- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Michael Bay: explosions!

Av Peirik Pettersen , 1. juli 2011 i Artikler

Svært få filmskapere har et så tydelig singulært formspråk og er så utilslørt underholdningsrettet som Michael Bay [1]. Denne artikkelen er en gjennomgang av den visuelle dimensjonen i hans filmografi, som kort og konsist kan beskrives som: awesome!*

(*Awesome, men uten substans.) Michael Bay er godt kjent i filmverdenen som en møysommelig perfeksjonist, en aktiv deltaker i alle fagavdelinger og den mest bråkete gutten i sandkassa med de største og beste leketøyene. Personlig er jeg en stor fan. Jeg elsker blant annet hans konsekvente bruk av anamorfe linser [2], måten han alltid har forgrunn og bakgrunn rundt subjektet i de velkomponerte bildene, måten det dynamiske kameraet beveger seg hensynsløst på i spektakulære vendinger. Når det er sagt så er jeg aldri imponert over manusene… Men hva gjør vel det når publikum skal se ting eksplodere i tre akter?

Hitchcock sa ofte gjennom sin fortellerstil: «Husk at det er et kamera her .» Bay derimot ønsker å få deg så virkelighetsfjern som mulig, så du ikke engang enser at det bak kamera står hundrevis av stabsmedlemmer (og enda flere bak de visuelle effektene). Hans sprang ut av en høyst vellykket karriere innen reklamefilm og musikkvideo, og har fått mye heder for sitt arbeid. Hans visuelle preg og arbeidsmetode fra kortformatene er opprettholdt i spillefilmene, og samtlige produksjoner bærer preg av høy produksjonsverdi. Og det er positivt, for i slike attraksjonsfilmer som Bay lager skal man ikke kimse av det spektakulære.

Michael Bay.

Personlig tror jeg det er en gjeng aper som skriver manusene hans, men det skal sies at Bay var uheldig med Transformers 2 da opptaket ble påbegynt uten et ferdig utviklet manus pga streiken i Writers Guild of America, som startet tre uker inn i manusarbeidet. I så måte kan jeg gi Bay ros for å i det hele tatt klare å skyte en film med et slikt manus og fortsatt tjene inn [3] fire ganger produksjonsbudsjettet, men Transformers 2 er vitterlig den verste av hans filmer og Bay vet det [4], selv om det tok ham to år å innrømme det. Kanskje nettopp derfor har så mange vært ekstra spent på Transformers 3, med en revansjesugen Bay som kan presse budsjettet og har hatt mer tid til å elte manuset. Vel, mer om det mot slutten av artikkelen.

Man kan si sitt om kvaliteten på dialogen i Bays filmer, man kan kritisere hans arroganse og påståelighet i intervjuer, men man kan ikke beskylde mannen for å ikke vite hvordan man lager spennende bilder med ekstremt god dybde. Han utnytter alltid forgrunn, midtgrunn og bakgrunn i alle sine innstillinger – sjelden vare blant actionregissører fra nyere tid, som tenker mer klipperytme enn innhold og kamerakoreografi («shoot for the edit [5]» som er Bays slagord). Bildene er ofte veldig komplekse, handlingen utfolder seg i dybden og gjerne i slow motion så man har tid til å ta inn alle detaljene. Som jeg kommer tilbake til ble detaljnivået i Transformers 2 litt for ekstremt, men helt siden spillefilmdebuten Bad Boys (1995) har Bay levert filmer som ligner høyklasse reklamefilmer hvor «Michael Bay» er produktet.

Og allerede i Bad Boys blir vi introdusert for en trend som jeg faktisk tror Bay har i samtlige filmer, nemlig hans trademark: 360 graders hero-shot (se video [6]). Dette er kort sagt et sirkulært tracking shot rundt hovedpersonen som virker å dvele i et øyeblikk av «shit, nå er vi ille ute», og svært effektivt som sådan. Bay, som ofte opererer kamera selv, tilfører en intens og aktiv tilstedeværelse i alle sine filmer. Regissøren er kjent for å gjøre eksepsjonelt mye [7] i kamera, og eksplosjonene [8] er som regel ekte, bilkræsj og andre actionelementer er smertelig ekte [9] og han skyter normalt med et utall kameraer for å få nok dekning. Det er interessant å se hvordan alt i Bad Boys; det være seg kamerabruk, klippestil, farger, comic relief, lyssetting osv. blir resirkulert i hans senere filmer. For meg som er stor fan av Bays estetikk generelt, er det interessant å se hvordan han på én måte utvikler seg, og på en annen måte ikke.

