Det står dårlig til med norsk filmkritikk. Få, om noen, bør bli overrasket over denne påstanden. Antakeligvis er det ikke mange som er uenige heller. Som et eget, helhetlig område av norsk kunst- og kulturjournalistikk, står den samlede norske filmkritikken som en vag, impotent masse. Omtrent som den kollektive gruppen vi kaller norske filmregissører. Hvem er de? Hva tenker de på? Hva mener de?

I spennende, virksomme filmkulturer bør det eksistere et konstant, elektrisk motsetningsforhold mellom de to gruppene filmkritikere og filmregissører, som kan næres av hverandres uenigheter og kappes om å imponere hverandre. Filmskaperne med sine nye filmer, kritikerne med sine stadig mer innsiktsfulle tekster – og sammen kan disse to kjempe for et felles mål: Et styrket og levende filmuttrykk, nasjonalt og internasjonalt, der publikum kan finne sine verdifulle filmopplevelser samtidig som de overraskes og utfordres av hva de får se. Slik har vi det ikke i Norge per i dag.

Selv begynte jeg å lese (og nærlese) norske filmanmeldelser aktivt på midten av 90-tallet. Jeg fant fort mine favoritter, men siden den gang har mye endret seg. Flere kulturredaksjoner har blitt reorganisert, kritikere har kommet og gått og internett har entret medielandskapet, slik at vi nå i 2010 har en mer fragmentert kritikerstand enn på lenge. Samtidig har aldri kunstformen film hatt en sterkere posisjon i samfunnet, og den norske filmbransjen har i denne perioden gått inn i sin mest produktive æra, med større midler til produksjonsmiljøet enn noensinne. Den norske filmkulturen bør og skal blomstre nå, og nettopp derfor er det også et skrikende behov for en sterkere kritikerstand og kulturredaktører som ser viktigheten av å skape dette rommet. Likevel er det færre arenaer for god filmkritikk idag enn før, illustrert på en sørgelig måte ved at NRKs ferske TV-program om film, Filmbonanza ^[1], ikke bruker filmkritikere (men tvert i mot har introdusert en temasamtale og et seerpanel av engasjerte amatører). Norske filmkritikere er altså mer usynlige og ubetydelige enn tidligere. Først som en gruppe terningkast blir spor av dem synlig – men da ligger terningkastgrafikkens makt hos markedskreftene. Enkeltstemmene har stilnet.

Mange øyne på terningene de siste par årene.

Det som blir stadig tydeligere for oss som virkelig leser anmeldelsene som skrives er at norsk filmkritikk, særlig det siste året, har mistet de fleste tegn på potens. Hvilke norske kritikere er fryktet og respektert hos norske filmskapere, ved å kombinere streng smak, rederlig argumentasjon og kunnskap? Det er lenge siden Harald Kolstads polariserende stil gjorde Arbeiderbladet til essensiell lesning for både filminteresserte og bransjen. Dagens norske filmanmeldelser inneholder sjelden både gjennomtenkte observasjoner som ikke allerede er åpenbare, argumenter for hvordan form, stil og innhold virker på hverandre i opplevelsen av en film og analyser som tar filmskaperens valg og visjoner på alvor. Elementer som tilsammen skaper kritikk. (Professor Anne Gjelsviks bok «Mørkets øyne ^[2]» fra 2002 tok blant annet for seg tilstanden i norsk filmkritikk, men jeg har dessverre ikke lest Gjelsviks bok.)

Alt dette er kanskje opplagt, men dagens norske filmkritikk er rett og slett ikke på nivå. Sporadisk kanskje, men ikke som helhet. Dette handler heller ikke om tekstenes lengde, men om at kritikerne ikke ser ut til å ha en ambisjon med sitt blikk – de må akte å lese filmene skarpt, ikke for å gi regissørene en hyggelig arm over skulderen, slik en mor omfavner sin sønn som er på innbytterbenken, men for å ta verket på alvor akkurat slik publikum tar prisen på sin egen tid på alvor. Det må svi for å bli bedre. Alle ønsker å oppleve og forstå kunst som beveger oss. Og regissører ønsker (i alle fall underbevisst) å forstå hvordan filmene deres oppleves i ‘den andre’ sitt blikk, gjerne ved å forstå hva de kunne gjort annerledes. I kraft av å være uenige kan kritikerne og filmskaperne gjøre hverandre sterkere.

Jeg ønsker og håper at norsk filmkritikk kan utvikle seg i denne retningen, men det er endring som må komme innenfra. Enkeltkritikeren må skrive seg viktig igjen, og det bør starte med hvordan norske filmer blir behandlet. Som en lakmustest på hvor norsk filmkritikk står i dag har jeg derfor valgt meg mottagelsen av Bent Hamers nyeste film, Hjem til jul ^[3], som eksempel. Hamer er en av vår samtids mest kritisk bejublede og internasjonalt meritterte norske filmskapere, så da Hjem til jul kom på kino for noen uker siden, burde den ha vært en viktig film for norske filmkritikere. Med dette som innfallsvinkel har jeg nærlest alle anmeldelsene av Hjem til jul som var å oppdrive, og jeg vil nedenfor gjennom et utvalg forsøke å analysere hvordan kritikerstanden valgte å motta regissørens nye verk. Altså om de evner å ta Hamer på alvor, ikke om tekstene er perfekt skrevet.

