Michael Bays «The Rock».

Coup de Coeur

The Rock (1996)

Michael Bays gjennombruddsfilm The Rock (1996) er for meg en av ytterst få perfekt balanserte actionfilmer, hvor ingen bestanddel er hverken sterkere eller svakere enn noen av de andre. Summen av engasjerende karakterer i et presist manus med et tilstrekkelig truende plott og en oppfinnsom iscenesettelse av både spesifikke sekvenser og dramaet i seg selv, gjør at filmen går opp i en høyere enhet. The Rock er uovertruffen underholdning og blockbusterkunst av ypperste kvalitet.

Men dette er lettere for meg å skrive nå, enn da jeg sommeren for femten år siden kom ut av Colosseum kino etter å ha sett filmen for aller første gang. Armene veivet som om jeg dirigerte mitt eget adrenalin, føttene tappet overivrig til bruddstykker av filmmusikken som surret i hodet mitt. Jeg gikk halvt hvileløst, halvt overenergisk omkring på Majorstua med en følelse av at jeg hadde fått meg en ny og svært viktig hobby: Actionfilm. Ikke at det var mitt første møte med sjangeren, langt derifra, men The Rock dyttet meg over kanten; gjorde meg avhengig. I månedene og årene som fulgte gikk jeg (og 90-tallet jeg hadde min ungdomstid i) gjennom noen enestående år med actionfilm, på kino og ikke minst gjennom evinnelige repriser på TV og VHS. I etterpåklokskapens lys er vel ikke alle disse filmene like store nå som filmopplevelsene av dem var da, men The Rock – kanskje mer enn noen –står igjen som selve pålen alle de andre båtene er festet til.

Jeg har sett filmen utallige ganger, og den har aldri mistet sin effekt på meg. Jeg vet det er en klisjé å si at en film som dette er så underholdende, men heri ligger noe av den teoretiske fascinasjonen: Hvorfor er The Rock så vanntett? Premisset for historien kan virke like banalt som mange andre utgangspunkt for actionfilmer, men er hele tiden både smartere og mer originalt tenkt ut enn de fleste av sine samtidige: En forsmådd amerikansk general (Ed Harris) tar gisler på den nedlagte fengselsøya Alcatraz og retter raketter mot San Fransisco for å true myndighetene til å gi krigsveteraner og/eller deres etterlatte oppreisning for hemmelige oppdrag. Samtidig møter vi kjemikeren hos FBI (Nicolas Cage) som ikke har fyrt av et våpen siden akademiet, men som i et uventet kompaniskap med en britisk livstidsfange og tidligere spesialagent (Sean Connery) får oppgaven med å løse situasjonen ved å bryte seg inn i det beryktede fengselet og desarmere rakettene. Utenpå denne trioen møter vi et kobbel av herlige bikarakterer, på begge sider av fiendelinjene, som tilfører et bredt spekter av følelser (mer om det senere). Og dette er etter mitt syn en av de viktigste årsakene til at The Rock er så stødig: Bay og manusforfatterene lykkes med å holde oss engasjert i historien (og fylle den til randen med velbegrunnede actionscener) gjennom aldri å miste grep om karakterene.

Ed Harris i den uforglemmelige rollen som general Hummel i «The Rock».

Så har vi da også i The Rock en av de mest treffende og karismatiske rollebesetninger i en actionfilm fra 90-tallet. Nicolas Cage har aldri vært bedre i en blockbuster enn han er her, med den herlige kombinasjonen mellom å spille Stanley Goodspeed som både usikker og kunnskapsrik – en nevrose han dessverre i ettertid har vannet ut fullstendig gjennom et dusin håpløse rollevalg. Ed Harris gir oss en gnistrende badguy i general Hummel, og treffer godt med å gjøre oss engasjert i motivasjonen bak hans prosjekt. Dessverre får vi sjelden slike badguys i dagens actionfilmer, med en effektiv dualitet mellom rettferdighetssans og ondskap, men når det skjer er det killer. Som nøkkelen i midten mellom disse finner vi gamlefar Sean Connery, som kanaliserer en slags pensjonert utgave av sin udødelige James Bond fra 60-tallet i rollen som John Mason. Connerys sjarme og karakterens klokskap fyller filmen med et nødvendig hjerte og distansert humor, som bl.a. gir filmens mest overdrevne actionscene (biljakten gjennom San Fransisco) et herlig utenfrablikk som letter den for seriøsitet. Det er rett og slett litt mer gøy med Connery!

