- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Distribuer denne! Upstream Color

Av Karsten Meinich , 10. april 2013 i Artikler

Berlinalen 2013: En ekstra kald dag i Berlin skulle bli helt uforglemmelig. Det var dagen vi så Shane Carruth [1]s hypnotiserende nye film Upstream Color [2] for første gang, og det fantes ingen tvil: Vi var vitne til noe enestående. En av de ytterst sjeldne filmene som er oppriktig og genuint originale. Som får oss til å se noe nytt. Nyskapende.

Kalenderen sier 2013. Det har gått 118 år siden 1895, da filmstriper flimret forbi et projektorlys for første gang, og skapte bevegelige bilder publikum aldri tidligere hadde sett. Den følelsen av nyskapning som Lumière-brødrene [3] kjente på den gang, står ideelt sett like sterkt hos visse visjonære og oppfinnsomme filmskapere nå, selv om vi lever i en tid hvor filmmediet møtes med veltrente øyne og vi avleser filmspråkets grammatikk på autopilot. For mellom de sjangertro filmene, som med bred tilgjengelighet samler ‘hele familien’ i godstolen, stiger filmkunstens pionerer av og til opp gjennom gulvteppet med noe banebrytende; noe det er umulig å overse så raskt man har fått øye på det. I dette sjiktet finner vi Upstream Color.

En film som er narrativ og abstrakt på samme tid; som er idérik, filosofisk, emosjonell og mystisk uten noen gang å bli prekende, sentimental eller for fiks for sitt eget beste. Upstream Color er helt enkelt en type forbløffende film som vi drømmer om at skal vente på oss i kinosalen hver gang vi løser billett og mørket senker seg. Den byr det filminteresserte publikum på en mulighet til å røskes ut av konvensjonene og inn i det nye, åpne og ukjente. Og den viser oss hvilken formidabel filmskaper Shane Carruth er, og har potensialet i seg til å bli.

Filmuniverset vi tas med inn i er både håndterlig konkret og mystisk flytende. Vi er i nåtidens California, i og rundt livene til et knippe mennesker tidlig i 30-årene, men hva som skjer med dem innenfor denne rammen er ikke åpenbart. Oppdagelsen av plottets konkrete bestanddeler bør skje i selve filmopplevelsen, så vi skal ikke gå for konkret inn på de gåtefulle elementene av Upstream Color. Men kort fortalt oppstår det både suspense og mellommenneskelig drama, når de to hovedpersonene Kris (Amy Seimetz [4]) og Jeff (Carruth) begynner å rulle opp et mysterium som stammer fra en stadig mer konkret magefølelse de deler, om at de begge har opplevd et innbrudd i deres liv – nærmere bestemt sjeleliv.

Med det sagt har vi egentlig bare berørt konturene av filmens voldsomt rikholdige innhold, som i like stor grad befinner seg i filmens visuelle form og sammenvevde struktur, som det gjør i handlingen. Filmens mange spørsmål (og svar) anbefaler vi alle å oppsøke og utforske ved å se filmen selv, når muligheten vil by seg. (Ta en titt på traileren og to klipp hos Apple [5] – de er på ingen måte avslørende.)

«Upstream Color» [6]

En av filmens mange utsøkte komposisjoner, som reflekterer filmens tematiske tangent mot sammenkoblede tråder på tvers av enkeltliv og enkeltmennesker.

Upstream Color preges, i utpreget positiv forstand, av å være en klokkeren auteur-film; ført i pennen og signert av manusforfatter og regissør Shane Carruth, som i 2004 debuterte med den bemerkelsesverdige sci-fi-filmen Primer [7]. Carruth spilte den gang en av filmens hovedroller, og gjør det samme nå. I begge filmene har han fremvist sin komplette kontroll over de filmspråklige virkemidlene han tar i bruk. Ved selv å fungere som en av klipperne på Upstream Color (den andre er David Lowery [8], også selv regissør) gjør Carruth strukturen og presentasjonen av fortellingen i Upstream Color enda mer integrert med sine opprinnelige ideer, og når han også i tillegg komponerer musikken selv – et stemningsfullt og disiplinert synth-score (hør det her [9]) – etterlater Carruth en puls og et avtrykk i Upstream Color som setter tonen for opplevelsen av filmens egenart. Den visjonære integrasjonen av ideer, på tvers av de filmfaglige grenselinjene, blir dermed å regne som Carruths filmiske håndskrift; hans visuelle signatur.