Faksimile fra VG Nett av Jon Selås’ anmeldelse.

De mest synlige filmkritikerne våre er (dessverre) også de viktigste, ganske enkelt fordi flere lesere gir større makt til meningene. Jon Selås, mangeårig filmanmelder i VG ^[4], så Hamers film i forbindelse med norgespremieren ved Bergen internasjonale filmfestival og skrev om den samme dag (noen uker før kinopremieren). Selås har tidligere også anmeldt Hamers to foregående filmer, O’Horten og Factotum, til terningkast fem. Karakteren gjentok han også i sin anmeldelse av Hjem til jul ^[5], så vi kan anta at Selås har et nært forhold til Hamers filmografi. Han inkluderer kjapt og overflatisk i sin tekst punkter om både sesongelementet, flettverksfortellingen og det sentimentale – de tre lettest tilgjengelige sidene av Hjem til jul, som nesten alle kritikerne går litt inn på. Om selve regissøren skriver Selås i første avsnitt:

Regissøren Bent Hamer er noe helt for seg selv – og i en klasse for seg. «Hjem til jul» er Bent Hamers mest sentimentale film. Men samtidig så gjennomført, både i innhold, stil og tone, at man fylles av en stille jubel over at en så sær og egenartet utpreget norsk regissør så til de grader stille og rolig bekrefter sin plass som et internasjonalt toppnavn.

Hva betyr egentlig det som står der? Selås velger å ikke sette opp noen relasjon mellom Hamer og andre filmskapere; han er ifølge Selås ganske enkelt «noe helt for seg selv og i en klasse for seg». Det er meningsløst uten sammenligninger, men vi kan gjette at Selås underforstått mener Hamer i forhold til andre norske regissører. Likevel slår Selås også fast at Hamer «så til de grader stille og rolig bekrefter sin plass som et internasjonalt toppnavn». Men stemmer det? Hva i Hjem til jul bekrefter Hamer som et internasjonalt toppnavn? Bør vi ikke heller bekymre oss over at filmen kanskje gjør Hamer mindre interessant internasjonalt? Filmen er hans første utenom En dag til i solen (1998) som ikke deltar i Cannes, selv om den var ferdig i tide og ble vist til komiteen, så rent objektivt er det klart at filmen ikke bekrefter ham som et internasjonalt toppnavn. Tvert i mot; den er et steg tilbake. Men det nevner ingen av kritikerne, heller ikke Selås:

I sin egen klasse. Det er klassen for de sanne humanister, de som er opptatt av såkalt vanlige mennesker. De som synes det menneskelige drama er drama nok. De som ikke trenger utenpåklistrede elementer for å fenge. Derfor, også, den stille jubel.

Å hengi seg til sentimentale fortellergrep, estetiserte tablåer, flere tykke lag med musikk og en flettverksnarrativ er ikke «utenpåklistrede elementer» Hamer bruker for å fenge? Selås mister meg, men gjentar bruken av ordet«jubel» om Hamer, en beskrivelse han også brukte i anmeldelsen ^[6] av O’Horten. Hvorfor trekker da ikke Selås inn noen av Hamers tidligere filmer i sin tekst? Det fremstår lite grundig når det ikke en gang presenteres noe om kritikerens eget forhold til regissørens tidligere filmer. Fra Selås’ avslutning:

Fordi alt på en måte er abstrakt, har Hamer også full kontroll. Dette er filmkunst! Sjangeren er, mildt sagt, ubestemmelig. Det er tragedie, drama og komedie i en salig røre. Men man blir aldri forvirret, for hele historien blir utrolig gjenkjennelig i all sin menneskelighet. Det er sånn livet er.

Som leser ivrer jeg etter å få noen konkrete eksempler fra Selås på påstandene han fremlegger. Hva gjør det til filmkunst? At Hamer har full kontroll på det abstrakte? At det er en ubestemmelig sjanger? Selås beskriver forvirrelse, men sier man aldri blir forvirret fordi historien er «gjenkjennelig i all sin menneskelighet». Stjernen i juletreet er likevel konklusjonen: «Det er sånn livet er.» En banal påstand uten referanse til filmens faktiske innhold, men som Selås også brukte nesten likt ^[6] om O’Horten: «..rett og slett «en liten film om å leve».» For Hjem til jul sin del blir det, ifølge Selås, en abstrakt, ubestemmelig film som er gjenkjennelig fordi det er sånn livet er. Uten øvrige referanser til Hamers filmografi, filmspråklige valg i Hjem til jul eller andre relaterte kunstuttrykk sitter jeg igjen uten særlig annet enn irritasjon. Men så kan man si, hva forventer vi av filmanmeldelsene i VG? Kultursatsningen deres heter Rampelys, og det sier kanskje sitt. Likevel er det Norges største papiravis og antageligvis også mest leste nettavis. De burde kreve mer av seg selv.

Fotograf John Christian Rosenlund og regissør Bent Hamer i arbeid på «Hjem til jul». Hvorfor ser ikke kritikerne nærmere på duoens arbeid med det visuelle uttrykket?