Disse tre figurene utfyller hverandre ypperlig dramatisk, og skaper en slags perfekt sirkel som driver seg selv fremover. General Hummels oppriktige ønske om å gjøre noe rett, gjennom å tvinge myndighetene til å gi glemte soldater oppreisning, er begrunnet av en sympatisk rettferdighetssans. Samtidig setter han opp en trussel så omfattende og avansert (raketter utstyrt med VX-gass) at bare en karakter med hans militære bakgrunn vil kunne gjøre et slikt oppdrag realistisk gjennomførbart. Når vi kommer til Goodspeed og Mason er de der utelukkende på grunn av sin ekspertise, og som outsidere uten ønske om å bli helter har de egentlig kun individuelle behov for å løse situasjonen. Myndighetene de er ansatt av (som både har forrådt Mason og Hummel) er den egentlige skurken i fortellingen, og etter hvert som historien skrider frem blir The Rock egentlig til en ekte underdog-historie. På den måten blir engasjementet mer tilgjengelig for den allmenne tilskuer, og for meg lykkes Bay dessuten med å skape troverdige rammer rundt disse tilfeldige heltene – slik at det ikke blir påklistret hverdagslig.

Tre av flere minneverdige bikarakterer i «The Rock». Fra venstre, soldaten som er filmens første offer for VX-gass, FBI-agenten Paxton og gisselet Larry Henderson.

Og som jeg nevnte innledningsvis stiller filmen med et av de mest minneverdige birollegalleriene jeg kan huske fra en actionfilm på 90-tallet. Ettersom manuset rimelig skjematisk skal introdusere premisset, hovedpersonene og trusselbildet, er det alltid en fare i filmer som dette for at filmskaperne velger den mest lettvinte vei for eksposisjon. Som at dialog fylles med info i statiske scener – møter, intervjuer eller lignende. I The Rock derimot har Bay og forfatterne funnet flere langt mer elegante løsninger. Hvor farlig er VX-gassen som skal true San Fransisco? Ekstremt smertefull og dødelig, som vi ser i åpningssekvensen hvor Hummel & Co. tømmer et våpenlager, men mister en av sine egne som utsettes for en grusom død med kokende hud og spasmiske anfall. Jeg glemmer aldri den karakteren, selv om han kun er i filmen et lite minutt. (Dersom publikum skulle være i tvil har riktignok Bay sørget for at trusselens alvor (noe overtydelig) forklares igjen senere i filmen, i en langt kjedeligere scene hvor Goodspeed forteller Mason om gassens effekt.)

Gregory Sporleder som Frye.

Men altså, bikarakterene krydrer virkelig filmen, og jeg får lyst til å trekke dem alle frem. John Spencers herlige tolkning som FBI-sjef Womack i myndighetsleddet er tørr og humørløs, en motvekt til Connerys Mason. Selv om Hummel har noe godt i seg, har han med seg noen iskalde jævler – de tidligere kapteinene Frye og Darrow, nå leiesoldater, grøssende godt portrettert av henholdsvis Gregory Sporleder og Tony Todd. I tillegg blir jeg alltid varm om hjertet når Kyle Reese… ehm, jeg mener Michael Biehn, dukker opp – her som den dedikerte, oppofrende kommandør Charles Anderson som leder SEAL-gruppen som fører Goodspeed og Mason inn under Alcatraz og møter sin skjebne i den virtouse scenen i dusjrommet. Det er flere å nevne, men poenget mitt er at alle disse utgjør vel så viktige bestanddeler som hovedpersonene i byggverket som gjør The Rock til en actionklassiker. Det er alltid en slags finesse over castingen eller manusets handlinger hos en bifigur i denne filmen.

Det vil kanskje sjelden trekkes frem om en film som tross alt huskes best i offentlighetens øye for heseblesende action, men Michael Bay har rett og slett vært god med mennesker i The Rock. Også gjennom måten han har visualisert universet på. Fotograf John Schwartzmans mange ikoniske nærbilder gjennom filmen anvendes disiplinert av Bay til å holde oss tilnkyttet handlingen gjennom å oppleve det fra karakterenes synsvinkel. Både Cage og Connery spiller noenlunde uerfarne figurer i ekstreme situasjoner, og dette kommer også til syne direkte gjennom hvordan de plasseres i bildet. Særlig er det fascinerende at Connerys karakter sakte, men sikkert, brettes ut i filmen både innholdsmessig (ut av isolat etter over 30 år) og visuelt (ansiktet hans er lenge skyggelagt, før han etter trer frem i dagslys). Flere gjensyn med filmen de siste ukene minnet meg dessuten også om at filmskaperne, særlig målt mot dagens actionestetikk, lyktes særlig godt i The Rock med å begrunne kamerabevegelser gjennom handlinger, og holde klippingen til en fremdriftsorientert rytme. Under det hele ligger den rytmiske, vanedannende musikken av Hans Zimmer og Nick Glennie-Smiths og pumper – et partitur som er verdt en artikkel i seg selv, men som får spille annenfiolin akkurat i denne.

