I Den norske filmskolens hjemby har det vokst frem et produksjonsselskap og en barnefilmskaper som er verdt å merke seg. Filmbin, med produsent Trine Aadalen Lo ^[1] i spissen og regissør Christian Lo ^[2], har til nå presentert spillefilmene Bestevenner (2009) og kinoaktuelle De tøffeste gutta. Det Lillehammer-baserte produksjonsmiljøet har imidlertid ingenting med filmskolen å gjøre, og er i stedet et strålende eksempel på hvordan satsing på regional film kan bære frukter.

Tilfeldigvis befant jeg meg i Lillehammer under premierehelgen til De tøffeste gutta ^[3], og filmens bannere dominerte faktisk gatebildet i større skala enn partienes valgkampsstands. Og butikkvinduene, det være seg lekebutikker eller bokhandlere, var dekorert med diverse effekter fra filmen. Det ble en stor kontrast til den glisne pressevisningen i Oslo, hvor filmens regissør og skuespillere stilte seg til disposisjon for intervjuer – uten at noen av journalistene brydde seg om dét.

De tøffeste gutta er basert på Arne Svingen ^[4]s bok med samme tittel fra 2003. Siden bokdebuten i 1999 har Svingen vært en av våre fremste barnebokforfattere, og hans materiale danner et solid fundament når manusforfatter Nick Hegreberg, i samarbeid med Arild Tryggestad og Christian Lo, forsøker å overføre fortellingen til film. At selve historien er god, og oppleves som meningsfull, er en av de vesentlige kvalitetene ved filmen.

De tøffeste gutta er en moralhistorie om et tema som aldri slutter å være relevant: mobbing i barneskolen. Vi møter hele skolens hakkekylling, med det perfekte «mobbeoffer-navnet» Modulf (Sondre Blakstad Henriksen ^[5]). Hos Modulf har den skrekkelige situasjonen blitt en slags forsvarsmekanisme; han dyrker offerrollen, fordi han på den måten redder alle de andre barna på skolen fra å bli mobbet. Modulf ser på seg som en slags superhelt, og filmen spiller derfor på tegneserieestetikk underveis – et grep som blir tydelig allerede i fortekstene.

Jeg må vedgå at filmens første del halter. Skuespillet er svakt og forsøket på å leke seg med superhelt-konvensjoner føles krampeaktig og litt utdatert. Men på samme måte som Hit–Girl kommer inn fra siden og redder både Kick-Ass ^[6]som rollefigur og film, kommer Lise inn i De tøffeste gutta og løfter Modulf og fortellingen flere hakk. Regine Stokkevåg Eide ^[7], som også spilte en av hovedrollene i Bestevenner ^[8], spiller den uredde Lise med en naturlig energi og sjarme som overgår resten av ensemblet med god margin. Det er også hennes rolle som blir fortellingens drivkraft – hun er filmens eneste sterke rollefigur. Dessuten kan hun aikido og legger de tøffe gutta i bakken – for å trekke en siste parallell til Hit- Girl.

^[9]

En nervøs Modulf registrerer at Lise begynner å yppe med mobberne.

Verdensvante og utadvendte Lise fra Vinstra flytter inn med faren i nabohuset til Modulf. Hun har sin helt egen stil med fargerike briller, rare fletter og hårspenne med Powerpuffjentene. Modulf fortviler, for Lise er det perfekte mobbeoffer – i alle fall hvis hun begynner å ta følge med Modulf til skolen. Han innser at han må redde henne ved å holde seg unna, men Lises iver etter kontakt viser seg umulig å omgå. Lise blir opprørt av at Modulf oppfatter seg selv som en superhelt, og mener at han i stedet må tøffe seg til og ta opp kampen mot mobberne Jørgen og Frank. Han må slå tilbake.

Ta igjen eller ikke?

Å ende opp som et mobbeoffer på en skole kan bli en nedadgående spiral det er vanskelig å komme seg ut av. Modulf velger en destruktiv løsning som ofte blir alternativet for plagede barn, nemlig å innfinne seg med rollen og dermed akseptere at man må lide seg gjennom hele skolegangen; lengte og lengte etter dagen da man endelig man slipper fri. Så hva bør man gjøre? Ta igjen eller melde fra til de voksne?

Om man skal ta igjen eller ikke er et evig dilemma, for i mange tilfeller vil det bare gjøre ting enda verre. Denne problematikken står sentralt i De tøffeste gutta. Modulf har ingen tro på at hevn er løsningen, og mener at Frank og Jørgen bare vil plage de andre barna i stedet hvis han ikke er «tilgjengelig». I Lises øyne er denne holdningen like pinglete som den er idiotisk, og på klingende Vinstra-dialekt spør hun om Modulf er «helt hjernedau i huggu». Lise er slettes ikke det perfekte mobbeoffer, slik Modulf har tenkt, men snarere en løs kanon som ikke er redd for å dominere omgivelsene. Første skoledag ydmyker hun Frank foran hele klassen, for deretter å legge ham i bakken foran kameratgjengen. Modulf lar seg overbevise, og blir med på Lises treningsleir for å tøffe seg til i løpet av helgen (en opptrenings-montasje der «Super-Modulf» – i Lises regi – gjennomgår en serie merkverdige øvelser, er spekket med superhelt-klisjeer).