I Aftenposten har kulturredaktør Knut Olav Åmås de siste par årene rustet opp kulturdelen, og dette har også gjort filmjournalistikken mer synlig. Man må kunne forvente at dette også har vært ment å styrke avisens filmkritikk. Etter at Per Haddal gikk av med pensjon (som norsk filmkritikks foreløpig siste nestor) har avisen tilført og utvidet sin gruppe kritikere til nå å romme Ingunn Økland, Kjersti Nipen, Erlend Loe og Kjetil Lismoen. Sistnevnte er som kjent også redaktør i bransjebladet Rushprint, og har som kritiker i så måte både interessante og utfordrende bånd til filmbransjen. (Akkurat som Erlend Loe, i kraft av å være aktiv manusforfatter bak norske filmer, er en av de få filmkritikerne i Norge som selv er involvert i bransjen – noe som for øvrig er selvsagt i norsk litteraturkritikk; der er mange av kritikerne også forfattere selv). Uansett, det var Lismoen som for Aftenposten ^[7] tok for seg Hjem til jul:

Så har de omsider funnet hverandre, den mannlige outsiderens kronikører i norsk litteratur og film, Levi Henriksen, og Bent Hamer. Resultatet er kanskje den minst hamerske filmen Bent Hamer har laget så langt, og den mest snakkesalige og intrikate. Her knyttes ulike skjebner sammen på julaften i et ambisiøst flettverk, som Hamer orkestrerer med sikker hånd. Det er noe fjellstøtt og tålmodig med regien på denne filmen som forteller oss at regissøren har vært ute en vinternatt før.

Lismoens åpning minner oss om at Hjem til jul er en adaptasjon, og i så måte også interessant ettersom alle Hamers norske spillefilmer har vært originalmanuskripter (Factotum var basert på Bukowskis bok). Det er påtagelig mer dialog i Hjem til jul enn i Hamers tidligere filmer, men Lismoen utbrodrerer ikke noen av disse elementene videre. Også i denne teksten presenteres fakta og påstander uten videre refleksjon: «Det er noe fjellstøtt og tålmodig med regien». Hva gjør det fjellstøtt? Tålmodig hvordan? Lismoen fortsetter:

Hamer er, som Henriksen, ikke redd for å være sentimental, og det kler filmen godt. Relasjonene mellom rollefigurene minner mer om Henriksens univers enn Hamers merkverdige einstøinger fra filmer som «Eggs» og «Salmer fra Kjøkkenet». Selv den mest patetiske av dem, Pål, får i Trond Fausa Aurvågs skikkelse noe forsonende ved seg. Han er kanskje den fremste arketypen fra Henriksens galleri av menn som føler seg tilsidesatt av både kvinnfolk og utviklingen, men det er noe med måten Aurvåg går på, måten han lar jakken henge løst rundt livet på, som gjør ham et studie verd.

I dette avsnittet lykkes han bedre, for her velger Lismoen å knytte tråder både mellom Hamers mannlige figurer i tidligere filmer, hvordan disse har en relasjon inn i Henriksens litterære univers og hvordan Hamer har løst det i Aurvågs fysiske spill. Samtidig sitter vi med andre løse tråder i hans vurderinger. «Et ambisiøst flettverk, som Hamer orkestrerer med sikker hånd,» skriver Lismoen i begynnelsen av anmeldelsen, mens han mot slutten delvis argumenterer for det motsatte:

Det er alltid en fare for at så mange ulike skjebner kan slå hverandre ihjel. Aurvågs historie er den mest utbygde og tilfredsstillende, mens tenåringen Thomas og hans vennskap med muslimske Bintu kun berører overflaten. Hamer høyner innsatsen når han skaper en svært dramatisk rammefortelling som fort kunne forrykket balansen i filmen. Jeg vet ikke om jeg kjøper oppklaringen vi får helt til slutt av den gåtefulle åpningen, men jeg lar den passere. For da er filmen tross alt ferdig, og Hamer gir oss en avrunding som vil få den mest hardbarka skeptiker til å smelte. Det er de små øyeblikkene som forstørres og blir magiske i Hjem til jul. Og det er en kvalitet Hamer er helt alene om i norsk film.

Igjen blir jeg oppgitt over at kritikeren ikke gjennomfører et dypdykk inn i påstandene. Lismoen beskriver her problemer med kvalitetsnivået på de forskjellige historiene i Hjem til jul, samtidig som han i begynnelsen skryter av Hamers regi og håndlag med flettverket. Han har identifisert problemer, men tør ikke kritisere dem. Hvorfor ikke forklare oss hvordan disse motstridende observasjonene eventuelt likevel kan ha gyldighet? Kanskje mener Lismoen at Hamer evner det visuelt og stemningsmessig, men at manuset og skuespillerinstruksjonen ikke holder? Hvorfor ikke se nærmere på hvordan Hjem til jul, som Hamers mest dialogdrevne film i karrieren, byr på en ny utfordring for regissøren? Avslutningsvis er det naturligvis en smakssak om man er enig med Lismoen i vurderingen av den siste scenen i Hjem til jul som ifølge ham «vil få den mest hardbarka skeptiker til å smelte» (Nyfødt barn i kulda, pastellfarget nordlys på himmelen og Maria Mena på lydsporet – jeg kan nevne tre-fire personer som ikke svelget den pillen). Lismoens konklusjon – «Det er de små øyeblikkene som forstørres og blir magiske i Hjem til jul. Og det er en kvalitet Hamer er helt alene om i norsk film.» – blir også bare bastant stående, som om enten Lismoens refleksjoner er fjernet fra subjektivitetens altoverskyggende posisjon i kunstkritikk eller at norsk film er en fattig arena hvor Hamers evner ikke engang behøver å måles mot andre. Begge årsakene klinger falskt for meg, og som redaktør i Rushprint kjenner Lismoen norsk filmbransje bedre enn de fleste. Jeg skulle virkelig likt å se den kunnskapen anvendt som empiri og sammenligningsgrunnlag i hans kritiske refleksjon rundt norske spillefilmer i Aftenposten. (Lismoen skrev eksempelvis en berømmelig slik sak ^[8] om kortfilmen Jenny tidlig i høst.)

