bent-hamer-svikter-oss-med-hjem-til-jul

Omtale

Bent Hamer svikter oss med Hjem til jul

En ung gutt boikotter familiens julefeiring for å se på stjernene med en afrikansk jente som ikke feirer jul fordi hun er muslim. To balkanske flytninger føder et Jesus-barn i en hytte, før de stopper opp for å se på nordlyset til tonene av Maria Mena. Legen som tar imot barnet har ikke tid til å bli far selv, men innser endelig at det viktigste i livet er å lage familie. En kvinne (som forresten har mistet dialektmelodien) ønsker at hennes svenske elsker omsider skal gjennomføre skilsmisse. En pappa må kle seg ut som nisse for å se barna sine på julaften. En gammel mann må løfte sin syke kone ned en bratt trapp. En alkis treffer en gammel kjent, spiser middag og sovner på vei hjem til jul.

Dette skulle bli Bent Hamers vennskapelige møte med mainstream-kulturen. Etter å ha gjort seg bemerket på den internasjonale filmscenen med snodige fortellinger om gamle menn, var det dags å forlate komfortsonen. En populær bok av Levi Henriksen ble grunnlaget for å nå ut til det store publikummet med en flettverksfortelling i det vanskelige grenselandet mellom humor og melodrama. Hjem til jul skulle sementere Hamers status som Norges mest bejublede filmskaper.

Jeg burde kanskje ha jekket ned forventningene når jeg med skrekk så kinoplakaten og trodde at “Coca Cola – The Movie” omsider var et faktum, men jeg ankom faktisk kinolokalet i god tro. For Bent Hamer er vel flink, tenkte jeg, og romantiserte hans status som vår mest stabile og særegne filmstemme. O’Horten var riktignok en liten skuffelse, men det handlet vel mest om at Salmer fra kjøkkenet var så perfekt – og den står fortsatt som en av de sterkeste prestasjonene i norsk film. Etter å ha sett Hjem til jul må jeg spørre meg om han burde holde seg til mikrouniverset han mestrer – som en norsk Aki Kaurismäki eller Jim Jarmusch. For Hjem til jul er ikke en gang i nærheten av å være en god film og avslører at Hamer har betydelige begrensninger som filmskaper.

Fortellergodset er intet mindre enn jumboburgeren med små historier jeg skisserte opp innledningsvis. Disse utspiller seg i en film som rommer magre én time og tjuefem minutter inkludert rulletekst, hvilket innebærer at man får omlag åtte minutter med hver av dem. I tillegg knyter Hamer en sløyfe rundt alle sammen med en rammefortelling fra Balkan om et barns vilje til å feire jul på tross av krig. Det burde ikke komme som en overraskelse at samtlige av disse historiene bare skummer sin egen overflate. Karakterene blir knapt nok sjablonger og pyntes med klamme klisjeer som filmen aldri får tid til å leke med eller utforske på en spennende måte. Da blir det også vanskelig å engasjere seg – spesielt når man skjønner at dette strengt tatt ikke bærer noen steds hen. Helheten blir like forutsigbar som den blir uforløst og kan best beskrives som små riss i et veldig uvirkelig univers med like uvirkelige mennesker. Faktisk tok jeg meg i å trekke assosiasjoner til NRKs julekalendere og da især Jul i Svingen. Noen som husker den? Et mer politisk korrekt produkt har sjelden blitt vist på statskanalen, og jeg minnes min grenseløse irritasjon over hvordan alle karakterene bare var flate eksposisjoner – hvordan samtlige manglet et indre liv.

Det er alltid fælt å se på barn som ikke får skikkelig instruksjon – man ønsker dem alt det beste og krysser fingrene under kinosetet i håp om at neste replikk ikke leses opp som en kakeoppskrift. Hjem til jul har noen av de grelleste eksemplene jeg har sett på stivt barneskuespill. Den spede, flerkulturelle tenåringsromansen er allerede beklemmende med sin banale intensjon om å fortelle folk at det er helt fint å være muslim og ikke feire jul. Men vondt blir verre når replikkene fremføres med samme innlevelse som den man finner hos umotiverte unger som øver til julespillet i skolegymsalen. De voksne skuespillerne lider også under Hamer; for første gang må han skape dramatikk og store følelser, og dette håndteres med maktesløs klønethet. Trond Fausa Aurvåg besitter kanskje ikke et enormt register, men den resignerte og nevrotiske mannsskikkelsen som har blitt hans varemerke, gjør Aurvåg bedre enn noen annen. I så måte er selve castingen som frustrert far vellykket, men han virker for utilpass til å overbevise skikkelig. Nina Andresen-Borud prøver hardt, men overdriver det sentimentale og skaper en karakter som rett og slett blir litt dum; den forvirrede dialekten hennes er dessuten distraherende når den aldri forklares nærmere. Det er så mange skuespillere her at det blir kjedelig å gå inn på hver enkelt prestasjon, men jevnt over gjør de fleste en pregløs innsats. Det gjør derimot ikke forfatter Levi Henriksen, som skaper årets verste enkeltscene i en umotivert cameo-rolle.