Inspirasjonen til denne enhetlige fremgangsmåten som filmkunstner kan være hentet fra Malick eller Soderbergh, fra Kubrick og kanskje til og med litt fra Coen-brødrene – her bedriver vi kvalifisert gjetning, men filmen taler uansett for seg selv. Carruth uttrykker en genialitet i sitt arbeid, akkurat som alle de regissørene vi nevner ovenfor, og Upstream Color krystalliserer i så måte Carruths talent og utvider lovnaden om et stort potensiale. Han er allerede en oppsiktsvekkende interessant regissør fra sin generasjon, og vil kunne bli en viktig pionér for den narrative filmkunstens utvikling om han fortsetter slik.

Upstream Color er altså en fantastisk ny film, fra et usedvanlig talent. La det ikke være noen tvil om dette. Kanskje (egentlig høyst sannsynlig) vil dette verket stå som en av de viktige markørene i sin sjanger fra 2013, når vi kan se tilbake på denne perioden av filmhistorien om 20-25 år. Likevel spår vi at Upstream Color i skrivende stund er en av de ferske festivalfilmene som norske distributører bruker minst tid på å diskutere nå i etterkant av Sundance og Berlinalen. I deres øyne er den antageligvis helt uaktuell for kinodistribusjon i Norge. Uansett om enkeltaktører individuelt sett kan ha likt filmen, tilsier all nylig erfaring at ingen av dem ville ha ønsket å ta på seg utfordringen. (Det er kanskje et tegn på resignasjon at vi skriver dette, men empirien peker dessverre i denne retningen.)

Upstream Color [10]

Små visuelle elementer veier like tungt i «Upstream Color» som de bredere strøkene, og bidrar til å gi helheten et dynamisk uttrykk.

Filmkunstens kår i den norske filmoffentlighet

Men hvis en norsk distributør mot formodning hadde valgt å være så dristig, og utvise såpass kunstnerisk integritet og mot, at Upstream Color ble kjøpt inn og distribuert på kino, ville det gledet oss mer enn noe annet – særlig fordi vi på ingen måte ønsker å ha rett i disse spådommene. Men vi befinner oss i en tid hvor det stadig blir dårligere kår for formidling av filmkunst i Norge. Og dette må man begynne å si høyt, hvis det skal være håp om en endring av trenden.

Den nødvendige dristigheten og viljen er tilsynelatende inaktiv også hos distributøren Arthaus [11], som nyter en enestående status som merkevare for såkalt kvalitetsfilm i norsk kinokultur, og eksisterer med et selvpålagt stiftelsesprinsipp om «å bedre vilkårene for kunstnerisk verdifull film i Norge, […] samt medvirke til å spre kunnskap og informasjon om film som kunstnerisk og kulturelt medium.». Dette prinsippet ser ut til å ha blitt mindre og mindre viktig for dem, dessverre.

Det kan gå flere år mellom hver gang en så eksepsjonell ny film som Upstream Color dukker opp, og for bare få år siden ville den skapt umiddelbar interesse og aktivitet i dette viktige, kuraterende leddet som kvalitetsfilmdistributørene representerer. Men vi står og går altså i 2013, og aldri har disse aktørene her til lands vært mindre villige til å ta filmmediet som stadig utviklende kunstform innover seg som en del av sitt felt. Det kan virke som om de er lammet av skiftende tider, og kinokjedenes økte krav til kommersiell tankegang i en post-kommunal kinobransje.

I dette krevende skillet mellom kapital og kunst, har de tilsynelatende ikke bare blitt handlingslammet, men også blindet. En blind filmdistributør er dermed også døv, og den mest nærliggende konklusjonen på dette er at tankesettet som råder blant ”kvalitetsfilmens beskyttere” skjematisk sett har blitt det samme som hos de rene kommersielle aktørene. Arthaus blir et relevant eksempel å trekke frem, fordi de i motsetning til andre kvalitetsfilmaktører faktisk er en stiftelse, og ikke har (eller skal ha) som formål å tjene penger. Dermed burde vurderingene av en films «kommersielle potensiale» være underprioritert hensynet til en films «kunstnerisk verdifulle» innhold. Upstream Color er etter vårt syn av stor verdi, og selv om filmen ikke nødvendigvis kan kalkuleres til å selge titusenvis av kinobilletter (en kommersiell målestokk som stiftelsen Arthaus stadig oftere kringkaster sin interesse for), burde filmen være viktig nok av rent kunstneriske årsaker.

«Upstream Color» [12]

Det krever dristighet å se inn i det ukjente, ikke bare for en filmskaper som Shane Carruth i «Upstream Color», men også for distributører og formidlere som ønsker å legge til rette for «kunstnerisk verdifull» film.