På neste side fortsetter vi med gjennomgang av Dagbladet, NRK og flere andre kritikere, før problemstillingene oppsummeres.

Faksimile av Dagbladets «Hjem til jul»-anmeldelse.

I Dagbladet har filmkritikerne lenge vært en flytende gruppering, der det tidvis kan virke som om ledige kulturjournalister like lett kan gli inn i rollen som kritiker en måned eller to før de svanser videre til oppgaver i et helgebilag. Jeg kjenner dog ikke de indre strømningene i Dagbladets filmkritikerstand, men etter at Vegard Larsen ble ansatt som programleder i Filmbonanza (uten oppgaver som kritiker) kan det se ut som det hovedsakelig er Mikael Godø og Inger Merete Hobbelstad som holder i tømmene. Sistnevnte tok for seg Hjem til jul, og konkluderte med terningkast fire ^[9]. Hun starter teksten sin med å etablere for leserne hvor hun står i forhold til Hamer og hvilke forventninger hun gikk til filmen med. Et fint grep, synes jeg, for å gi teksten retning og oss som leser et holdepunkt. Midtveis i anmeldelsen presenterer Hobbelstad et av sine sentrale ankepunkt ved Hjem til jul:

Når «Hjem til jul» er en mindre tilfredsstillende opplevelse, har det å gjøre med at den, som så mange multiplottfilmer, lider under at enkelte av historiene og hovedpersonene blir overfladiske. Men det skyldes også at flere av filmens viktige dialogpartier ikke holder mål. De er kunstige og overfladiske. Et eksempel er samtalen der legen Knut (Fridtjov Såheim) og kona Elise (Cecilie Mosli) har en anspent samtale før han får en underlig nødtelefon og må gripe legevesken og stryke på dør.

Dette er ikke en samtale, det er en redegjørelse for hvem de to er og hva som er problemene i ekteskapet deres. Det er ikke slik mennesker snakker sammen, det er slik to filmskikkelser forklarer for publikum hvem de er. Det skyver meg effektivt på utsiden av filmens verden. Og det er ganske fortvilende.

Her vil jeg berømme kritikeren for å bruke et glassklart eksempel fra filmen til å illustrere et av Hamers problemer med dialog, i motsetning til hvordan Aftenposten-anmeldelsen eksempelvis bare vagt nevner det. Hjem til jul har en langt mer litterær tilhørighet enn Hamers tidligere filmer, og Hobbelstad får godt frem hvordan Henriksens stil også har influert regissøren (og ifølge henne da til det negative). Litt videre i teksten skryter Hobbelstad likevel av klippingen, og kommer da inn på en visuell disiplin av det filmfaglige, som hverken Selås eller Lismoen fant plass til utover generaliteter. Når hun tross innvendingene likevel lander på et positivt terningkast, kommer et av de mange problemene ved denne vurderingsformen til overflaten: Terningen er en god forbrukerindikator, men gjør ofte teksten ubrukelig. Da norsk filmkritikk mot slutten av 2004 ble kritisert for ^[10] å være for snill med norske filmer sa Dagsavisens Mode Steinkjer om terningkast ^[11]: «Karaktersystemet er på godt og vondt. Det er et leservennlig tabloid virkemiddel, som gir en kjapp innføring i hva kritikeren mener og som gjør det lett å feste blikket. Faren er at folk bare ser på karakteren og ikke går mer inn i teksten». I mine øyne har terningene flest negative sider, og i tilfellet Hjem til jul synes jeg Hobbelstads tekst er sterkest uten terning, nettopp fordi den evner å by på eksempler og refleksjoner jeg kan anvende til selv å konkludere. Men med fireren svekkes på en måte tekstens innhold, omtrent som om hun ikke helt tok Hamer på alvor.

NRKs programflater for filmkritikk.