Selv om Hamer blottlegger manglende evner som skuespillerinstruktør, tror jeg selveste Kong Midas måtte ha bidratt med magi for å løfte dette manuskriptet til å bli en levende organisme. For maken til dårlig tekst skal man lete lenge etter. De uinteressante fortellingene rammes ekstra hardt av å bli så amatørmessig formulert; dialogene føles uhyre skrevet, men fungerer beklageligvis ikke på et stilistisk nivå. De sparsommelige replikkvekslingene i Eggs var ikke akkurat naturalisme, men der var karakterene formfullendte og helt i tråd med universets logikk. I Hjem til jul har Hamer dessverre også mistet grep om dette, og serverer en verden som mest av alt påminner om en reklame for Fjordland juletallerken.

Her rendyrkes en amerikansk og glorete juleestetikk som kolliderer skarpt med den ettertenksomme tonen Hamer forsøker å treffe med fortellingene. Hele produksjonsdesignet preges av oppstilthet – rommene bærer ikke på noen minner. Se for eksempel på legekontoret til Fridtjov Såheims karakter. Skal jeg være riktig stygg vil jeg nesten si at enkelte settinger her er utsmykkede versjoner av Tore Ryens sofakrokinfernoer. Riktignok blir det ofte vakkert i John Christian Rosenlunds erfarne linse, men den stringente nøkternheten som har hevet Hamers tidligere filmer ersattes med et langt bløtere og i sum mer pregløst uttrykk.

Påklistret sentimentalitet drypper usunt ribbefett over brorparten av filmens scener, og bare forsterkes av John Erik Kaadas svulstige vegg-til-vegg teppe av musikk. Men det merkeligste av alt er i grunn fraværet av julestemning. Selv er jeg en desemberromantiker som ser Love Actually med et smil om munnen og hjertet i brann hver eneste romjul uten å skamme meg. Men Hjem til jul nådde ikke engang frem til meg med litt god gammeldags hygge. Til dét er filmen for kjølig, for humørløst kalkulert og irriterende fragmentert. Bare når Hamer en sjelden gang stopper opp og hviler i et bilde eller en stemning nærmer han seg. Det er dypt skuffende, ja nesten vondt å se på at filmskaperen vi har regnet med fremfor noen rammes av kunstnerisk kollaps når han vil kommunisere med et bredere publikum. Fremkaller dette dystre spådommer om en karriere som kanskje har forbipassert sin gullalder?

Å bygge pepperkakehus er en presisjonskunst. Man må bake solide plater, sørge for at melislimet holder dem godt nok sammen og dessuten være særdeles stø på hånden når de skal monteres. Hjem til jul er en klissete ruin av en konstruksjon, en nedbrent kirke av et kakehus som stiller seg i rekken av de siste årenes aller svakeste norske kinofilmer.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 13 kommentarer

  1. Iversen sier:

    Oi, den var brutal. Nå fikk jeg lyst til å se filmen likevel.

  2. Line Juul sier:

    Jeg gikk meget skuffet ut av kinosalen etter å ha sett Hjem til jul. Takk, Lars Ole Kristiansen, du fant alle de riktige ordene.

  3. Hmm, håpte på at dette skulle bli en skikkelig fin julefabel, med Hamer sin særtrekk..

  4. Dette synes jeg var en flåsete anmeldelse. Det er lett å bli ruset på sine egne, festlige beskrivelser og sammenlikninger – spesielt gleden over at man ikke liker en film de fleste regnet med ville være solid.

    Grovt sett er jeg veldig enig i det som trekkes fram som dårlig, men jeg har ingen problemer med å se at det er Bent Hamer som har laget filmen . Man kan mene hva man vil om Coca Cola-estetikken, men Hamer vet hva han driver med. Derfor synes jeg det er drøyt å trekke paralleller til “de dårligste, norske filmene” – bildene er pene, og det finnes gode øyeblikk.

  5. Erik Vågnes sier:

    Nå har jeg ikke sett filmen, men jeg synes ikke anmeldelsen er flåsete selv om den kan virke streng. Og så synes jeg det er viktig at anmeldelser ikke blir alt for “nøytrale” og tamme, for det inspirerer ikke til videre dialog. Jeg tror denne anmeldelsen vil inspirere til videre drøfting fordi den er så konkret, og så er jo det alltid underholdende å lese disse “festlige beskrivesene” som Sveinung kritiserer.

