse ujevne delene en uforglemmelig filmopplevelse.

Etter å ha sett filmen flere ganger, har jeg ennå ikke bestemt meg for hva jeg egentlig mener om Marketa Lazarová. Det er så mye å se og tenke over, så mange forskjellige opplevelser vevd sammen til én, og det tar tid å fordøye alt.

Marketa Lazarová er et flertydig og mangesidig verk, som det er verdt å se og fordøye. Innafor et slags «lappeteppe» av narrativt kaos, livlige bildekomposisjoner, rastløst kameraarbeid, irrasjonell(e) klipperytme(r) og et eksperimentelt lyddesign, finnes et helstøpt filmatisk vesen, unikt og suverent på sin egen måte. Det er ikke uten grunn at dette ofte blir omtalt som tidenes tsjekkiske spillefilm.