Hos NRK finnes det, som nevnt tidligere i artikkelen, skremmende lite satsning på filmkritikk. Faktisk er det kun i radioprogrammene Mørkets opplevelser ^[12] (P2) og Filmpolitiet ^[13] (P3) at NRK leverer reelle filmanmeldelser – sistnevnte dog også på nett. I Mørkets opplevelser er det vanligvis Einar Guldvog Staalesen som fører ordet, men i høst har også Anne Hoff levert programmer der – blant annet om Hjem til jul. Sendingen, fra 11. november, er tilgjengelig for nedlasting i iTunes ^[14]. Hoff bruker mye tid på å beskrive handlingen og stemningene i filmen, og anvender lange lydklipp for å illustrere helhetsfølelsen. Dessverre blir det dermed lite tid igjen i programmet til faktisk filmkritikk, ettersom sendingen også inneholder et intervju med regissøren. Men her er noe av det Hoff sier:

Som julefortellinger flest er dette langt fra subtilt. De mest puritanske tilhengerne av Hamers mest helstøpte filmuttrykk, slik vi ser det i Salmer fra kjøkkenet, vil nok notere seg noen ujevnheter i Hjem til jul, hans bredest anlagte film hittil. Et og annet bilde tenderer mot det overtydelige, enkelte av dialogene virker litt stive i anslaget. I andre hender ville filmen antagelig tippet over i feil form for sentimentalitet. Men med sin trygge, rolige regi og lavmælte tone, manøvrerer Hamer balansert i det følelsessterke landskapet.

Når jeg har lyttet til henne fremsi denne teksten i programmet, føles det som om problemene Hoff har identifisert skiller filmen avgjørende fra Hamers filmografi for øvrig. Men språkbrukens ekstreme forsiktighet, nesten så hun rømmer fra sine egne innvendinger, kan tolkes som et tegn på at kritikeren ønsker å beskytte filmskaperen. Men gjør hun Hamer (og lytterne) en bjørnetjeneste, ved å ikke si det rett ut? Hoff beskriver utover i sendingen flere sider av filmen hun liker godt, blant annet Hamers evne til å skape stemning med stillhet (hans kanskje mest kjente særtrekk), men går aldri grundigere inn på hvordan Hamers «trygge, rolige regi» kommer til syne i konkrete scener i filmen. Radiomediets interaktivitet gir for øvrig en fin dimensjon til anmeldelsen, ettersom lydklippene blir et hørbart eksempel på filmens dialog og tone.

Hoffs NRK-kollega Birger Vestmo serverer gjennom Filmpolitiet sine kritiske vurderinger til et yngre og antakeligvis bredere publikum. Med nærvær på nett og bruk av terningkast forsterker Vestmo (og hans kolleger i Filmpolitiet) i tillegg anmeldelsenes forbrukervennlighet. Samtidig forholder de seg ikke til papirformatets avgrensninger, og har plass og mulighet til å utbrodere sine anmeldelser på nett. Men de bruker sjelden denne spatiale anledningen; ei heller i tilfellet Hjem til jul ^[15]. Vestmo gir filmen terningkast fire og anmeldelsen er kortfattet. I den første halvdelen beskriver han hovedsaklig filmens juletematikk, flettverkfortellingen og skuespillet:

Bent Hamers Hjem til jul handler ikke om nostalgisk julehygge, men om drømmen om den. Det er en klok og velregissert film om et knippe mennesker med forskjellige utgangspunkter og mål, men de har alle en ting til felles: drømmen om å feire jul med en familie. De har forskjellige måter å oppnå dette på, og ikke alle vil greie det. Det har blitt en film som trekker i flere emosjonelle tråder samtidig, og Hamer gjør det godt.

Det er mange søte scener her, med figurer som lar seg forstå, uten å si mange ord. Bent Hamer har forfattet flere interessante skjebner, som blir godt underspilt av solide skuespillere. Med det mener jeg at de ikke bruker høy røst og store fakter for å skape figurene. I beste Hamer-stil er det de små detaljene som forteller oss hvem de er, akkurat som i hans aller beste film, Salmer fra kjøkkenet.

Heller ikke i denne anmeldelsen velger kritikeren å begrunne sine refleksjoner med eksempler, og Vestmo gir oss ingen indikasjon på hva slags forventninger han har til Hamers nye film. Så når Hjem til jul ifølge Vestmo for eksempel er «klok og velregissert» og at Hamer «[trekker i flere emosjonelle tråder] godt», blir disse ordene hengende uten holdepunkt i selve filmen – jeg savner nok en gang hva og hvordan. Vestmo har over flere år med Filmpolitiet etablert et rikt arkiv med anmeldelser, og faste lyttere/lesere vil har stort utbytte av å kjenne Vestmos smak. I tilfellet Bent Hamer ga han O’Horten ^[16] en firer i 2007, men slaktet Factotum ^[17] med en toer i 2005. Et interessant element er at Vestmo i sistnevnte negative anmeldelse faktisk både brukte flere konkrete eksempler og en mer personlig stil enn i anmeldelsene av O’Horten og Hjem til jul.

Faksimile av Birger Vestmos anmeldelse av «Factotum» fra 2005.

Som Hobbelstad i Dagbladet virker Vestmo i sin anmeldelse mer negativ (og kanskje likegyldig) enn selve karakteren skulle tilsi. Kanskje er det en større utfordring for en anmelder å artikulere en god kritikk når filmen egentlig er midt på treet? Ansvaret blir selvfølgelig ikke noe mindre, og særlig i oppgaven med å ta for seg norske filmer vil kritikerne måtte regne med å møte mange middelmådigheter (i og med at nesten all norsk spillefilmproduksjon faktisk får kinolansering, i motsetning til internasjonal film som tross alt er et lite utvalg). Her hva Vestmo har av innvendinger mot Hjem til jul:

[Filmen] er litt ujevn. Ikke alle historiene i dette lappeteppet er like interessante. Jeg forstår for eksempel ikke helt hva scenene med den norske gutten og den afrikanske jenta egentlig betyr. Og historien med elskerinnen og hennes svenske elsker gis for liten tid, men har en vidunderlig payoff. De fleste historiene har det. Jeg skjønner ikke alltid hvor Hamer vil hen, men flere lys går opp med elegante avslutninger.