^[10]

Modulf lar seg frivillig dynke i do. En ekte heltedåd i hans øyne.

«Nye Modulf» entrer skolegården mandag morgen og står for første gang opp mot mobberne. I selvforsvar ender han med å legge Frank i bakken. Hva blir konsekvensene? Jo, når det ikke er mobbeofferet som plages, men «de tøffe gutta», skaper det oppsikt i skolegården, slik at læreren oppdager det. Modulf får skylda og blir kalt inn på rektors kontor. Lises neste plan går ut på å dokumentere mobbingen på video, men dette går også i vasken, og uflaksen gjør at Modulf og Lise havner i krangel med hverandre. Samme dag blir Lise brutalt banket opp på skoleveien, angivelig med et balltre, hvorpå Modulf bryter vennskapet tvert, for å beskytte Lise. (Her ser vi nok en parallell til superheltfilmer, der kjæresten til superhelten ofte er et yndet mål for fienden.)

Å ta igjen gjør altså vondt verre. Men det er vel ikke dette filmen prøver å fortelle oss? De har bare uflaks når planene slår feil, mener Lise. Modulf får på sin side bekreftet sitt opprinnelige standpunkt. De uheldige konsekvensene i begynnelsen er nok i all hovedsak innlemmet for å tilføye dramatikk; i tråd med narrative konvensjoner må helten må møte motstand på vei mot målet, og ting må se svart ut før vendepunktet inn mot den lykkelige slutten. Men det er ikke gjennom hevn og vold Modulf oppnår en bedre hverdag. Løsningen på problemet er en tale som han holder foran alle elevene i klassen. Uten at de voksne er involvert, forteller Modulf om alt han har gjennomgått, slik at mobberne blir direkte konfrontert. Er dette filmens idealløsning? At hevn og vold ikke kan måle seg med ordets makt? Tja. Det som egentlig får mobberne til å slutte, er en hendelse der Modulf – helt utilsiktet – blir utsatt for et livsfarlig fall. Sjefsmobberen Sverre får seg en kraftig støkk.

Mobbeofferet kommer seg ut av spiralen, men selve moralfortellingen i De tøffeste gutta fremmer ingen løsning. Noe som egentlig er vel og bra, ettersom alle mobbehistorier er forskjellige. Filmen belyser problematikken med en optimistisk tone, og viser at man – med litt mot og styrke – kan forandre sin egen hverdag, og særlig hvis man får litt hjelp på veien.

^[11]

En film med et ansvar

De tøffeste gutta er først og fremst en komedie, og klarer å bake inn mye humor i de ellers vonde mobbesituasjonene. Tilnærmingen er befriende, men kunne ha kommet i veien for filmens innvirkning på sitt unge publikum. Heldigvis preges De tøffeste gutta av en sårhet som gradvis vokser frem, slik at filmen balanserer relativt stødig mellom underholdning og tematisk alvor.

Modulf holder mobbingen hemmelig for både lærerne og moren sin (Cecilie A. Mosli ^[12]). Det later til at Modulf gjør dette for å beskytte moren sin, som har det vanskelig etter ektemannens død. Men den egentlige grunnen til at gutten holder mobbingen hemmelig er selve skammen. Løgnene og bortforklaringene overfor moren vil ingen ende ta. Når Modulf har blitt dynka i søla, blir dette en fortelling om hvordan han scoret det avgjørende målet i en fotballkamp, slik at alle vennene kastet seg over ham i jubel. Når moren spør om han ikke vil invitere til bursdagsselskap, hevder han at det er en stor fotballturnering den helgen og at ingen tolvåringer feirer bursdag lenger.

Skammen dreier seg ikke bare om frykten for å skuffe foreldrene sine, men det å måtte erkjenne ydmykelsen og konfrontere seg selv – tenke over hvorfor det er slik. Modulf lever seg inn i en fantasiverden, som later til å ha åpenbart seg etter farens død noen år tidligere. Faren digget superhelter og var sønnens store forbilde; en tøff superhelt med mottoet «ekte helter stiller opp for de som er svakere enn seg selv». Modulfs måte å være helt på er å beskytte de andre barna ved ta på seg rollen som mobbeoffer. Her finner vi filmens såreste punkt: Modulf tror på sin egen livsløgn.

^[13]

Super-Modulf

Lise kommer inn fra sidelinjen og roter til Modulfs opplegg. Jenta skjønner hva som egentlig foregår, og forsøker å riste Modulf løs fra de destruktive motforestillingene. Men det å se sannheten i øynene kan være brutalt. Når Modulf omsider «våkner», er det også som om filmen åpner øynene. Vi ser hvilke ringvirkninger mobbingen har, hvor trist det er at vennskapet med Lise brytes ned. Modulf overrasker den ene mobberen når han er alene, og her viser gutten sitt sanne ansikt. Han blir presset til å mobbe Modulf – han mobber for å ikke bli mobbet selv, av de tøffeste gutta. De tøffeste gutta er Sverre og hans gjeng, som opererer som bakmenn for mobberne Frank og Jørgen. Når Modulf senere konfronterer hele klassen med situasjonen, får han dem til å innse sin delaktighet, at de er medskyldige fordi de ikke griper inn.

