- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Babycall (2011)

Av Tonje Skar Reiersen , 14. oktober 2011 i Analysen

Denne teksten inneholder spoilere.

Pål Sletaunes fjerde spillefilm Babycall [1] har fått overraskende lunken kritikermottakelse. Skuespillerprestasjonene hylles. Filmmusikken hylles. Scenografi og foto hylles. Og ingen stiller spørsmålstegn ved Sletaunes begavelse som thrillerregissør:

«Stemninga er heile vegen mørk, intens, og med nerve» (Vårt Land [2]). «Mot det tilsynelatende hverdagslig normale i dette landskapet, etablerer Sletaune en uro han gradvis bygger opp. Mørket og uhyggen kommer snikende.» (Bergens Tidende [3]). «Så snører det hele seg sammen, og «Babycall» blir stram og spennende.» (Dagbladet [4]). «Som vanlig med Pål Sletaune er regien solid.» (Film&Kino [5]). «Det er igjen en modig turnert film, men svakt antydende virkemidler og en dempet, nesten fraværende effektbruk hvor det knugende, grå og forvitrede bidrar til filmens nesten dvelende rytme.» (Dagsavisen [6]).

Likevel avfeies filmen som uforløst. Uengasjerende. Utilfredsstillende. Hva er Babycalls akilleshæl? Anmelderne er samstemte: manus. Filmens avslutningsscene, der fortellingen letter på sløret og blottlegger årsakskjeden, oppfattes som lettvint. Men Sletaune har ikke ønsket å lage en intrikat ”mind fuck”-film. Det er intendert at ikke historien går opp. Så hvorfor føler vi, publikum, at vi har blitt litt snytt?

Etableringen

Etter år med mishandling bærer Anna (Noomi Rapace [7]) nervene utenpå huden og har blitt en særs overbeskyttende mor. I ny leilighet på hemmelig adresse krever barnevernet at sønnen Anders (Vetle Qvenild Werring [8]) må få en normalisert hverdag. Han må få sove på eget rom. For ikke å gå i frø av bekymring kjøper Anna en babycall slik at hun kan lytte til sin åtte år gamle sønns tunge søvnpust. Men babycallen plukker opp signaler fra en annen leilighet i blokka, og lydene er skremmende kjente for Anna. Hun blir overbevist om at hun har vært vitne til et barnedrap og forsøker famlende å nøste i trådene.

Så kommer sønnen hjem med stygge blåmerker. Anna har problemer med å gjøre rede for hva hun gjør store deler av dagen. Sønnen beskylder henne for å lyve. Og vi begynner å ane at noe skurrer ved den virkeligheten Anna har vist oss. Sletaunes forrige film handler også om partnervoldens ekstreme konsekvenser. Også i Naboer [9] skjønner vi, og det på et langt tidligere tidspunkt, at vi bør tvile på det bildet hovedpersonen viser oss av ham selv. Allerede i åpningsscenen plantes ideen om at John (Kristoffer Joner [10]) kan ha vært voldelig mot sin ekskjæreste, og den labyrintiske naboleiligheten han lokkes inn i er åpenbart et bilde på irrgangene i hans egen psyke han har forsøkt å undertrykke.

Er det også dette som er tilfellet i Babycall? Har Anna fortrengt at det er hun som har mishandlet sønnen?

Den ustabile fortelleren

Bruken av en fortellerstemme/hovedperson vi ikke kan feste lit til, er enda en narrativ strategi filmen har hentet fra litteraturen. I boka The Rhetoric of Fiction (1961) lanserte den amerikanske litteraturkritikeren Wayne C. Booth begrepet ”the unreliable narrator”, den utroverdige fortelleren. Booth mente å finne eksempler så langt tilbake som Tusen og en natt. Begrepet favner bredt og omfatter fortellere som bevisst eller ubevisst, med svært ulik motivasjon, forleder sitt publikum. Oppgjennom filmhistorien er grepet brukt i titler som Akira Kurosawas Rashomon [11] (fire ulike personer forteller svært ulike versjoner av samme hendelse); Billy Wilders Sunset Boulevard [12] (fortelleren snakker til oss fra den andre siden av graven); Bryan Singers De mistenkte [13] (en uforglemmelig Kevin Spacey som storskurken selv lyver både politi og publikum huden full), David Finchers Fight Club [14] (hovedpersonen viser seg å lide av personlighetsspaltning) eller Steven Soderberghs Ocean’s-trilogi (der det går sport i å leke med tilskuerens forventninger).