Dessverre er heller ikke innsigelsene hans argumentert for med eksempler, og når Vestmo sier at en av fortellingene i flettverket virker betydningsløs, og at han ikke alltid skjønner hvor Hamer vil, behøver jeg i det minste å forstå hvor Vestmo selv vil med det han sier – og hva i filmen som kanskje likevel gjør det forståelig. Han slår seg til ro med at «flere lys går opp med elegante avslutninger», men utbroderer altså ikke hvordan Hamer sine filmspråklige valg eller stemninger setter Hjem til jul på rett plass for ham. Filmpolitiet er en redaksjon som på radio og nett virkelig er i posisjon til å gå grundigere inn i filmene de anmelder, og de styrer NRKs mest tilgjengelige arena for filmkritikk. Ingenting står egentlig i veien for at de kan sette dagsorden og gjøre sin kritikk mer tydelig og velfundert.

Et lite steg vekk fra hovedstrømmen finner vi filmkritikerne Gaute Brochmann og Ulrik Eriksen, som henholdsvis i Natt&Dag og Morgenbladet har for vane å levere kritikk som både kan sparke fra og argumentere tydelig for seg. Brochmann har i løpet av sine år som filmredaktør gjort en beundringsverdig jobb med å sette et ofte kontrært fokus på kjente og ukjente sider av den norske filmbransjen, og kommet med flere treffende debattsaker. Som kritiker opplever jeg ham likevel som ganske ujevn, muligens fordi språklige krumspring av og til tar over for selve analysen. I sin anmeldelse av Hjem til jul ^[18] treffer Brochmann flere steder veldig godt med sine observasjoner. Det er så enkelt som at han gjennom hele teksten fokuserer på Hamer sitt prosjekt som regissør, og dermed når inn til noe relevant i filmens kjerne. Innledningsvis generaliserer han litt om Hamers stil og hva filmen handler om, men så spisser han pennen ^[18]:

[Hamer] har en øvet hånd når det gjelder å skisse opp åndslivet til godt voksne menneskers uten å tegne flere streker enn nødvendig. Og som i filmografien for øvrig opplever jeg håndteringen av det tilforlatelige som det sterkeste i filmen. Jo mindre komplisert, desto bedre: Hamer har skarpt blikk og et stort hjerte. Men av og til lurer jeg på om hjernen står helt i stil. For når det sies ting, skisser av og til pensles ut, er det veldig mange kvaliteter som forvitrer faretruende fort. I hans forrige film, O’Horten, var traileren påfallende mye bedre enn selve filmen; ren og symbolfri. Mens den fulle versjonen ble belemret med metaforer av typen “månestein på vei gjennom rommet” som trekker det hele ned til et helt annet nivå.

Slik er det også i Hjem til jul: Ta ekteparet som sliter med å finne frem til den dype, ektefølte nærheten i samlivet. Såheim og Mosli er dyktige nok til å spille ut dette uten ekstra staffasje. Men i tillegg til det mellommenneskelige, kastes det inn en gammal julestjerne som bare Såheim klarer å tenne, i år som i fjor. Men som slukker straks han går ut døra. Et bilde som bulldoserer inn en åpen dør og river med seg den spinkle men tydelige overbygningen i samme slengen.

Julestjernen festet i toppen av treet i «Hjem til jul»

Etter å ha etablert hvilken fortellerstil Hamer lykkes best med, for så å gi et konkret eksempel på hvor lett dette kan slå feil, illustrerer Brochmann at Hamer balanserer på en tynn line: Hjem til jul er mettet med dialog, sentimentalitet og symbolikk, som gjør det vanskeligere for Hamer å gjennomføre sin enkle stil fra de tidligere filmene. Brochmann ser likevel også positive sider av Hjem til jul, og ender også med en karakter (gratisavisens særegne smile-/sutrefjes) som tilsier terningkast fire. Etter min vurdering en overraskende positiv konklusjon, hvis man ser nærmere på hva hans tekst faktisk sier. Ulrik Eriksens lesere i Morgenbladet er kanskje ikke helt de samme som Brochmanns publikum, men samtidig er begge godt siktet mot meningsbærende kunst- og kulturinteresserte. Eriksen har ingen karakterskala i Morgenbladet, men ofte mer plass til tekst enn de fleste andre norske filmkritikere som leverer til papir. (Anmeldelsen er på nett, men kun for Morgenbladets abonnenter ^[19].) I sin artikkel om Hjem til jul tar Eriksen umiddelbart fatt i koblingen mellom Bent Hamer og Levi Henriksen og deres fellestrekk: nostalgisk humør og landlige fortellerunivers:

[Der­es] vi­kti­gste li­khet er kanskje favoriseringen av den lille historien fremfor den store. Derfor holder Henriksen seg til å skrive «fortellinger». Derfor har Hamer til gode å lage en film som er noe annet enn en samling av mer eller mindre enkelstående scener. Hjem til jul er intet unntak fra den regelen, og Hamer gjør (igjen) et fåfengt forsøk på å samle brokete scener til et hele. Det er blitt en sentimental, klissete og folkelig film – ikke utelukkende ment i negativ forstand.

