20-årsjubileet for filmhistoriens største dinosaureventyr, Jurassic Park, markeres med en relansering av filmen i 3D på kinoer over hele verden. Spørsmålet er om postkonverteringen tilfører opplevelsen noe nytt, eller om den likesågodt kunne blitt lansert i en remastret 2D-versjon?

Steven Spielberg ^[1]s Jurassic Park (1993) er en av mine største favorittfilmer gjennom alle tider. Jeg har sett den over 30 ganger, og skrev denne kjærlighetserklæringen ^[2] her på Montages for noen år siden. Jeg lar den artikkelen bli stående som en kort gjennomgang av filmens rent estetiske kvaliteter og mitt eget personlige forhold til den. Her vil det først og fremst handle om 3D-konverteringen, og hva den eventuelt tilfører opplevelsen.

Jeg tør påstå at Jurassic Park redefinerte en innfallsvinkel til filmmediet som baserte seg på ren opplevelsesestetikk; en innfallsvinkel der historien på mange måter spiller andrefiolin til girskiftene i audiovisuelle tablåer. Vi måtte vente helt til James Cameron ^[3]s Avatar (2009) for å finne en film som abonnerte på samme estetikk i samme grad – da med et helt annet teknisk arsenal til disposisjon. Derfor er det kanskje naturlig at man nå bruker Avatars innflytelsesrike 3D-standard til å pimpe opp sin eldre filmbror. Man skulle tro det var en naturlig oppgradering som spiller på filmens styrker fremfor å redusere det til ren gimmick. Men er det tilfelle?

Et av problemene med postkonvertering av eldre filmer er den kornete bildekvaliteten som allerede ligger i det opprinnelige kildematerialet. Hvis 3D-ideologien er ment å svøpe tilskueren ekstra godt inn i en fiksjonsverden, er det nesten en forutsetning at bildet er skarpt nok til at kvaliteten ikke trekker oppmerksomhet mot seg selv – spesielt med dagens forventninger (det var av naturlige årsaker ikke så prekært da man eksperimenterte med 3D-filmer på 50-tallet).

Dette er også tilfelle i Jurassic Park, og blir spesielt merkbart i to aspekter. Det første dreier seg om raske bevegelser og nærbilder der oppløsningen – selv i remasteret versjon – bærer preg av fortiden. Det andre omhandler Dean Cundey ^[4]s fabelaktige fotografi. I originalversjonen skyter solstrålemotlys frem bak hodene på rollefigurene og lommelykter danser gjennom det regntunge nattemørket. I 3D-versjonen virker de imidlertid snodige. I det Ian Malcolm retter en lommelykt ut i mørket ved T-Rex-innhegningen, fremstår lystrålen som en mer diffus versjon av den data-animerte vannsøylen i The Abyss (1989). Dette er elementer som er så sømløst og elegant integrert i Spielbergs opprinnelige kanvass at de blir unødig gimmicky i en slik transformasjon.

^[5]

Et av flere eksempler på fotograf Dean Cundeys fantastiske motlys-sekvenser.

Man blir selvfølgelig ekstra oppmerksom på dette når man har sett filmen så mange ganger som undertegnede. Hvis man møter filmen for første gang på mange år, er det sannsynlig at dette raskt spises opp av den medrivende fortellestrukturen og tablåenes iboende kinetikk. Dessuten er det verdt å poengtere at postkonverteringen også tilbyr en rekke nye elementer for ihuga fans.

Noe av det første som slo meg var øyets villighet til å søke etter nye detaljer i dybden, enten det er snakk om utgravingsområder, kontorlokaler eller jungelterritorier. Jeg ble for eksempel sittende og stirre på ulike gjenstander i Grant og Sattlers rotete campingvogn i starten av filmen som jeg ikke hadde lagt merke til før. Eller nye kvister og blader som flakser foran kameraet ved jevne mellomrom. Eller hvordan regndråpene triller av bilvinduene. Høres fryktelig sært ut, kanskje, men på mange måter ble relasjonsforholdet mellom ulike gjenstander og steder satt i et mer tangibelt system. På den måten vil selv den mest garvede Jurassic Park-entusiast oppleve en utvidelse av fiksjonsuniverset man elsker så høyt fra før.

De mest åpenbare bruksområdene til 3D-teknologien er naturligvis alle stingerne og actionsekvensene. Allerede i originalen var disse sekvensene klippet og designet på en slik måte at ‘de kommer ut av kameraet og tar deg’, så det handler egentlig bare om å forlenge mekanismene som allerede lå der. T-Rexen har aldri føltes mer virkelig og følbar enn den gjør her. Gjørmevannet føles våtere og skitnere. Raptorangrepet er nesten mer dynamisk enn i originalen. Sekvensen der Lex faller gjennom taksprossene og blir halt opp igjen akkurat i det en raptor hopper opp for å bite henne i benet fikk selv meg til å skvette mer enn jeg har gjort siden jeg så originalen i 1993.

^[6]

En av de mest effektive scenene i 3D-formatet.

Hvis detaljrikdommen i fiksjonsuniversets nye dybde tilfredsstiller mangeårige JP-fans og stingerne tilfredsstiller nye seere, eller dem som ikke har sett filmen på mange år, ja da lykkes den vel egentlig i sitt prosjekt. At det er noen enkeltstående elementer som ikke fungerer like bra betyr mindre i den store sammenhengen.

Man bør dog være litt skeptisk til både utbredelsen av nye 3D-filmer og postkonverteringen av gamle. Det krever nesten alltid en varsom og smart hånd fra fagets yppersteprester for at det skal bli ordentlig vellykket – Steven Spielberg, James Cameron, Peter Jackson, Ang Lee og Ridley Scott. Det krever også at filmens opplevelsesorienterte scener er konstruert på en slik måte at tredimensjonaliteten blir organisk, ikke satt utenpå som et rent attraksjonselement. Siden Jurassic Park handler om oppslukning (no pun intended) allerede i sin originalform, kan de teknologiske mulighetene i 3D-formatet spille videre på det uten at det føles påklistret.

Men la det være klart: Hvis du skal se Jurassic Park for første gang på mange år, så skal du ikke bare gjøre det på grunn av oppgraderingen, men fordi det er en av filmhistoriens fremste eksempler på ren blockbuster-kunst!