Sean Connery i «The Rock».

Jeg oppfordrer alle som lar lettvint kritikk forenkle oppfatningen av Michael Bays filmografi til å hente frem The Rock igjen og gi den en nærlesning. Filmen er rett og slett vanvittig godt utført i nesten alle ledd, og sånn sett en hjørnesten i Bays karriere. Som jeg har beskrevet er det gjennom enestående karakterskildringer at Bay hever seg selv opp i mesterklassen, men også i samarbeidet med andre fagfunksjoner skiller resultatet seg ut. Eksempelvis er produksjonsdesignet langt mer detaljert og teksturert enn jeg rakk å tenke på da jeg dyrket filmen i mine yngre år. Se bare nøye på de nesten gotiske omgivelsene Cage og Connery beveger seg gjennom i den gjengrodde labyrinten under Alcatraz, eller den lekne og mettede fargebruken i FBIs kontrollrom som danser over ansiktene og fyller de anspente karakterene med motstridende følelser (se bildeeksempler nederst i artikkelen).

Bay har kanskje ikke håndtert hverken utvelgelse eller tolkning av manus særlig godt gjennom sin karriere, men han skal ha honnør for sitt arbeid med karakterene og historien i The Rock. Denne filmen er oppriktig talt Michael Bays eneste virkelig mesterlige regiprestasjon, men ikke bare det: Jeg mener The Rock er en av den renskårne actionfilmens få store klassikere. Samtidig som jeg også ser det store bildet – Bay ville aldri klart seg alene, og i alle fall ikke på det som var hans andre spillefilm etter debuten med Bad Boys i 1995. Til det er han en tilsynelatende altfor ensrettet regissør. Men under kyndig veiledning (og kommersiell pisk) fra produsent Jerry Bruckheimer fant Bay veien inn mot sine beste filmer gjennom nettopp den balansen jeg har nevnt tidligere, hvor stor actionfilm oppstår: mellom karakterer, historie og spektakkel. Og gjerne med en sårbar og relaterbar helt (eller heltinne) i sentrum. Det faller i alle fall i smak hos meg, og The Rock vil forhåpentligvis forbli en av mine ultimate favoritter også i årene som kommer.

Til slutt inkluderer jeg noen bilder fra filmen, for å illustrere flere av eksemplene nevnt i teksten.

De detaljrike omgivelsene under Alcatraz.
Følgebilde av en kule VX-gass på vei mot stupet.
Lyssetting i kontrollrommet på operatør.
Ultranært bilde av general Hummel i et avgjørende øyeblikk.
Michael Bays spesialfelt: Eksplosjoner!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 13 kommentarer

  1. Vegard sier:

    Du har glemt å nevne de legendariske rullestolbrukerne som dukker opp under biljaktscenen! ;)

  2. Jasse Nielsen sier:

    Utrolig festlig artikkel. Kjenner meg godt igjen når du beskriver følelsene du satt igjen med etter å ha sett den på kino.

    Criterion sin Laserdisc utgave av filmen er muligens den som fikk kjørt seg mest på filmkveldene i stua hjemme. Det fantes ikke noe actionfilm som denne..den var best i hele verden, og filmmusikken var en adrenalinrush uten sidestykke.

    Det hendte ofte at muttern kom med ønske om å se åpningen av “The Rock”, helst pga “den der flotte musikken”. Broderen var vel hakket verre..han tok opp lyden, dialogen, musikken ifra åpningsekvensen, brant ut på CD og spilte hele tiden. Den dag i dag kan han hele dialogen for hånd, og det kommer ofte til syne etter et par glass voksenbrus. Alltid festlig.

    The Rock introduserte meg for Michael Bay sin teft for action og “tøffe gutteting”. I tillegg fikk jeg enorm respekt for Hans Zimmer og Harry Gregson Williams. Bare de kunne ha laget en så adrenalinpumpende score som passet perfekt til en slik film.