Eriksen legger stor vekt på å beskrive miljø og tematikk og ser ikke på rent visuelle filmspråklige grep, på tross av anmeldelsens lengde. Og han bruker godt med ord på å komme til sitt poeng, men isolerer etter hvert problemet han har med filmen til å gjelde selve flettverksgrepet:

[…] Handli­ngen i­ de fo­r­ mange hi­sto­r­i­ene, seks i tallet, skal på død og liv skvises inn i et lite område av snø som faller over snø som har falt (snømaskinen må virkelig ha fått kjørt seg under innspillingen), og en mørk kveld i ubønnhørlig gang mot første juledag. Resultatet er historier som er skåret ned til benet og deformert av sine besynderlige rammer. Noen er det vanskelig å skjønne poenget med (en senegalesisknorsk jente og en etnisk norsk gutt titter på Betlehemsstjernen). De fleste er det vanskelig å bry seg om.

Kritikken Eriksen leverer er ofte velformulert, og noen av bildene blir vittige illustrasjoner, men etter et par gjennomlesninger opplever jeg at også han argumenterer svakt, med få renskårne observasjoner hentet fra selve filmen til å underbygge kritikken. Eriksen anvender en del referanser og underholder oss med ironi, men hvilken effekt gir denne formen for leseren? Kunne Eriksen kanskje ha erstattet tekstlig humor med et mer innstendig blikk på Hamer som regissør? Han drar riktignok en god parallell til Factotum, og deler sine egne Hamer-preferanser (han mener Bukwoski-filmatiseringen er regissørens beste), og i avslutningen blir kritikken skarp nettopp når han iskaldt beskriver hva som skjer i sluttbildet – og scenens klisjeer fremstår særlig banale når den symbolladede scenen bare står der som ord:

En spesi­elt kvalmende sc­ene o­mfatter­ et par­ illegale flyktninger med et spedbarn (nettopp født i en kald hytte) som stopper på en øde snøkledd landevei og ser ut over et heftig nordlys mens musikken skrus til screscendo. Midt i det hele klippes det inn et flashback til Kosovokrigen. Naturmagi og storpolitikk smelter sammen i uskjønn forening. Ingen grunn til å dra hjem til jul, med andre ord.

«Hjem til jul»

Til slutt vil jeg også ta med Hjem til jul-anmeldelsen av Øyvor Dalan Vik, kritiker i Dagens Næringsliv. Dalan Vik er leder i Norsk filmkritikerlag ^[20], og er en av de mest profilerte filmkritikerne i Norge. Dessverre legger ikke avisen ut filmanmeldelser på nett, og ettersom jeg selv sjelden leser papirutgaven av DN har jeg ikke et nært forhold til hennes stil eller filmsmak. (Avisen bruker heller ikke terningkast, for øvrig.) Dalan Viks anmeldelse av Hjem til jul har jeg fått tilsendt et faksimile av, og den føyer seg til et mønster hvor handlingsreferat og bakgrunnsinfo om prosjektet (her særlig knyttet til adaptasjonen) opptar over halvparten av teksten. Når Dalan Vik går mer kritisk til verk et stykke uti er det særlig filmens dialog som får gjennomgå:

«Hjem til jul» forsterker de konfliktene som ligger hos de fleste hverdagsmennesker ved å bruke de høye forventningene om harmoni og fellesskap som ligger nettopp i denne feiringen. Ofte lykkes Hamer mer enn godt, men det er for mange tilfeller av replikkvekslinger som ikke fungerer. Noe skyldes nok litt slepphendt personinstruksjon, mens andre dialoger er rene informasjonsetapper som klinger hult.

Folk snakker ikke slik sammen, som når ekteparet oppsummerer savnet i samlivet punktvis i en scene som virker mer som et referat for publikum enn noe gifte mennesker faktisk kunne ha sagt til hverandre. Dessuten er Espens Skjønbergs [sic!] scener pussig amputerte og fremstår mer som en oppklippet kortfilm enn som en del av et hele, som «Hjem til jul» er ment å være.

Dalan Vik er sparsom i sine beskrivelser, men eksemplene er der, og hun klarer rimelig effektivt å beskrive og forklare hvordan historiene i transformasjonen fra bok til film ikke har funnet seg til rette. Selv om Dalan Viks relativt korte tekst ikke er noen dyptpløyende analyse, er hun en av få som faktisk sier noe om Hamers filmspråklige samarbeidspartnere. I avslutningsavsnittet får hun med noen refleksjoner rundt Hamers fotograf John Christian Rosenlund:

[Det] filmatiske fungerer som sedvanlig utmerket, og bærer Bent Hamers umiskjennelige signatur, uansett hvilken fotograf han jobber med (denne gangen er det John Christian Rosenlund, som i «O Horten» og «Factotum»). Bildene skifter mellom blendende vakre vinterlandskaper og den urtriste ensomheten i vinterkulden, av og til i løpet av et blunk. Hamer vet å male stemninger med lys som få andre filmskapere her i landet. Allikevel står det litt tilbake å ønske i en film som rører, til tross for sine skavanker.