    Ellers liker jeg spesielt godt hvordan flate og livløse karakterer blir illustrert ved å vise til den upersonlige og traurige mise-en-scene’en på bildet av kontoret. Tommel opp!

  6. Øyvind Rype sier:

    Jeg er alltid enig med Lars Ole når det gjelder norsk film, og dette er inget unntak. Selv vil jeg gå så langt som å påstå at dette er den dårligste norske filmen dette årtusenet basert på hva den forsøker på. Kalde føtter, Import/export, Rovdyr er hva de er – mer eller mindre sjangerfilmer. Hjem til jul derimot, føyer seg inn i rekken av grusomme flettverksfilmer som forsøker å fange ulike menneskers skjebner i en zeitgeist som publikum skal relatere seg til i. Julen er sådan et glimrende eksempel, hvor vi i normale slekter samles over ribbefettet, mens de på utsiden står og kikker inn. En fin anledning for oss naive til å opparbeide en viss selvinnsikt over hvordan julen kan være for de som ikke er som oss. Premisset er greit så langt. Problemet er utvilsomt de utrolige dårlige historiene som er blitt presset sammen i filmen. Bland diasporafilm, 70-talls sosialporno, gubbene fra Hamers tidligere verker og en god dose politisk korrekthet og du har Hjem til jul. Disse vidt forskjellige, totalt uforløste historiene leder meg opp til spørsmålet: Hvorfor skal man på død og liv fortelle 7 historier i en film – hva gir flettverksfilmen som ikke en enkelt historie gir? Ja, den muliggjør 7 radikalt forskjellige historier, men hvor grundig kan man fortelle disse historiene på knappe 90min? Jeg synes det er noe umåtelig frustrerende med filmer som Hjem til jul, Upperdog, Lønsj og Kalde føtter. Hva er det regissørene vil? Er de for feige til å stole på styrken til en fortelling, slik at de i stedet legger alle historiene i en Twist-pose og håper på at publikum liker et par av bitene?

  7. Øyvind Rype sier:

    Redigering: “Jeg synes det er noe umåtelig frustrerende med filmer som Hjem til jul, Upperdog, Lønsj og 5 Løgner

  8. Ole sier:

    @Øyvind: Jeg syntes det er frustrerende med filmer som Kalde føtter også jeg :)

  9. Til Erik: Jeg er helt enig i at anmeldelser ikke bør være for nøytrale, og jeg har ingenting imot et livlig språk. Men jeg synes ikke det bør være et mål i seg selv å komme med friske fraspark, og i dette tilfellet synes jeg det skinner for mye igjennom at anmelderen skal sette Bent Hamers nye film på plass.

    Filmen hadde ikke fått like krass kritikk hvis det hadde vært en mindre kritikerrost regissør som hadde laget filmen. Det er i og for seg ok, da man selvsagt har forhåpninger. Men jeg synes Hjem til jul har fått i overkant hard medfart her, utelukkende fordi det er Hamer som har laget den. Det understrekes for øvrig i overskriften – hvorfor skal vi føle oss sviktet? Det er ikke Bent Hamers ansvar å holde norsk film oppreist.

    Men som du sier – spissformuleringer skaper debatt, det er jo dette et eksempel på :-)

  10. Geir Jardar Olsen sier:

    “Kalde føtter”? Kalde FITTER stod det på kinobilletten min! (heia Oslo Kinematografer)

  11. Leinslie sier:

    Hei

    Jeg er ikke enig i disse kommentarerne. Dialektmelodi…..det var jo meningen at hun skulle tilpasse seg motspiller. Skjønte du ikke det?

  12. Victoria sier:

    Jeg synes det var en ganske så rørende film. Så den sammen med familien min. Etter filmen sa moren min noen fantastiske fine ord som kom ut fra handlingen av filmen, og jeg ente opp med tårer i øynene!<3<3

  13. Arianit Berisha sier:

    Vær ærlig folkens. Jeg ble rørt når jeg så filmen for meg selv. Alt syntes jeg gikk bra. Nå fikk jeg lyst til å skrive min egen anmeldelse, men så er ikke jeg egentlig noe flink til det.

    P.S: Jeg er den lille ungen på det andre bildet og jeg sier ikke alt dette her bare fordi jeg hadde en liten rolle, men fordi jeg faktisk likte filmen. Novellesamlingen er også grei..

    Jeg har kjempe lyst på noen små anmeldelser sendt til meg på facebook, jeg tviler på at alle hatet filmen. Klikk her for å sende meg noen få ord om filmen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>