Kick-Ass 2

Omtale

Kick-Ass 2 sparker ikke, men er ganske ræva

Omlag halvveis i Kick-Ass 2 dukker tittelkarakteren opp med en en gul trøye der det står «I Hate Reboots!». Det burde stått «I Hate Sequels!», for dette nye kapittelet om nerden som ble til en voldelig superhelt på fritiden, er stort sett et paradeeksempel på hvordan en suksessoppskrift ikke lar seg gjenskape i hendene på hvem som helst.

Kick-Ass (2010) kunne ha blitt en klassiker, men filmens kretsløp ble ikke så stort som man kanskje hadde trodd. Den ble aldri et referansepunkt eller kanonisert inn i mesterverk-himmelen, ei heller noen oppsiktsvekkende superhit, ut av den blå luft. Men for enkelte av oss står den fortsatt som en av de mest originale og overskridende sjangerfilmene fra dette tiåret.

Overskridelse. Ordet man gjerne bruker for å overbevise leseren om at noe virkelig er flott, når en opplevelse ikke lar seg beskrive, men simpelthen må oppleves; føles snarere enn forestilles. Det blir ikke alltid like presist, og bringer med seg en intellektuell aura som kan virke pretensiøs, men det blir vanskelig å omgå adjektivet når vi snakker om Kick-Ass. Måten filmen krysser sjangere og tonearter på er overskridende, men det er vanskelig å sette ord på akkurat hvordan og hvorfor det fungerer så godt, ettersom et utall lignende forsøk har gått rett på snørra med samme fotarbeide.

Banalt eller ikke: Kick-Ass var sjokkerende, fordi filmens ultravoldelige innhold var støpt i en form av fargesprakende vellyst. Filmen bejublet sitt eget etiske kaos, og uten den implisitte distansen man finner i mer “hjernete” samfunnskritiske satirer, som A Clockwork Orange. Samtidig forsøkte den å engasjere tilskueren på et emosjonelt plan, til å sympatisere med rollefigurenes vaklende motiver og tvilsomme moralske kodekser.

Dave Lizewski, i Aaron Taylor-Johnsons skikkelse, er en lusen antihelt. Han danner seg fiendebilder for å få utløp for at livet hans er kjedelig og uforløst; det handler om image-bygging, i en slags ekstremversjon av “taperen” Spider-Man, dog helt uten superkrefter. Det er noe skrekkelig usympatisk over rollefigurens dorske og klagete fremtoning, men man ender da opp med å like ham litt likevel; jeg krysser fingrene for at han knekker armer og bein på de kriminelle og heier når den urealistisk heite Katie Deauxma (navnet skjemmer ingen, men dette høres ut en kinky venninne av Harry Potter) demonstrativt rir ham i en bakgård full av søplekasser mens nerdekameratene ser på.

Kick-Ass 2

Men Kick-Ass‘ blodpumpe var tospannet Hit-Girl og Big Daddy. Denne mildt sagt utradisjonelle far/datter-konstellasjonen var åpenbart ment å provosere; her snakker vi om en av filmhistoriens mest ansvarsløse alenefedre, som indoktrinerer datteren sin til å bli en drapsmaskin, drevet av urokkelig rettferdighetssans og brutal konsekvenslogikk. Men bak dette kaldblodige premisset fantes en sjarmerende og varm historie om to outsidere som drømmer om at verden skal bli et bedre sted, uten forventninger om å selv passe inn i den.

På den ene siden var det forstyrrende å se jentungen slakte skurker så blodspruten stod i været, til Nicolas Cages jublende begeistring på sidelinjen. Samtidig forfriskende og morsomt, fordi regissør Matthew Vaughns iscenesettelse var fullstendig skamløs. Selv om enkelte kritikere anklaget Kick-Ass for å være spekulativ, var utskeielsene alltid i tråd med den gjennomført anarkistiske tonen i fiksjonsuniverset. Filmen hadde liksom blitt enig med seg selv om at dette var “innafor”, og det holdt i massevis for meg.