    Si hva du vil om Bay. Han KAN action.

  3. Herlig film, en moderne actionklassiker som fortjener Criterion-behandling (selv om det vel kanskje ikke er allverdens ekstramateriale på den?).

    I forhold til soundtracket, kan jeg jo opplyse om at dette hovedsakelig er Nick Glennie-Smiths baby. Zimmer skrev det todelte hovedtemaet, mens Gregson-Williams og Don Harper skrev en del småtteri og tilleggsmusikk ut over det. Også et knall soundtrack som var så “in-your-face” at det skapte en hel ny generasjon av filmmusikk-fans, slik Star Wars hadde gjort 20 år tidligere.

  4. Herlige anekdoter der, Jasse – tror det er mange av oss som tilnærmet dyrker musikken og replikkene.

    Vegard: Kritisk forglemmelse! Og ikke minst beholderne med vann, eller han som styrer trikken som roper til Gud like før vogna eksploderer (!) opp i luften. Ah, you ztole my humvee!.

  5. Carl Wilhelm Müller sier:

    Jeg husker godt når jeg så filmen for første gang, hjemme hos en kompis, på VHS. Mine foresatte var ikke så alt for store på filmvold, så de mange gangene jeg endte opp med å se The Rock i senere tid var det på VHS, i smug etter skoletid, før mutter og fatter hadde kommet hjem. Det er fortsatt noen bilder jeg husker veldig godt, kanskje spesielt bildet av den grønne glasskulen som triller mot stupet. Jeg tror det er det visuelle og auditive som appellerte mest til meg når jeg var yngre; den gjør inntrykk sånn sett. Som et action extravaganza var den temmelig høyt oppe på rangstigen. Manus tjener actionscenene greit, men dialogen er etter min feilbarlige hukommelse ganske skrekkelig, og Nicholas Cage håndterer den spesielt dårlig.

  6. Jon Bay sier:

    Hver gang elitistene er ute etter å slakte Michael Bay trekker jeg frem The Rock. Når du klarer å lage en klassiker, uansett sjanger, har det lite å si hvor mye gørr du sprer i ettertid.

  7. Er ikke det en litt irrasjonell måte å møte ett argument på Jon? En kunstner kan ikke bare avstå fra ett lunkent verk dersom h*n har noe bedre å støtte seg til. Blir litt som å trekke frem Wagners musikk som en motvekt til alt det jævlige antisemittene har brakt med seg.

  8. Øyvind og Jon: Jeg tenker at vi kan være enige om at Bay har bak seg nok blockbuster-meritter til at han ikke kan oppsummeres i kun én film, men at The Rock nok er det mest komplette resultat av Bay i sitt ess. Selv vil jeg si at han – i tillegg til å riste i gang adrenalinet – utforsker både estetikk og visuelle løsninger i særlig Armageddon og Bad Boys 2, i langt større grad enn hans samtidige actionfilmskapere. I tillegg synes jeg Transformers er en helhetlig og god film, men der er Bay mer temmet. (I så måte går han fullstendig bananas i Transformers 3.)

    Så selv om jeg er enig med Jon i at The Rock er erkeeksempelet på hvilke udiskutable kvaliteter Bay besitter, mener jeg at han er langt forbi å være en one-trick-pony.

  9. Robin sier:

    Når vi snakker 90-talls action perler mener jeg filmer som Jurassic Park, Terminator 2, The Matrix, Crimson Tide osv er langt sterkere filmer. The Rock er helt grei, men ikke helt der opp for meg.

  10. Lars Klevberg sier:

    Michael Bay går inn i historien som en av de store regissørene, selv om vedkommende er et yndet mål blant ferske filmstudenter og erfarne dramaturger. Jeg skal ikke forsvare MB sine valg når det kommer til den sensitive dynamikken i en intim scene, men når han velger å lage en actionsekvens, burde både filmskribenter, kommende action-regissører og lydavdelingen sette seg fremover på stolen og spisse både ører og syn.

    Jeg nevner ikke klippeavdelingen, da han fortsatt har mye å lære av James Cameron sin rytme i action.