En film som tar for seg mobbing på denne måten er nødt til å ha en reell virkning på tilskueren for å kunne ansees som vellykket. Det vil nærmest være usmakelig å lage en ren «underholdningskomedie» om temaet. For å kunne etterlate spor må filmen både være innsiktsfull og gripende, og det er denne kombinasjonen som kan skape noe mer verdvarende og sammensatt enn de utallige informasjonsfilmene om mobbing man ser i løpet av skoletiden.

I så måte er det vanskelig å omgå det faktum at De tøffeste gutta i all hovedsak er en overflatisk film. Spilletiden på 74 minutter gjør at historien forenkles, og den essensielle sårheten jeg – med stor velvilje – har løftet frem i denne analysen er ofte underkommunisert. Filmen unngår også en åpen eller tragisk slutt, som kunne ha fått tilskueren til å reflektere over hendelsene. Nå er det viktig å huske på at De tøffeste gutta faktisk ønsker å være en film for hele familien, og i så måte er det vanskelig å kritisere den lykkelige og forløsende avslutningen.

Men selv om De tøffeste gutta er en underholdningsfilm, bærer den på et betydelig ansvar. Og til tross for forenklingene, makter den stort sett å formidle temaets alvor; det er tilstrekkelig med dramatikk underveis til at vi opplever identifikasjon og medfølelse med mobbeofferet, til at vi får kjenne på det vonde (undertegnede må innrømme at tårekanalene åpnet seg). Ettersom mobbeofferet er filmens hovedkarakter får vi oppleve flere situasjoner som tydeliggjør hvor meningsløst og ondskapsfullt mobbing er – at det kan ødelegge en persons liv. Filmens lette, humoristiske tone kan være et nødvendig virkemiddel for å engasjere målgruppen.

^[14]

Regine Stokkevåg Eide (i midten) i Bestevenner. «Vil du eller vil du itte redde a Naisha?» er en av hennes minneverdige replikker fra den filmen.

Christian Lo og Regine Stokkevåg Eide

Jeg vil avslutte denne artikkelen med noen betraktninger om filmens regissør og skuespillerspire. Selv om det er Modulf som er filmens hovedperson, er det Lise som er filmens stjerne. Jenta er fortellingens drivkraft, men dette handler ikke bare om rollefiguren i seg selv, men også om Regine Stokkevåg Eides skuespillerprestasjon. Lise er den eneste som tør å konfrontere det vonde, og Stokkevåg Eide er alene om å spille ut disse scenene med troverdighet og overbevisning. Hun er faktisk hovedårsaken til at filmen i det hele tatt grep meg. Replikkleveringen til de andre barneskuespillerne preges av komediesjangerens karikerte uttrykk, og som i mange andre barne- og ungdomsfilmer, fremstår de voksne som smådumme, klønete vesener. Her er det læreren, fornøyelig spilt av Anders Baasmo Christiansen ^[15], som er den største klovnen.

Regine Stokkevåg Eide, med den klingende Vinstra-dialekten, er altså et navn å merke seg for fremtiden, og forhåpentligvis blir hun også å se i Christian Los neste film. Etter to brukbare barnefilmer kan man ikke akkurat snakke om at Lo er en auteur (selv om han har selvtillit nok til å la en av jentene i De tøffeste gutta ha en svær Bestevenner-plakat hengende på rommet), men like fullt finnes det en del likheter mellom de to første spillefilmene hans. Begge dreier seg om aktuelle og alvorlige temaer – om ting norske barn blir utsatt for. Historiene er fortalt fra barnas perspektiv, og barna blir nødt til å «ta saken i egne hender» bak de voksnes rygg. Lo skildrer barn som tar ansvar når de voksne svikter, og forsyner på den måten sitt unge publikum med gode forbilder.

Filmene til Christian Lo bærer på ingen måte preg av briljant filmskaping. Formspråket er ytterst konvensjonelt og uspektakulært. Men regissøren evner å berøre tilskueren. Begge filmene hans har fremkalt tårer hos undertegnede, og foruten tematikken handler dette mye om perspektivet historiene fortelles fra. Filmene bringer meg på nostalgisk vis tilbake til barndommens logikk, der alt oppleves så sterkt.

De tøffeste gutta er ganske ujevn, men tematikken gjør filmen meningsfull – utover sitt åpenbare ønske om å underholde publikum. Den engasjerende historien om mobbeofferets kamp mot hverdagen rommer mange såre øyeblikk, og skuespillertalentet Regine Stokkvåg Eide klarer å formidle disse på en imponerende måte. Hvorfor heter ikke filmen Den tøffeste jenta i stedet?

^[16]