- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Operasjon Gullfisk

Av Aksel Kielland , 1. februar 2013 i Artikler

7. januar publiserte Dagsavisen [1] et innlegg av Kulturdepartementets Mina Gerhardsen med tittelen «Høye filmambisjoner». Filmformidling er ikke nevnt med så mye som et ord. Dette kan riktignok sees som et skritt i riktig retning, for da Gerhardsen i desember til herværende nettsted uttalte seg om formidling i anledning Film & Kinos kutt av støtte til cinematekene, lå det mellom linjene at så fort man fikk på plass en streamingtjeneste for norske filmklassikere, kunne cinematekene utenfor Oslo seile sin egen sjø.


Helt siden Veiviseren for det norske filmløftet [2] ble lansert i 2007 har den norske filmsatsingen fremstått som underlig ubalansert. Man har kappes om å bevilge stadig mer penger til produksjon av norsk spillefilm. Og det må understrekes: med relativt gode resultater. Samtidig har man med tilsvarende glød har nedprioritert filmformidlingen. Denne nedprioriteringen nådde sitt foreløpige bunnpunkt – jeg utelukker ikke at vi kan komme til å synke enda dypere – da Film & Kino på grunn av sviktende inntekter kuttet støtten til cinematekene, og Gerhardsen uttalte at det var uaktuelt at Filminstituttet skulle ta over det økonomiske ansvaret.

Deretter uttalte hun de på alle måter bekymringsverdige ordene ”Men man trenger ikke nødvendigvis et cinematek for denne oppgaven. Film er nå tilgjengelig på andre måter, blant annet ved at den norske filmarven er digitalisert. Det er mye som skjer på teknologifronten som øker tilgjengeligheten”. I innspillsnotatet om film og tv-drama Av Om For [3], som nå er ute på høring, snakkes det heller ikke mye om formidling. Men av det lille som skrives, fremgår det at Kulturdepartementet ser streamingtjenester som hovedverktøyet for fremtidens formidling av norsk film. Såkalt klikkefilm har unektelig et større publikumspotensial enn landets cinemateker, men dersom man reduserer formidlingen av den norske filmarven til et streamingtilbud på nett, bevarer man ikke arven i like stor grad som man reduserer den til en faksimile av filmenes fortellinger.

Filmer som er skutt på 35mm (og dermed beregnet på visning på 35mm) er avhengig av å bli vist under forsvarlige kinoforhold. Dette er en viktig del av selve bevaringen. Å se Erik Løchens Jakten [4] på et vindu på datamaskinen sin er vesensforskjellig fra å se den på kino – historien er den samme, men filmopplevelsen er en helt annen. Det man i praksis gjør ved en slik løsning er å redusere kunstverket til et kompromiss med seg selv, hvilket er helt greit når det kommer til kommersielle aktørers salg av film til privatforbrukere, men burde være uhørt når det kommer til offentlig formidling av vår nasjonale kulturhistorie. En slik løsning er omtrent like fornuftig som å foreslå at norske biblioteker kun skulle inneholde norske klassikere i easy readers-utgave, eller at man skulle legge alle planer om nytt nasjonalgalleri på is, og heller fokusere på høyoppløselige bilder på nett og dele ut noen ekstra iPader til barneskolene.[1 [5]]

Jakten [6]

Rent bortsett fra det faktum at opplevelsen av å se film på kino, under forsvarlige tekniske forhold og underlagt det offentlige kinorommets skrevne og uskrevne regler, er noe helt annet enn å se film i sin private stue, må man også kunne spørre seg hvordan en effektiv formidling av norske filmklassikere via streamingtjenester skal foregå. Skal man belage seg på at korte handlingsresymeer på Filminstituttets nettsider skal lokke publikum til filmene? Skal man reklamere på Montages og Dagbladet.no? Eller skal man kanskje heller legge litt penger i noen kostbare formidlingsstunt; hyre inn Madcon for å si at Olsenbanden og Dynamitt-Harry [7] er fet eller Magne Furuholmen for å hylle Oddvar Einarssons X [8] eller la Charlotte Thorstvedt skryte av kjolene i husmorfilmene? Jeg tenker bare høyt her, Kulturdepartementet, og fakturerer først i etterkant.

Cinematekene er en etablert stemme i kulturlivet, om enn en stemme som trenger visse klangmessige finjusteringer – for ikke å si en ropert. Cinematekenes posisjon må ikke undergraves, men styrkes. For det er jo også en viktig faktor at cinematekene ikke bare viser norsk film, de har også en viktig formidlingsfunksjon når det kommer verdens filmarv som sådan. Skal man virkelig forstå Kulturdepartementet dit hen at de er tilfreds med å overlate denne jobben til Criterion?