«The Rock» (1996)

Hans store gjennombruddsfilm var The Rock (1996), som ble hans første film i stor skala. (Les Karstens grundige artikkel om The Rock [10] for et dypere dykk.) Skala er noe han virkelig håndterer i Armageddon (1998), som starter Bays tendens til å lage attraksjonsfilmer fremfor lukkede univers. Han har funnet formelen for størrelse, og kombinerer dette med en hastig klippestil. Bay introduserer kvantitet fremfor kvalitet, noe som kommer til å bli hans svakeste egenskap, men som samtidig vil skille han fra sine samtidige. John Schwartzman [11] var fotograf på The Rock, Armageddon og Pearl Harbor (2001) og bildebruken er slående lik. Sistnevnte skiller seg kanskje mest ut, både ved å være en epokefilm og at mengden realistiske visuelle effekter er større. Men kameraet opereres så og si identisk med de to foregående filmene, og har et minimalt vokabular. Bay med sin medfødte fargepalett, benytter sterke blåfarger i kontrast til varme gul- og oransje-farger, gjerne i form av praktikaler i settdesignet eller som del av lyssettingen, noe han viderefører i The Island (2005).

Men akk, før den tid kommer Bad Boys 2 (2003) hvor den nye fotografen Amir M. Mokri [12], som Bay senere skulle jobbe sammen med på Transformers 3, metter lerretet med en stor mengde kameravinkler, og igjen klarer ikke Bay nøye seg utelukkende med energiske bilder, han må ha overflod. Han må også igjen støtte seg på comic relief, og sette kamera i «dynamisk»-modus, hakker filmen opp i klippen og skaper et makkverk av en fiasko fra ende til annen. Der han i Pearl Harbor kunne støtte fortellingen på en historisk hendelse, ser vi med Bad Boys 2 igjen hans store svakhet som historieforteller. Men verst av alt – hans mangel på selvinnsikt.

«The Island» (2005)

The Island (2005) kommer da som en hyggelig liten overaskelse. Det virker som om han har utviklet seg noe som filmskaper, og han velger materiale som viser litt flere fasetter enn tidligere. Han stoler mer på dialogen og lar fotoarbeidet ta et skritt tilbake, for så å få enda større effekt under actionsekvensene og (spoilers!) i bildene med den klonede Ewan McGregor. Han legger mer vekt på scenografien enn fancy kamerakjøringer, og de mange visuelle effektene i bildet kommer tydeligere frem når bildene og innholdet får litt mer pusterom. Den vakre drømmesekvensen føles som en parfymereklame og viser at Bay takler et moderne uttrykk og at utfordringen hans er hvordan han behandler substansen under overflaten når han ikke kan støtte seg til lettfattet komedie eller action.

Et av mine mange problemer med Transformers 2: Revenge of the Fallen (2009) er at spillet og dialogen føles improvisert og usammenhengende, det påvirker hvordan filmen er klippet og helheten fremstår som uplanlagt og ukonsistent. Tar man et stillbilde fra filmen ser det ut som de andre filmene hans, men med en gang du hører dialogen, ser bevegelsen og prøver å forstå handlingen mister den all kvalitet. Et annet problem er paradoksalt nok mengden av detaljer som er tilført i robotdesignet, som særlig under actionsekvensene passerer grensen for hva vi klarer å innta av detaljer. Jeg har levd i håpet om at den tredje Transformers-filmen ikke ville bli like forvirrende. Jeg ble ikke skuffet.

Som den første i serien etablerte Transformers en tydelig standard for de to neste, ikke bare billedmessig men også lydmessig. Selv om dette er en forholdsvis visuell analyse må jeg slenge inn at lydarbeidet på alle Transformers-filmene er halve grunnen til at jeg kjøper bilett og vil høre det i THX. Måten lyder blir subjektivt isolert i actionscener får innholdet til å skyte ut av lerretet. Mesterlig! Skulle ønske Bay lagde en hard og skitten dubstep-musikkvideo en gang, tror den hadde blitt awesome.

«Transformers: Revenge of the Fallen» (2009)

Hans kinoaktuelle Transformers 3: Dark of the Moon (2011) ble skutt 60% i stereoskopisk 3D og resten postkonvertert (selv om Bay tidligere kalte 3D en gimmick [13]). Stereo påvirker også den praktiske anvendbarheten til kameraet, noe som er utfordrende fordi utstyret i 2010 var tungt og vanskelig å håndtere på energisk Bay-vis. Men dette har han jobbet seg rundt, for Bays allerede eksepsjonelle bruk av dybde er som skapt for 3D! Klipperytmen er justert ned noen hakk, erstattet med tidvis lange, kompliserte kjøringer med enormt mye innhold som kompanserer for rytmen.