Nå har jeg ennå ikke skrevet noenting om Kick-Ass 2, sannsynligvis fordi jeg ikke har noe lyst. Men jeg må bite i det sure eplet. Hit-Girl, eller Mindy Macready, som hun egentlig heter, ble (spoiler alert) stående foreldreløs etter den første filmen (scenen der faren må bøte med livet har satt sine spor – den er genuint trist), og skulle man laget en oppfølger burde den sannsynligvis ha fokusert på hennes vei videre, fremfor Kick-Ass selv, som på mange måter ble ferdig utviklet som rollefigur (tegneserieskaperen Mark Millar har selv laget et spinoff-album som bare fokuserer på Hit-Girl, så muligheten fantes).

Kick-Ass 2 tar for seg både Kick-Ass og Hit-Girl, og gir begge rollefigurene like mye oppmerksomhet. Et stykke på veien er filmen marginalt underholdende, når den skal følge Mindys trøblete vei inn i skolehverdagen, der hun er prisgitt en tilværelse “som alle andre”. Det er anstrøk av Heathers og Mean Girls her, som er fornøyelige; fremstillingen av skolemiljøet ligner et gjennomsnittshelvete post MTV Cribs, med ufyselige rikmannsdøtre iført rosa pyjamasbukser, overflatedyrking og søken etter innlevelse i masseprodusert “ungdomskultur”.

Kick-Ass 2

High school-hierarkiet er skildret med så stor overdrivelse at det hele grenser mot ren – og ganske fantasiløs – parodi, men Chloë Grace Moretz ovebeviser i en mer dempet rolle, og de kleine situasjonene der hun tvinges til å være “en av gjengen” er morsomme. Men det er også i denne delen at Kick-Ass 2 skuffer aller mest, for når dramaet når sin forløsning, skjer det med primitiv oppkast- og bæsjehumor. Filmen blir bokstavelig talt ræva. Scenen er ikke bare dårlig tenkt, men også dårlig utført, rent håndverksmessig.

Gåten til denne voldsomme nedturen er vanskelig å løse, men jeg vil tro at mye handler om regissøren. Ettersom Matthew Vaughn ønsket å jobbe med andre prosjekter etter X-Men: First Class – som han ble hyret til i kjølvannet av Kick-Ass – fikk relativt umeritterte Jeff Wadlow ta over roret. Det går vel omtrent ett minutt før man skjønner at noe er galt. Det var lenge usikkert om det i det hele tatt skulle lages en oppfølger til Kick-Ass; filmen ble aldri pengemaskinen Lionsgate hadde håpet på. Ifølge Wikipedia er oppfølgeren to millioner dollar billigere enn originalen, men resultatet tilsier en langt mer dramatisk forskjell. Wadlows formspråk er skjematisk og sjelløst, og ser direkte dårlig ut – ikke minst gjelder dette de uferdige spesialeffektene. Når elegansen også er fordunstet på manussiden, kan vi faktisk snakke om at Kick-Ass 2 er en B-film, primært laget for videomarkedet.

Den første filmen vrikket på hoftene til toner fra både Prodigy og Ennio Morricone, og det mest åpenbare tegnet på hvor gnien og samlebåndsaktig årets produksjon er, må være soundtracket. Her er det få, om noen, minneverdige låtvalg. Selve originalmusikken byr på lite annet enn uinspirerte bearbeidelser av John Murphys nydelige hovedtema fra forrige runde (som delvis bestod av passasjer fra Danny Boyles 28 Days Later… og Sunshine).

Kick-Ass 2

Men det verste med Wadlows film er at den reduserer alt vi tenkte om og følte for rollefigurene i første omgang. Dave ser ut til å ha glemt alt han lærte i originalen, og melder seg inn i en klubb for forsmådde folk med opprørslyst, ved navn Justice Forever. Hvorfor skal mannen som reddet hele byen ta til takke med disse kålhuene? Ikke-så-super-heltene er tegnet med en viss ironi, men humoren blir så innlysende og konstruert at latterbrølene uteblir. Jim Carrey, som skapte mye medieoppstyr da han ikke ønsket å promotere filmen, spiller lederen for Justice-ligaen, Colonel Stars and Stripes. Han har større karisma enn medspillerne sine, men blir knapt etablert som rollefigur før han rives vekk. Og hva har skjedd med Lyndsy Fonsecas Katie? Hva er årsaken til at hun plutselig behandler Dave som en person hun aldri har kjent?

