- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Skyldfølelser i Vi må snakke om Kevin

Av Kristian Takvam Kindt , 3. april 2012 i Artikler,Omtaler

Vi må snakke om Kevin [1] er en dårlig film hvis du tror den skal fortelle oss noe om massemordere og hvordan de tenker. Ser du derimot filmen som det den er – en historie om et håpløst tragisk mor-sønn forhold – kan du fort ende med å rangere Vi må snakke om Kevin som en av årets hittil beste kinopplevelser.

Lynne Ramsay [2]s film hadde premiere under fjorårets Cannes-festival, og var opprinnelig tiltenkt norsk kinopremiere i august 2011. Den ble imidlertid satt på vent i et halvt år, og en av årsakene var at distributøren mente handlingsforløpet minnet for mye om hendelsene 22. juli. Det er det også gode grunner for. Filmen omhandler en fiktiv skolemassakre i USA, og følger gjerningsmannen Kevin, fra han er nyfødt til to år etter at han har blitt arrestert for massakren. Da filmen hadde premiere forrige uke, trakk flere norske anmeldere også den uunngåelige parallellen til 22. juli. Eksempelvis i Aftenposten [3], hvor Ingunn Økland skrev at filmen «definitivt» kan relateres til Utøya-tragedien, og at den skaper et grunnlag for å kunne forstå rettsaken mot Breivik som starter neste uke.

Jeg er enig i at det blir tilnærmet umulig å se denne filmen i Norge i dag uten å få assosiasjoner til 22. juli. Å late som om dette ikke påvirker filmopplevelsen og hva vi får ut av filmen blir helt feil. Likevel bør vi ikke lete etter paralleller og se filmen i direkte lys av 22. juli. Snarere tvert imot. Da regissør Ramsay ble spurt om hun hadde reelle massakre i bakhodet da hun jobbet med filmen var svaret at «det var det siste jeg tenkte på». For Vi må snakke om Kevin handler ikke om massemordere. Den prøver ikke å forklare roten til ondskap eller få oss til å skjønne hvorfor terror kan skje. Delen som forsøker å håndtere dette spørsmålet er – som jeg skal komme tilbake til – også filmens svakeste. Vi må snakke om Kevin handler om en mors forhold til sin sønn, og om håpløsheten og skyldfølelsen hun sitter igjen med når han viser seg å være en drapsmann. Selve skolemassakren er egentlig bare en parantes.

[4]

Morsinstinkt og skyldfølelse

Fra start til slutt er denne filmen fortalt fra moren Eva (Tilda Swinton [5]) sitt perspektiv. Romanen manuset er adaptert fra er skrevet i brevform med moren som avsender, og regissør Ramsay forsøker å holde på dette perspektivet. Nåtidsplanet i filmen foregår etter massakren. Her ser vi hvordan Eva blir behandlet, eller snarere mishandlet, av nærmiljøet. Ingen vil snakke med henne, hun har ingen venner, ingen å gå til. Forlater hun handlevognen et øyeblikk eller to på butikken, kommer det noen og knuser eggene hun har lagt der. Alle hater henne, alle vet hun er moren til en massemorder.

Ved siden av nåtidsplanet blir brorparten av filmens plott fortalt gjennom tilbakeblikk fra Kevins fødsel og frem til han blir arrestert. Helt fra første skrik er Kevin (Ezra Miller [6] m.fl.) en aldeles forferdelig unge. Han gråter konstant, nekter å gjøre som han blir bedt om; manipulerer foreldrene og setter dem opp mot hverandre. Eva er en rimelig suksessrik reisejournalist, men er nå fastlåst med en unge hun aldri får kontakt med og en mann som ikke forstår henne. Allerede fra starten av ser vi at hun ikke aner hvordan hun skal takle Kevin. Eva blir mer og mer frustert, og har problemer med å skjule irritasjonen og hatet sitt overfor avkommet. Ettersom vi vet at Kevin vil vokse opp til å bli en morder, surrer følgende spørsmål rundt i hodene våre gjennom hele filmen: Er det morens dårlige oppdragelse eller en iboende ondskap som forårsaker at Kevin ender opp som han gjør?

Vi får altså hele historien servert i etterpåklokskapens lys, og tanker om at hun burde gjort mer for å forhindre det som skjer er uunngåelig. Vi ser også at hun tenker dette selv. Noen anmeldere har kritisert filmen fordi det ikke virker plausibelt at Eva blir boende i samme nabolag etter hendelsen. Her er jeg uenig. At hun fortsetter å bo der, og tar imot all drittslengingen fra naboene, viser nettopp hvor dypt skyldfølelsen sitter. Hun kan ikke flytte. Selv om hun lider under at alle hater henne, klarer hun ikke å fri seg fra tanken om at de faktisk kan ha helt rett. At hun burde gjort noe. Denne paradoksale situasjonen holder henne fast.

