^[1]

Søndag 10. oktober var det klart for gallaforestilling i anledning Film fra Sørs 20-årsjubileum, etterfulgt av den brasilianske kunst-stumfilmen Limite ^[2] (1931) med nyskrevet musikk fremført live av Bugge Wesseltoft ^[3] med musikere. Montages var tilstede under den formelle begivenheten i Operaen.

Det er faktisk blitt 20 år siden Dag Asbjørnsen og nåværende kunsterisk leder Lasse Skagen grunnla en av Norges viktigste filmfestivaler. Enhver kulturinstitusjon som overlever sine barndomsår på denne måten fortjener verdsettelse i de mest formelle rammer Norge kan tilby – i dette tilfellet et arrangement på vår nye kulturelle hovedarena med kronsprinsparet behørig tilstede (noe jeg blir bryskt informert om i det tre sikkerhetsvakter jager meg bort fra den røde løperen utenfor hovedinngangen).

Salen er ikke fylt til randen, men overraskende full til å være et såpass smalt arrangement. Skagen introduserer selv forestillingen og fungerer deretter som konferansier gjennom formalitetene. Litt overraskende er det at han ikke sier særlig mye om oppstarten han selv var del av, men heller mer om de store visjonene og ambisjonene bak. Til gjengjeld har han fått med seg regissører som Martin Scorsese ^[4] og Walter Salles ^[5] via ferdiginnspilte videosnutter til å si noen ord om The World Cinema Foundation ^[6] og visningsfilmen Limite. Det må jo ha vært en liten høydare for Skagen og de andre arrangørene – å få lest opp navnet sitt av selveste Martin Scorsese! Endelig kan kronprins Haakon kontekstualisere festivalens betydning i vår samtid, kanskje mindre gjennom det han sier som gjennom at han faktisk sier det og i det hele tatt er tilstede med kronprinsesse Mette-Marit.

Visningsfilmen Limite regnes for å være en av Brasils mest myteomspunne filmskatter, et hypnotiserende avantgarde-verk regissert av poeten Mario Peixoto ^[7]. Filmen forsvant raskt ut av distribusjon på grunn av sin provoserende form og var stort sett borte i over 50 år – ja, så lenge at noen hevdet den aldri hadde blitt laget i utgangspunktet! I 1978 viste man for første gang frem en ny restaurert utgave, og den har siden turnert rundt på internasjonale festivaler til glede (og kanskje frustrasjon) for nye publikummere.

^[8]

Foto: Ulf Hansen

I likhet med annen surrealistisk film, finnes det ingen klassisk fortellestruktur. På overflaten ser vi en gruppe apatiske mennesker, to kvinner og en mann, som driver målløst rundt i en liten, lekk trejolle langt ute på havet. I løpet av filmen er vi vitne til en rekke tilbakeblikk på hendelser og gjenstander i deres liv, noen ganger gjennom subjektive opplevelseslinser. Det er definitivt stream-of-consciousness, men mer enn det er det en syklisk, atemporal struktur som fremviser forholdet mellom mennesker, gjenstander, følelser og naturens krefter rundt dem. Tidvis minnet filmen meg om Michelangelo Antonioni ^[9] i de distanserte, dvelende kamerainnstillingene, tidvis om russisk montasjefilm (særlig sekvensen der klipp fra Buster Keaton-filmer kryssklippes med ultranære bilder av flirende munner) og tidvis Carl T. Dreyer ^[10] i de langvarige nærbildene av tomme blikk. Det er ikke alltid like spennende, og det som kunne vært drivende gode tablåer blir raskt revet bort av ufokuserte objekter og litt tilfeldige filmatiske verfremdungseffekter ^[11]. Det er en ujevn affære, etter min mening, som nok er hauset opp mest på grunn av sin interessante livshistorie.

Fordelen er allikevel at en slik type film tilbyr komponister fritt spillerom til å tolke ting i sin retning, og akkurat det har Bugge Wesseltoft gjort. Med seg har han musikere fra både Norge og Brasil, som tilfører den eksperimentelle kammermusikken lokalkoloritt og interessante teksturer – elektronika-ambiens glir inn og ut av strykerharmonier glir inn og ut av kvinnelig vokal og uortodoks perkusjon. Siden filmen er så tablå-orientert, kan Wesseltoft slå seg til ro i ulike musikalske tablåer også, med glidende overganger mellom dem. Den rytmiske, maskinelle musikken for sekvensen med symaskinen og toghjulet, for eksempel – selv om Peixoto klipper bort fra disse to elementene med ujevne mellomrom, binder Wesseltoft sekvensen sammen til en helhetlig idé og tanke. Eller sekvensen på kirkegården (der Peixoto selv spiller rollen som den sørgende mannen ved graven), hvor Wesseltoft legger diskrete kirkeorgel-harmonier i bakgrunnen.

^[12]

Regissør og skuespiller Mario Peixoto som den sørgende ved graven.

På den andre siden er det tidvise forsøk på å treffe bestemte synkroniseringspunkter – måker som skriker, vind som blåser, skritt på veien, bølger som slår mot land og så videre. Det kan virke som dette er hovedoppgaven til perkusjonist Naná Vasconcelos ^[13], som bruker både egen stemme og et arsenal av perkusjonsinstrumenter til å lage musikalske lydeffekter. Dette var forøvrig også intensjonen den gang filmen ble vist for første gang (i tillegg til musikk av blant andre Satie, Debussy og Stravinsky). Vasconcelos er meget dyktig og teksturene hans er medrivende i seg selv, men er ikke alltid helt i visuelt hakk, som igjen fører til en viss frustrasjon. Skal man først synkronisere til film, er det viktig å være meget presis i forhold til drama og handlinger, men dette er forsåvidt et gjennomgående problem for de fleste stumfilmkonserter med nyskrevet musikk.

Kort sagt savnet jeg litt mer farge og pizzazz i jubileumsforestillingens første del – det er greit at det skal være stivt og formelt og høytidelig, men det kunne godt vært lagt ned noe arbeid i scenografi. Jeg ville kanskje også ha valgt en mer tilgjengelig stumfilm enn Limite. Kenjii Mizogushi ^[14]s The Water Magician (1933), for eksempel. Jeg er derimot helt enig i beslutningen om å la en artist som Wesseltoft komponere ny musikk og fremføre den med sitt utypiske ensemble. Det er viktig at den har sin egen identitet og representerer Film fra Sørs ideologi, adskilt fra Oslo-filharmoniens filmkonserter, for eksempel.

Selv om årets festival kanskje ikke har hatt den klare tematiske profilen som tidligere år, har den vært usedvanlig rik i både utvalg, arrangementer, markeringer og aktualiteter. Det var derfor – til tross for disse mindre innsigelsene – et verdig arrangement for en verdig kulturinstitusjon. Et slags klapp på skulderen for å ha oppnådd en tradisjonsrik tyngde, men samtidig en oppfordring om å fortsette fornyingen for hvert år. Eller som forfatteren Aaron Allston en gang skal ha sagt: ”I’m content to stand on tradition. I’m even more content to wipe my feet on it.”