Jeg er enig i med Mina Gerhardsen i at cinematekene per i dag ikke fungerer optimalt.[2 [9]] Cinematekenes programmering setter ikke dagsorden i tilstrekkelig grad, og de trekker ikke et tilfredsstillende stort publikum. Men å løse cinematekenes formidlingsoppgave ved å svekke deres økonomiske situasjon til fordel for en satsing på streamingtjenester – som alltid begrunnet med tanken om at demokratiet lever i beste velgående så lenge man formidler et eller annet til så mange som mulig – er i beste fall korttenkt. Cinematekene har en etablert plass i de store norske byenes kulturliv, de er fysiske og kulturelle rom hvor folk går for å oppleve filmarven slik den er ment å skulle oppleves. At Kulturdepartementet nå går inn for å svekke de eneste nasjonale institusjonene som spesifikt er viet filmen som kunstform, fremstår som så stikk i strid med de kunngjorte målsetningene for filmnasjonen Norge at man har vanskelig for å tro det.

Olsenbanden [10]

Dersom den norske filmsatsingen skal fremstå som noe annet enn et spørsmål om antall priser, festivalvisninger og produserte filmer på kulturpolitikernes skrytelister, må formidlingsansvaret deles mellom Nasjonalbiblioteket (filmkopier og utstyr) og Filminstituttet (drift og formidling). Institusjonene må da få øremerkede bevilgninger til dette. Torsdagsfilmssatsningen [11] må gjenopprettes (les mer her [11]), og cinematekene i Bergen, Trondheim og Tromsø må få styrket sin økonomi, slik at de får råd til å ansette egne formidlingsansvarlige – dessuten må annonsebudsjettene økes. Alt dette kan man formodentlig få til for pengene man ellers ville ha brukt på å finansiere én til halvannen norsk spillefilm. Og når dette vel er i boks, må man sette seg ned og finne ut hvordan man kan bedre de økonomiske betingelsene for landets mange filmklubber, hvis frivillige formidlingsinnsats i mange tilfeller tangerer de mindre, regionale cinematekens virksomhet.

Personlig har jeg lenge vært av den oppfatning om at de tallfestede målsetningene vedrørende norsk filmproduksjon har vært et verktøy i arbeidet med å forvandle landet vårt til en dannet filmnasjon. I det siste har jeg imidlertid begynt å lure på om det egentlig ligger noen større tanker bak disse tallene – at visjonene kanskje rett og slett begrenser seg til å produsere 25 langfilmer per år. Slik omrisset av fremtidens norske filmpolitikk så langt er tegnet opp, fremstår den ikke som et redskap som skal gjøre oss til en kultivert filmnasjon, men snarere et instrument som er spesialdesignet for å avstedkomme et gitt volum av filmer. Filmer som deretter skal glemmes så fort den siste anmeldelsen er skrevet. Slik skal vi altså virre rundt, kontinuerlig henført av det nye, uten påskudd til å se dette nye i lys av alt som har gått forut for det – og dermed også uten mulighet til å konstruere rammeverket for en levende filmhistorie i kontinuerlig dialog med seg selv.

For å bruke den mest overtydelige teskjeen i kjøkkenskuffen: De som ikke kan huske den norske filmhistorien er dømt til å gjenta den. Og slik jeg har forstått det var det nettopp for å unngå dette at filmløftet opprinnelig kom i stand.

Å omtale et slikt kulturelt hukommelsestapsprosjekt som orwellsk er å tillegge menneskene bak mer langsiktige perspektiver og større strategiske evner enn hva man rimeligvis kan anta at de er i besittelse av. Sant å si høres det mer ut som plottet i en Olsenbanden-film. Jeg har kun vage minner om den – og nettsidene til NFI er for øyeblikket nede – men jeg mener å huske at den het «Operasjon Gullfisk».

*

[1.] Hvilket strengt tatt ikke er utenkelig, all den tid vi lever i et land hvor kulturpolitikerne ser spørsmålet om et nytt Munch-museum som en konkurranse i destruktiv ineffektivitet. [12]

[2.] Det er vel strengt tatt det eneste det er mulig å anta at hun mener om den saken. [13]

Les Vampires [14]


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2013/02/operasjon-gullfisk/

Lenker i denne artikkelen:

[1] publiserte Dagsavisen: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1000/subcat1032/thread263010/#post_263010

[2] Veiviseren for det norske filmløftet: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kud/pressesenter/pressemeldinger/2007/stortinget-har-vedtatt-veiviseren-for-de.html?id=472735

[3] Av Om For: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kud/dok/rapporter_planer/rapporter/2012/av-om-for-et-innspillsnotat-om-mangfold-.html?id=708290

[4] Jakten: http://www.imdb.com/title/tt0052939/reference

[5] 1: #fn1

[6] Image: http://montages.no/2013/02/operasjon-gullfisk/skjermbilde-2013-01-31-kl-01-54-58/

[7] Olsenbanden og Dynamitt-Harry: http://www.imdb.com/title/tt0132376/reference

[8] X: http://www.imdb.com/title/tt0092244/reference

[9] 2: #fn2

[10] Image: http://montages.no/2013/02/operasjon-gullfisk/olsenbanden-aspx/

[11] Torsdagsfilmssatsningen: http://montages.no/2012/12/cinematekene-mister-stotte-hvem-skal-ta-ansvaret-for-filmformidlingen-i-norge/

[12] ↩: #ref1

[13] ↩: #ref2

[14] Image: http://montages.no/2013/02/operasjon-gullfisk/les_vampires/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.