Rom for innovasjon i det konformes tidsalder?

Så hvorfor forsvinner da Upstream Color (og et betydelig antall andre glitrende filmer fra 2012 og 2011) helt vekk fra samtalene, før diskusjonene i det hele tatt har begynt? Det skjer fordi noen ikke bryr seg om å ta den kampen som må til. Vi er overbeviste om at publikummet for filmer som denne finnes, også i Norge, rett og slett fordi usedvanlig kunst som dette alltid vil gjøre folk nysgjerrige.

Da vi så filmen på Berlinalen ble den vist i kinokomplekset Cinestar sin tidligere IMAX-sal, som har Tysklands største lerret, og det var ikke ett tomt sete. Hvert intense, fascinerende minutt av Upstream Color dirret som en hypnotisk drøm gjennom kinorommet, og enhver person som var tilstede vil kunne argumentere for denne filmens potensiale til å rive med seg sitt publikum. Den driver frem dyptpløyende ideer om sin tematikk, den portretterer to mennesker som er engasjerende og emosjonelt identifiserbare, og filmen er aldri kjedelig. Ikke ett sekund.

Men dessverre – som spalten Distribuer denne! har påvist siden vi introduserte den i 2009 [13] – er det oftere og oftere at nettopp disse unike filmverkene må løftes frem og forsvares nedenfra og opp, istedenfor at distributørene umiddelbart finner det innlysende at filmene skal hentes til Norge og presenteres for publikum. Vi mener ikke at besøkstall er uten betydning, men misforståelsen om at publikum bare vil ha ”en viss type film som selger” er ødeleggende på alle måter. Både fordi vi tror såkalt ”smal” film kan nå bredt ut med riktig bevisstgjøring, samtidig som kvalitetsfilmdistributører stadig hyppigere tenker med besøkstall som sin sterkeste motivasjon, og dermed oftere faller for fristelsen å kjøpe inn enklere medhårs-filmer – som gir dem færre utfordringer, men som faktisk er filmer som ikke behøver eller nødvendigvis fortjener kinolerretet som arena.

Som så mange andre krevende og fascinerende underverk er Upstream Color en film som avvises av markedskreftene på grunn av sin kvalitet. Er vi inne i en tid hvor det enestående er skremmende? Må det helt nye målestokker og mekanismer til for at publikum skal få det filmtilbudet de fortjener? Og hvordan skal filmskaperne nå ut med sine ideer, uten selv å bli ofre for middelmådighetsprinsippet?

Shane Carruth leder treffende nok an også her. Når Upstream Color i disse dager har amerikansk kinopremiere, distribueres filmen av hans eget selskap [14] og med en helhetlig lanseringsvisjon. Det er fristende å invitere ham til å gjøre det samme for filmen sin her i Norge.

My gauge for success is not every last dollar we can grab, but allowing the people who are ready to receive this work to know what it is giving.

– Shane Carruth, om å distribuere Upstream Color.

***

Tittel: Upstream Color [15] (2013).
Regissør: Shane Carruth.
Internasjonal festivalpremiere: Sundance Film Festival, 2013.
Distribusjonsstatus: Foreløpig ikke kjøpt inn for norsk kinodistribusjon. OPPDATERT: Filmen ble vist som Månedens film på Cinemateket i desember 2013.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2013/04/distribuer-denne-upstream-color/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Shane Carruth: http://montages.no/filmfolk/shane-carruth/

[2] Upstream Color: http://montages.no/film/upstream-color/

[3] Lumière-brødrene: http://no.wikipedia.org/wiki/Br%C3%B8drene_Lumi%C3%A8re

[4] Amy Seimetz: http://montages.no/filmfolk/amy-seimetz

[5] hos Apple: http://trailers.apple.com/trailers/independent/upstreamcolor/

[6] Image: http://montages.no/files/2013/04/upstreamcolor_bathtub_3000x1491.jpg

[7] Primer: http://montages.no/film/primer/

[8] David Lowery: http://montages.no/filmfolk/david-lowery

[9] hør det her: https://soundcloud.com/shane-carruth/sets/upstream-color-original-motion-picture-score

[10] Image: http://montages.no/files/2013/04/upstream.jpg

[11] Arthaus: http://arthaus.no/

[12] Image: http://montages.no/files/2013/04/upstream2.jpg

[13] vi introduserte den i 2009: http://montages.no/2009/05/distribuer-denne-ballast/

[14] hans eget selskap: http://erbpfilm.com/film/upstreamcolor

[15] Upstream Color: https://montages.nomontages.no/film/upstream-color/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.