Norsk films svar på I fjor i Marienbad? Nylig Amanda-nominerte Babycall blir iallfall mer og mer fiffig, kompleks og overskridende for hvert gjensyn. Vi retter et nytt analytisk blikk mot Pål Sletaunes film. [8]
«Et interessant aspekt ved Kompani Orheim er forholdet mellom ærlighet og løgn. I en paradoksal kollisjon mellom to egenskaper filmen fremstiller som henholdsvis positiv og negativ, blir Terje ærlig når han drikker.» [3]
Kompani Orheim er nå premiereklar i Norge, etter visninger og pris ved filmfestivalen i Gøteborg tidligere i år. Vi har satt oss ned med regissør Arild Andresen for en samtale om hans arbeid med filmen.
BIFF 2011: Metathriller med Kristoffer Joner, nye filmer fra Nils Gaup og Pål Øie: Vi var på plass da Vestnorsk Filmsenter delte ut 1.935 000 kroner til nye filmprosjekter på vestlandet.
«Hva er Babycalls akilleshæl? Sletaune har ikke ønsket å lage en intrikat ”mind fuck”-film. Det er intendert at ikke historien går opp. Så hvorfor føler vi, publikum, at vi har blitt litt snytt?» [14]
Pustebesvær, kuldeskjelvinger og et febrilsk bankende hjerte er ikke hverdagskost i norsk film, men med Kongen av Bastøy har Marius Holst satt ny standard for egenproduserte filmopplevelser. [14]
Fra Lars Saabye Christensen og Erlend Loe-manus til asfaltengler, norske ninjaer og trolljegere, ser det norske filmåret 2010 ut til å bli et av de mest interessante på lenge. [13]
Neste tiår starter med nye vendinger i norsk film, og vi har sett på hvorfor. Kommer Tomme tønner til å ta oss i enda en ny retning? [7]
Vi kan ikke redde alle planetene, men kanskje Jorden… for eksempel?