«Chopin var känslostärk, men inte känslosam. Det är en avgrund mellan känsla och sentimentalitet!», forkynner Ingrid Bergmans bryske konsertpianist i Höstsonaten, når hun kritiserer datterens manglende nærkontakt med komponistens musikalske uttrykk. I Kick-Ass, som kanskje først og fremst er en coming of age-fortelling, oppstod det genuint emosjonelle øyeblikk, som en naturlig forlengelse av rollefigurenes relasjoner og felles søken etter identitet og aksept. I Kick-Ass 2 transformeres slike tilløp til dvask, ja nesten frekk sentimentalitet. Som om filmskaperne selv er smertelig klar over at fint lite egentlig står på spill.

Noen har skrevet at volden er råere enn den vi ser i originalen. Bemerkningen rimer dårlig overens med min opplevelse, men dette kan ene og alene skyldes den klønete presentasjonen. For når vold på film blir dum og retningsløs, føles den også mindre farlig – paradoksalt nok.

Kick-Ass sparket, bet fra seg, etterlot et inntrykk. Ikke bare med vold, men med skarp humor og engasjerende historiefortelling. Kick-Ass 2 er sporadisk underholdende, men fullstendig ribbet for kvalitetene som gjorde at vi håpet på en oppfølger.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Vidar Olsen sier:

    Desverre helt enig Lars Ole.

    Bortsett fra kanskje én ting: du skriver at Dave begynner med superheltprosjektet sitt fordi han kjeder seg (regner med du snakker om 1ern her?), men var det ikke en episode (husker ikke nøyaktig handlingsforløpet) der han og vennene blir frarøvet eiendelene sine etter en tur i tegneseriebutikken tidlig i filmen, der en nabo som bevitner forbrytelsen bare trekker igjen gardinene? Jeg syns jeg husker dette som en veldig sterk tematisk scene og ikke minst en sterk motivasjon for Dave om å bli Kick Ass. Folk er redde og trenger et symbol å se opp til. Dermed blir den første scenen der han virkelig kicker ass og går viral, og offeret han redder sier “thank you” så vanvittig virkningsfull. Jeg fikk frysninger av den. Han satset livet for en ideologi rett og slett, det er heltemateriale!

    Men i Kick Ass 2 derimot!… Herrefred. Der sier han rett ut i introen at han tar opp superheltvirksomheten sin fordi han kjeder seg. Vilken engasjerende motivasjon!

    I det hele tatt lider filmen av mange svakt motiverte scener. Som når Hit Girl får det innmari travelt med å komme seg hjem til vergen Marcus etter en slåsskamp for å late som om hun ikke er Hit Girl lengre, fordi…. Fordi Marcus ville blitt skuffet eller? Det står ikke akkurat om liv eller død bak de valgene der.

    Og dessuten, å se Hit Girl som 15-åring gjøre de samme tingene bare mindre drøyt enn hun gjorde som 12-åring er mindre enn 5% kult i forhold til originalintroen av Hit Girl. Hun er fortsatt kul men alt overraskelsesmomentet er borte.

    3dje akten var kanskje den største skuffelsen. 100 superskurker vs. 100 superhelter, sammenlikn det med den utrolige massakren Hit Girl utførte ALENE mot alle goonsene til Frank D’Amico i 1ern. Yikes, hvilke valg de har tatt. Større er ikke nødvendigvis bedre.

    Til slutt er det noe med hele looken og gradingen til filmen som er veldig rar. Det er for lyst på en måte. Ingen stemning. Billig.

    Kick Ass var en forstyrrende brutal og herlig forfriskende film med mange genuint emosjonelle øyeblikk, noe 2ern ikke når opp til knærne.

    Når det er sagt, så skjer det i alle fall nok stuff i 2ern til at jeg alltid var passe undeholdt. Direkte kjedelig var den ikke. Men skuffende.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>