I tilfellet Naboer og Babycall har vi å gjøre med en undersjanger av den utroverdige fortelleren, det jeg vil kalle ”den ustabile fortelleren”: En forteller som formidler sin subjektive oppfatning historien, men som viser seg å være i psykisk ubalanse. En ubalanse som medfører at fortellerens indre verdensbilde kolliderer med det ytre. Tidlige eksempler finner vi i to amerikanske noveller: Edgar Allan Poes The Tell-Tale Hart (1843) og Charlotte Perkins Gilman [15]s feministklassiker The Yellow Wallpaper (1892). Ved å se hvordan de to novellene er bygd opp, kan vi kanskje finne noe av svaret på hvorfor Babycalls avslutning kan oppfattes i overkant kjappis-trappis.

The Tell-Tale Hart og Naboer

TRUE! — nervous — very, very dreadfully nervous I had been, and am; but why will you say that I am mad? The disease had sharpened my senses — not destroyed — not dulled them. Above all was the sense of hearing acute. I heard all things in the heaven and in the earth. I heard many things in hell. How, then, am I mad?

Slik åpner Poes novelle. Fortelleren beretter villig om drapet han eller hun har begått (morderens kjønnsidentitet er uklar), det er ikke uskylden som står på spill; fortellerens mål er å friskmelde seg selv mentalt. Allerede fra første avsnitt er det derimot åpenbart for leseren at fortelleren er i ubalanse. Bildet forsterkes når vi blir fortalt motivasjonen for drapet:

Object there was none. Passion there was none. I loved the old man. He had never wronged me. He had never given me insult. For his gold I had no desire. I think it was his eye! — yes, it was this! He had the eye of a vulture — a pale blue eye, with a film over it. Whenever it fell upon me, my blood ran cold; and so, by degrees — very gradually — I made up my mind to take the life of the old man, and thus rid myself of the eye forever.

Naboer har en mer kompleks fortellerstruktur enn Poes novelle. Det er ikke før i filmens aller siste scene vi ser det endelige beviset for at John faktisk har drept sin tidligere kjæreste, da han legger seg tett inntil hennes nakne, døde kropp. Men avsløringen har vi ant lenge, så det er ikke oppbygningen mot plottvisten som gjør at vi sitter ytterst på kinosetet. Det Sletaunes film og Poes novelle har felles, er hvordan de lar oss ta del i morderens galskap. Hvordan vi påtvinges forvirringen, angsten, det stinkende, blodige, forlokkende og avskylige ved drapet.

Drapsmannen/hovedpersonen forsøker å bevise sin tilregnelighet samtidig som eimen av galskap siver gjennom sprekker de ikke klarer å tette igjen. Som morderen i The Tell-Tale Hart ikke klarer å stenge ute likets hjerteslag, og slik avslører seg selv for politiet, klarer ikke John å fordekke sin handling. Begge drives til vanvidd av sin forbrytelse, og det er dette – å være inne i et sinnsforvirret, desperat hode – som gir fortellingene nerve.

John i «Naboer», Anna i «Babycall».

The Yellow Wallpaper og Babycall

Charlotte Perkins Gilman [15]s novelle utspiller seg i et innestengt rom. Fortelleren har blitt tatt med på landet av sin legeektemann for å komme seg etter det som kan virke som en fødselsdepresjon (eller hysteri, som var tidens motediagnose på det meste som måtte plage en kvinne). Forvist til senga og nektet å skrive, glir hun langsomt inn i et irrasjonelt, parallelt univers.