Rent kameramessig virker det som om han oppsummerer hele sin karriere i denne filmen, og etter mitt syn har han også her endelig en litt mer solid historie å jobbe ut fra, slik handlingen kan stå på egne ben. Anslaget med den kontrafaktiske presentasjonen av hva månelandingen egentlig handlet om, er beinhardt og skiller seg fra alt han har gjort før, en hastig montasje som setter tonen. Men plutselig slår han om, når vi blir introdusert for Sam og hans nye kjæreste, og vi husker at det er jo Bay det er snakk om. Actionsekvensene er heseblesende med ytterligere litt i mente, og dialogsekvensene er dørgende kjedelige akkurat som før, endog noe mer sammenhengende.

For hvert ekstremt fete actionbilde følger to bilder som ikke verken ser ut som de er planlagt eller særlig godt gjennomført. Disse ujevne, umotiverte og upresise kameraføringene gjør at han mister den Fincher-aktige perfeksjonismen Bay tidvis pryder pupillene våre med, og heller fremstår som om han har masse penger til å gjøre ting én gang og at kameraoperatøren tar ting på sparket. Dette kunne man sagt om alle hans filmer, han mangler ofte en konsekvent og fullendt kamerastil, eller kanskje det er med intensjon og at han liker denne formspråklige dualiteten? For min del ser det ut som slapt håndtverk når alt det andre (lys, scenografi, vfx, lydarbeid etc.) er så presist, og jeg har ikke klart å sette fingeren på akkurat hvordan dette forekommer hver gang. Det kan virke som om det er en naturlig effekt av regnestykket Bay+penger=awesome stuff.

«Transformers 3: Dark of the Moon» (2011)

Stereo-effekten i Transformers 3 er til tider et godt virkemiddel og særlig i de hakeslippfremkallende saktefilmsekvensene i andre halvdel av filmen, men generelt er det en slitsom affære med upresist fokusarbeid. Personlig føler jeg Bay er best i 2D, men at dette i det minste dyttet stereo i riktig retning når det kommer til actionbruk. Alt i alt er filmen et audiovisuelt slag i trynet, og selv om man stadig ser dobbelt (pga. dårlig stereo) skal jeg garantert se den igjen på kino – for makan til spektakulær action skal man se lenge etter!

Selv om Michael Bay jobber på en annen plattform i Transformers 3 er han fortsatt gode gamle Bay: awesome, men uten substans. Så hvorfor gidde bruke så mye energi på å analysere en filmskaper som ikke utvikler seg som historieforteller, alltid bruker de samme visuelle virkemidlene og som tilsynelatende bare er ute etter å lage attraksjonsfilmer? Jo, nettopp derfor. Hans eneste hensikt med filmer som denne ferskeste er å underholde, og selv om jeg har vært krass mot noen av hans egenskaper, har mange av actionfilmene hans for meg blitt sjangerdefinerende (som The Rock). Han utnytter action for alt det er verdt, raske biler, raske damer, eksplosjoner, med mer… Transformers 3 er etter min mening det beste eksempelet så langt på Bays unike visjon, og i kjølvannet av Transformers-sirkuset håper jeg han får et nytt og orginalt manus i fanget og kan bevise at han faktisk er en god historieforteller også. På tide at han slutter å leke i sandkassa og begynner å leke med de store gutta (les: gode manusforfattere).

Bay kan lett beskyldes for å være en one-trick-pony. Men triksene er spektakulære og utvikler seg progressivt med teknologien. Det er derfor vi kjøper billettene. Vi vil se noe fett. Og Bay er awesome!


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2011/07/michael-bay-explosions/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Michael Bay: http://www.imdb.com/name/nm0000881/

[2] anamorfe linser: http://en.wikipedia.org/wiki/Anamorphic_lens

[3] fortsatt tjene inn: http://www.the-numbers.com/movies/2009/TFRM2.php

[4] Bay vet det: http://www.guardian.co.uk/film/2011/mar/07/writers-strike-transformers-2-michael-bay

[5] shoot for the edit: http://www.shootfortheedit.com/

[6] se video: http://tv.gawker.com/5421642/michael-bays-egregious-overuse-of-the-360-degree-hero-shot/

[7] eksepsjonelt mye: http://youtu.be/Vhhjd_Ol5Oo

[8] eksplosjonene: http://youtu.be/KsXbJYG7COQ

[9] smertelig ekte: http://www.cinemablend.com/new/Extra-Injured-On-Transformers-3-Set-Is-Suing-The-Studio-21020.html

[10] grundige artikkel om The Rock: http://montages.no/2011/06/the-rock-1996/

[11] John Schwartzman: http://montages.no/filmfolk/john-schwartzman

[12] Amir M. Mokri: http://montages.no/filmfolk/amir-m-mokri

[13] en gimmick: http://www.slashfilm.com/michael-bay-thinks-3d-might-be-a-gimmick/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.