[7]

Grusomhet og gjenkjennelse

Vi må snakke om Kevin føles på alle måter grusom. Visuelt er den skremmende intens. Det går – bokstavelig talt – en rød tråd gjennom hele filmen; tidlig ser vi Eva i et rødt hav av tomater, og hver eneste scene i filmen etter dette har fargen rødt i seg. Ikke det vanskeligste symbolet å lese. Musikk, lydbilde og foto skaper en kvelende, konstant ubehagelig stemning som ikke gir slipp før lenge etter at du har forlatt kinosalen. Selv relativt hverdagslige hendelser, som at Eva kjører hjem under Halloween-feiringen, blir gjort til horror-scener hvor du nærmest biter negler i kinosalen. Ramsay er også utrolig dyktig til å manipulere følelsene våre på en god måte. Vi føler at vi gjør de samme refleksjonene som Eva og reagerer likt som henne på alt som skjer. Vi blir like sikre som henne på at det var Kevin som drepte hamsteren, og like livredde for at Kevin skal skade søsteren så snart de to tilbringer tid alene.

Det mest skremmende i filmen, som gjør at den fester seg, ligger likevel verken i det visuelle eller hos skuespillerne, men snarere i den absurde følelsen av gjenkjennelse filmen fremkaller. Vi kan forlate de fleste filmer om krig, terror og massakre med en trøstende tanke om at dette befinner seg langt unna våre egne liv. Det blir umulig i tilfellet Vi må snakke om Kevin. Vi klarer ikke la være å se likheter mellom Kevins oppførsel og mye av det vi har sett selv.  Mange av tingene Kevin gjør som barn er ikke unikt. Hvor mange barn er det ikke som gråter konstant når de er små, eller nekter å rulle ballen tilbake til mamma, eller kliner en brødskive utover bordet selv om han selv har bedt om den? Er det ikke sånn barn er i perioder? Det er det Evas mann, i John C. Reilly [8]s skikkelse, også tenker. Det er ikke noe galt med Kevin, gutter er bare litt rare innimellom. Ramsay tar en type mennesker vi alle vil markere den aller største avstand til, og tvinger oss til å føle gjenkjennelse hos moren Eva. Vi har alle vært barn og forholdt oss til foreldre; vi har alle, om vi har barn selv eller ikke, sett hvilket manipulativt potensial barn kan ha, selv om de er helt normale. Her kobles denne oppførselen til en massemorder. Poenget mitt er ikke at filmen viser symptomer på ubalanse hos barn; ved å vise gjenkjennelige scener fra barneoppdragelse og tvinge oss til å koble dette til Kevins senere handlinger, blir den vanskeligere å dytte fra seg. Vi må snakke om Kevin skaller ikke av, den kommer under huden på deg og blir der.

Som jeg nevnte innledningsvis er filmens svakeste ledd Kevin selv. Er han ond? Hvorfor gjør han det han gjør? Filmen går aldri denne rollefiguren etter i sømmene, slik at vi kan forstå ham. Det vil si, det meste peker mot at han bare er ond (i kontrast til søsteren, som virker helt oppegående og normal). Det eneste hintet Ramsay legger inn som en slags forklaring er når Kevin sier at folk flest ikke bryr seg om vanlige kjedelige mennesker, at de er opptatt av ”people like me”. Etter massakren gjør han også et bukk, som om han står overfor et publikum. Dette tenderer mot en slags forklaring om at kjendishysteriet i USA kan gå så til de grader til hodet på noen at de gjør alt for å oppnå berømmelse. Dette blir likevel en underutviklet og egentlig altfor lite fundert tanke, og virker derfor mer forstyrrende enn forløsende. Særlig når Ramsay i filmens siste scene prøver å fjerne seg fra enhver forklaring.

Filmen hadde vært sterkere om den helt konsekvent lot Kevins natur forbli et mysterium. Da kunne Ramsey utelukkende fokusert på filmens egentlige tematikk: Hva som skjer når en av de mest naturlige relasjoner, en mors forhold til sin sønn, så til de grader går galt, og hvilken enorm skyldfølelse dette medfører. For Vi må snakke om Kevin er ikke en film om massemordere, ei heller om de han drepte. Det er en film om den eneste som overlevde ham.

Montages har tidligere skrevet om filmen her [9], i forbindelse med Cannes-premieren.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2012/04/skyldfolelser-i-vi-ma-snakke-om-kevin/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Vi må snakke om Kevin: http://montages.no/film/we-need-to-talk-about-kevin/

[2] Lynne Ramsay: http://montages.no/filmfolk/lynne-ramsay/

[3] Aftenposten: http://oslopuls.aftenposten.no/film/article702603.ece

[4] Image: http://montages.no/2012/04/skyldfolelser-i-vi-ma-snakke-om-kevin/kevin1/

[5] Tilda Swinton: http://montages.no/filmfolk/tilda-swinton/

[6] Ezra Miller: http://montages.no/filmfolk/ezra-miller

[7] Image: http://montages.no/2012/04/skyldfolelser-i-vi-ma-snakke-om-kevin/kevin2/

[8] John C. Reilly: http://montages.no/filmfolk/john-c-reilly

[9] skrevet om filmen her: http://montages.no/2011/05/problematisk-we-need-to-talk-about-kevin/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.