Historien er fortalt gjennom løsrevne, men kronologiske dagboknotater. Slik opplever vi hvordan hennes avsky mot rommets gule tapet utvikler seg til ren besettelse. Mot slutten av historien, da uvirksomheten har omskapt nedstemthet til fullblods psykose, innbilder hun seg at noe lever i tapetet:

Of course I never mention it to them any more–I am too wise,–but I keep watch of it all the same.
There are things in that paper that nobody knows but me, or ever will.
Behind that outside pattern the dim shapes get clearer every day.
It is always the same shape, only very numerous.
And it is like a woman stooping down and creeping about behind that pattern.

Den opprivende, fysiske opplevelsen man får av å lese novellen bunner i at vi tar del i denne glidende overgangen fra normalitet til galskap. Det er ingen overraskende plottvist, men en mørk og uhyggelig reise. Og kanskje er det her Sletaunes Babycall synder.

Avdekning av tildekning

I Babycalls dramatiske avslutningsscene forklares Annas mystiske opplevelser, sønnens blåmerker og den merkelige nabogutten som har glidd ut og inn av leiligheten: Annas mann drepte sønnen Anders for to år siden. Scenene der hun har snakket med barnevernet, fulgt sønnen til skolen, snakket med lærere – alt har foregått i hennes eget hode. Samtidig var det virkelig et barnedrap hun var vitne til over babycallen. Den myrdete nabogutten har hjemsøkt henne for å få hjelp til å avsløre forbrytelsen. I motsetning til fortelleren i The Yellow Wallpaper har altså Anna vært sinnsforvirret fra filmens begynnelse. Hvor dypt hennes vrangforestillinger har stukket har vi fått lite forvarsel om. Dermed frarøves vi opplevelsen av å gli inn i galskapen sammen med fortelleren. Når fiksjonsverden egentlig aldri har vært stabil, oppleves ikke det ustabiles inntog like ubehagelig.

Motivasjonen for å ikke la oss ta del i denne bevegelsen er å holde mysteriets spenning: Har Anna mishandlet sønnen og helt og holdent løyet om eksmannen? Det er isolert sett en god motivasjon, men når en historie fortelles som et mysterium, så skapes det også en forventning om en koherent løsning. Sletaune har forsøkt seg på en ytterst komplisert narrativ øvelse: Å fortelle en historie hvor ikke alt trenger å henge sammen («for det er jo sånn livet er», som han selv sier), pakket inn i en velkjent dramaturgisk kurve som skaper en forventning hos tilskueren om at det komplekse, sammenhengende mønsteret skal åpenbares for oss i sluttminuttene. Det er vanskelig å svelge når vi gjennom litteratur og film er lært opp til at også de ustabile fortellernes mystiske beretninger har indre logikk.

En illustrerende sekvens: Anna oppsøker et tjern i nærheten av boligblokka. Her blir hun vitne til drapet på nabogutten. Hun bakser så ut i vannet for å finne liket, men kommer til seg selv på en parkeringsplass. Tjernet finnes ikke, likevel er hun dryppende våt. Hun oppsøker så skolen for å hente Anders. Her blir hun gitt tørre klær, klær som hun har på seg i neste scene. Klærne blir dermed et bevis på at hun hadde opplevd noe reelt. Vannet ligger der ikke synlig for alle, men opplevelsen hennes har like fullt et aspekt av sannhet. Når løsningen så kommer vet vi at hun aldri oppsøkte skolen, fikk klærne og snakket med sønnens lærer. Det blir for mange «om, hvis, men».

Motsetningsfullt

Billedspråket i Babycall er modig og bryter thrillerens sjangerkonvensjoner. Fortellingen om Anna og hennes sønn er satt til Groruddalen i Oslo. Umettede, kliniske eksteriørbilder viser Anna i hennes nye tilværelse. Den ruvende, brutalistiske 1960-talls-arkitekturen omkranser Anna i overvinklede totalbilder med lange tagninger som gir oss tid til å kontemplere over hvor liten, ensom og utsatt hun er. Lik Kiyoshi Kurosawas Pulse/Kairo [16] utspiller opprivende, skremmende scener seg ut i klart, kjølig dagslys. Denne fornektelsen av sjangerens dragning mot nattas dunkle, mørke og skjulte skaper en følelse av at Anna aldri er trygg, at det ikke er noe sted å gjemme seg. Men billedspråket høyner også realismen. Slik kunne det bidratt til å dempe tilskuerens forventning om et forførende plott – og heller innstilt oss på den poetiske realismens åpne slutt.