I tillegg til anmeldelsene jeg har vært gjennom til nå, har jeg også lest og tatt med en rekke andre anmeldelser i de mer generelle vurderingene jeg presenterte i denne artikkelens første tre avsnitt. Min oppfatning er at svært få av disse hever seg opp på et høyere nivå enn hva som er presentert i min gjennomgang over. Her er linker til disse andre anmeldelsene, for de som er nysgjerrige på å se enda nøyere på hvordan Hjem til jul er mottatt omkring i landets region-, lokalaviser og tidsskrifter:

• Britt Sørensen i Bergens Tidende ^[21].
• Terje Eidsvåg i Adresseavisen ^[22].
• Igor Rosic i bladet Film&Kino ^[23].
• Merete Holtan i Sandefjords blad ^[24].
• Per Ivar Henriksbø i Gudbrandsdølen dagningen ^[25].
• Svein Kristiansen i Fredriksstads Blad ^[26].
• Elisabeth Bie i Stavanger Aftenblad ^[27].
• Jorunn Egeland i Side 2 Nettavisen ^[28].
• Lars Junge i Filmmagasinet ^[29].
• Hedda Klemetzen i Romerikes blad ^[30].
• Gro B. Røiland i Østlandets Blad ^[31].

NB! Bent Hamers film ble også anmeldt her på Montages ^[32], i en artikkel av Lars Ole Kristiansen. Jeg skal ikke mene noe om den saken her, men vi praktiserer åpne kommentarfelt, og all tilbakemelding mottas med interesse i den sakens diskusjonstråd.

Seerpanelet i Filmbonanza – folket eller kritikerne?

Jeg vil også kort ta med Filmbonanzas seerpanel ^[33], som også vurderte Hjem til jul den uka filmen hadde premiere. Formen i innslaget snakker for seg selv, så jeg vil bare dele et lite sitat fra en av dem: «Filmen er sånn helt, helt ok». Om jeg skal være usaklig et kort sekund: Er det på dette nivået norsk filmkritikk skal befinne seg, NRK? I min leserferd gjennom de norske filmkritikernes mottagelse av Hjem til jul, har mønsteret vært det jeg fryktet: Filmskaperne blir ikke tatt på alvor. Kritikken er ikke skarp nok, ikke velargumentert nok og den er preget av at tekstene (dog ofte velskrevne) i sin kjerne er veldig uengasjerte. Ønsker ikke kritikerne å sette seg og sine meninger i respekt? Karakterene som gis til Bent Hamers film er også jevnt over langt mer positive enn hva tekstene faktisk sier. Hvis filmkritikerne i Norge ikke evner å ta norske filmer på alvor, ved å vurdere dem som filmer likestilt med filmer fra resten av verden, hvordan kan vi da kreve mer av våre filmskapere? Hvis middels er bra nok, hvorfor bry seg overhodet?

Norsk filmkritikk per i dag er maktesløs, fragmentert og forbrukerorientert. Men jeg ønsker ikke at dette skal bli konklusjonen på en permanent tilstand. Kulturredaktørene og kritikerstanden kan og bør ta tak i problemet, og heve norsk filmkritikk til å bli en tydelig og respektert stemme i vår nasjonale filmkultur  – som allerede er i blomstring på mange andre områder. Kritikerne kan ikke sove på pressevisning, for å si det sånn. Jeg etterlyser flere skjerpede blikk, rettet mot hvordan filmskaperne forteller og at kritikerne blir mer bevisste på å bruke konkrete eksempler fra filmen i sine resonnementer.

Kulturredaktørene på sin side, som ser at vi lever i en tid der vi er omgitt av flere kunstuttrykk og platformer enn noensinne, må prioritere å gi kritikken en tydeligere plass. Uten kritisk tenkning beveger vi oss saktere og mer konservativt. Kan det være en idé å ikke dekke alle filmer som slippes? Nå blir flesteparten vurdert halvveis uansett. På nett kan samtalene mellom leserne og kritikerne lett gjøres interaktive (gammelt nytt for mange), men at nye rom for nettkritikk da ikke oppstår i våre større aviser er litt overraskende. (Aftenposten praktiserer lengre nettutgaver av enkelte anmeldelser, men da er varianten på papir ofte unormalt kort.)

Avslutningsvis vil jeg oppfordre til at norske filmkritikere blir mer synlige i de mange debattene som pågår. Norsk filmkritikerlag burde reaktiviseres og komme på banen, slik at kritikerne eksempelvis kan invitere til samtaler med produksjonsmiljøet – for å stimulere til å gjøre hverandre sterkere. Og i disse samtalene må man naturligvis tørre å være uenige! Det er urealistisk at filmkritikerne seg i mellom og i møte med norske filmskapere er enige om alt. Vi må tørre å ta en krangel; vi må få hverandre opp på tærne, som min gamle fotballtrener ville ha sagt. Ellers vil ingenting noengang gå fremover. Norsk filmkritikk må gjøre et sprang.