    Jeg liker klassisk musikk, men er sjelden på opera. Slik føler jeg det når jeg diskuterer med en som misliker Bay sine filmer. Bra du koser deg på operaen, men kom gjerne innom fremste rad på en Rage against the machine konsert. Du hører ikke teksten uansett. Men fyttirakkern så morsomt. The Rock er en eneste lang oppvisning i et godt stykke actionfilm. Jeg vil si den overgår både Die Hard og Lethal Weapon. Manuset er knall. Nicolas Cage sin karakter er perfekt skrevet, og Sean Connery er en perfekt “teacher” som drar ut karaktertrekk når plottet drives fremover.

    Når jeg så Transformer 1 så husker jeg spesielt en scene, og som jeg synes definerer Michael Bay godt. (kanskje ikke en sekvens mange tenker over, men den har sine definitive moments). Det er når Scorponok angriper i ørkenen.
    Her har vi alle de klassiske MB valgene: US airforce/army, utdeling av informasjon mellom høytstående offiserer i et operasjonsrom. En progressiv score som “vokser og vokser” (forsåvidt utrolig filmmusikk av Steve Jablonsky), fly foran “california-sunset”, et utrolig lyddesign, et nydelig foto, og det som kjennetegner MB kanskje mest: De actionorienterte beatsene der en avsluttende setning fra en karakter som forteller oss om et halvkritisk taktisk valg som vendes raskt over i fortsettelse av den progressive musikken, bare noen knepp høye i volum:) I denne sekvense er det konstant flyt i kamera, et nydelig lyddesign som tar oss inn i overvåkningsflyet med vrengt dialog, en avskjæring fra flyet som bringer oss tilbake til operasjonsrommet som igjen kuttes raskt til “slagmarken” der definisjonen av Surround ligger..for min del.

    sekvensen kan dere se her. Jeg anbefaler høytalere eller earplugs. Skip til 02:00 minutter i filmen, der begynner den.

    http://www.youtube.com/watch?v=G6O6iw0uknI&feature=related

    Alle disse valgene ligger dessverre i andre rekke hos såkalte filmanalytikere og skribenter. Det er ikke den klassiske Alfred Hitchcock oppsetningen av subteksten mellom to karakterer som utspiller seg. Heller ikke totalshotet av Roy Andersson.

    Det er Michael Bay. Og det er kunst det også.

    Lars

  11. Vidar V. Olsen sier:

    Takk for klipp, Lars Klevberg! Det der er faktisk en fantastisk scene jeg husker jeg likte. Fint gjensyn. Fett oppbygd, spennende, oversiktelig. Jeg likte Transformers ganske godt. Jeg syns Bay rotet det til mot slutten, jeg mistet oversikten, så ikke hvem som skjøt og hvem som ble skutt, og mistet dermed spenningen også. Og jeg har aldri vært helt happy med designet på robotene. De lar seg ikke fordøye med blikket på et, eh, øyeblikk, siden de har så mange bestanddeler.

    Transformers 2 var et rot fra ende til annen, men nå må jeg innrømme jeg har SKYHØYE forventninger til 3ern. Bay har selv innrømmet selv at toern var rotete, blant annet pga manusstreik, så jeg håper og tror han kan reise kjerringa med 3ern. Ikke minst fordi det er den mest ekstreme og hardtslående traileren jeg har sett noensinne. Når det trommetemaet kommer inn etter 55 sek, får jeg frysninger på ryggen.

    http://www.youtube.com/watch?v=kHRf01Gjosk

    Takk for god artikkel Karsten, nå fikk jeg også lyst å se The Rock igjen.

  12. Har samme forhold til The Rock som deg, Karsten, da dette er en av de gamle actionfilmene jeg husker fra min ungdomstid og som jeg begynte å se rett etter at jeg våknet rent filmatisk. Må ta et gjensyn med denne til helga da jeg ikke rakk det forrige helg. Gleder meg faktisk stort :)

    @Lars Klevberg: Jeg er enig i det du skriver om at de fleste filmskribenter og -analytikere ikke tar MB seriøst. Selv om man finner mindre av «den klassiske Alfred Hitchcock oppsetningen av subteksten mellom to karakterer», synes jeg at The Rock viser dette i større grad enn eksempelvis Transformers-serien eller de hårreisende dårlige The Island og Armageddon.

    Synes personlig at man finner noe Tarkovskij-aktig i de fleste av filmene til MB siden han har større fokus på kinematografi enn filmfortellingen i seg selv.

  13. Jon Bay sier:

    @ Øyvind: Argumentet er ikke irrasjonelt når påstanden er at Michael Bay ikke har noe i nærheten av en regissørstol å gjøre. Da er det greit å vise frem The Rock som jo er en nærmest perfekt sjangerfilm.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>