Men filmmusikken gir motstridende signaler. Komponist Fernando Velázquez [17] har tidligere laget musikk til blant annet de eventyrlige skrekkfilmene El orfanato [18] og Los ojos de Julia [19], og det er i samme klanglandskap vi befinner oss her. Selve historien har også fabel-elementer. Som Sletaune sier til tidsskriftet Film&Kino: «[Babycall] er strukturert nesten som et eventyr, den foregår på få steder, fortettet, med den gode hjelperen på Expert-butikken i byen, og med skogen som en slags Narnia-verden.»

Kollisjonen mellom det realistiske og det eventyrlige kan være spennende (Winter’s Bone [20] er et fremragende eksempel), men jo flere indikatorer publikum får på at vi her befinner oss i et thrillerunivers, jo større er sjansen for at vi vil føle oss skuffet over at historien viser seg å ikke leve opp til sjangerens krav om uttømmende løsning. Babycall er djerv, dyktig og egenrådig. Kanskje burde den derfor være akkurat slik den er. Men da kan man ikke bli overrasket over at dommen blir ufortjent krass. Er ønsket derimot å sørge for at publikum forlater salen med opplevelsen av å ha sett et fullkomment verk, kunne man valgt én av to strategier:

1)   Konstruert et mer koherent narrativ, slik Sletaune gjorde i Naboer. Dette er han selv tydelig på at han ikke ønsker. Med Babycall søker Sletaune det subjektivt sanne, ikke det dramaturgisk korrekte.

2)   Latt historien være løs og usammenhengende, men dempet mysteriedramaturgien, eventyrstrukturen og thrillerelementer på klipp- og lydside. Her kunne også publikum vært invitert inn i Annas hode på et tidligere tidspunkt, slik at vi virkelig fikk ta del i sinnsforvirringen. Det ligger godt stoff for ubehag også her. Bare skjel til The Yellow Wallpaper og The Tell-Tale Hart.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2011/10/analysen-babycall-2011/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Babycall: http://montages.no/film/babycall/

[2] Vårt Land: http://www.vl.no/kultur/mork-psykothriller-fra-sletaune/

[3] Bergens Tidende: http://www.bt.no/bergenpuls/film/anmeldelser/Dypt-tema-grunt-vann-2587976.html

[4] Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2011/10/06/kultur/film/filmanmeldelser/anmeldelser/18439340/

[5] Film&Kino: http://www.filmogkino.no/anmeldelser-kino/article429901.ece

[6] Dagsavisen: http://www.dagsavisen.no/kultur/filmer/article521595.ece

[7] Noomi Rapace: http://montages.no/filmfolk/noomi-rapace/

[8] Vetle Qvenild Werring: http://montages.no/filmfolk/vetle-qvenild-werring/

[9] Naboer: http://www.imdb.com/title/tt0453383/combined

[10] Kristoffer Joner: http://montages.no/filmfolk/kristoffer-joner/

[11] Rashomon: http://montages.no/film/demonenes-port/

[12] Sunset Boulevard: http://montages.no/film/sunset-boulevard/

[13] De mistenkte: http://montages.no/film/the-usual-suspects/

[14] Fight Club: http://montages.no/film/fight-club/

[15] Charlotte Perkins Gilman: http://en.wikipedia.org/wiki/Charlotte_Perkins_Gilman

[16] Pulse/Kairo: http://www.imdb.com/title/tt0286751/combined

[17] Fernando Velázquez: http://montages.no/filmfolk/fernando-velazquez

[18] El orfanato: http://www.imdb.com/title/tt0464141/combined

[19] Los ojos de Julia: http://montages.no/film/julias-eyes/

[20] Winter’s Bone: http://montages.no/film/winters-bone/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.