Har du forsøkt å hengi deg til mysteriet I fjor i Marienbad ^[1]? Jeg har kjøpt billett gjentatte ganger og attpå til forsøkt å forstå ^[2] hva som skjuler seg i Alain Resnais ^[3]‘ kryptiske labyrint – et av modernismens definitive hovedverker, uansett kunstform. Hvor spennende hadde det ikke vært å få et innblikk i hvordan denne filmen ble til; være tilstede mellom opptakene, høres samtalene og kanskje forstå hvordan en gruppe kan skape noe så enhetlig, så særegent og evigvarende?

Nå kan vi få muligheten. Skuespillerinnen Francoise Spira ^[4] hadde en lite bemerkelsesverdig tolle i Resnais’ film, men hadde med seg et 8mm-kamera under hele innspillingen. På den måten kunne hun «…[capture] its most magical moments—Resnais’ youthful laughter, Seyrig’s delightful caprice, the somber and childlike charm of actor Giorgio Albertazzi. From this little corner, unnoticed, she recorded the making of contemporary cinema’s most formal, glacial, and, actually, definite film.»

Spira begikk selvmord bare få år senere, og siden den gang har filmen vært ansett som tapt, – inntil de ble funnet i en gammel kjeller i 2008. Opptakene havnet i hendene på filmens manusforfatter Alain Robbe-Grillet, men for at disse unike bildene skulle få et videre liv, var det helt nødvendig å foreta en omstendig restaurering. Like før Robbe-Grillet selv ble overlatt til de evige jaktmarker gav han opptakene til Institut Mémoires de l’édition Contemporaine, og omsider fikk selveste Volker Schlöndorff ^[5] – som var Resnais’ assistent under innspillingen – i oppgave å sette sammen opptakene til en fortelling.

The New Yorker ^[6]s Richard Brody er en av de heldige som har sett resultatet, og til min store interesse later det til at denne bakomfilmen også kan kaste et helt nytt lys på filmens betydningsdimensjon:

An extraordinarily illuminating detail emerges, in the course of the documentary, at the one point that the action departs from the set of Resnais’s film: Spira filmed an excursion by the cast and crew to the Munich suburb of Dachau. There, they visited the remains of the concentration camp (which Spira didn’t film); they also walked through the nearby center of the town (where, Schlöndorff commented, the residents he spoke with had little interest in talking about the camp). I’ve always thought that the film is noteworthy for the pre-war atmosphere it conjures, with no actual calendar reference. “Marienbad” is, of course, a German name (“Bad” means “bath,” referring to a spa), and the title of the film could (with a tiny tweak of the French) mean the last year at Marienbad—as in, this is how life was in Germany before all hell broke loose, or even, this is the sort of passionately decadent frivolity—and the sort of breakdown of memory—that results in disaster on a historical scale. It struck me that Resnais’s film, about love in a castle before the war, is a rueful retrospective gloss on Jean Renoir’s “Rules of the Game” (“La Règle du jeu”).

Spørsmålet er om dette unike dokumentet vil nå oss sultne Marienbad-fans. Criterion har allerede servert en strålende Blu-Ray-utgivelse ^[7] av filmen, og det oppleves nesten som uheldig at denne kom såpass tidlig. Ellers ville jo Spiras originalopptak vært et opplagt høyepunkt i Criterions sedvanlig fetende ekstramateriale. Men på bakgrunn av det Brody skriver, later det til at bakomfilmen i seg selv er så god at den kanskje kan få et liv som en selvstendig film – altså en egen utgivelse? Jeg håper virkelig at Criterion eller andre selskap undersøker mulighetene for en slik utgivelse. Det ville ha vært en gavepakke av dimensjoner. I fjor i Marienbad er et evigvarende mysterium som aldri dør i de fleste som ser den, men det nye bakom-materialet kan se ut til å gi en vitanminjeksjon til ytterligere refleksjoner over et av sekstitallets aller mest toneangivende filmmesterverk.

Du kan lese mer om The Making of ‘Last Year in Marienbad’ her ^[8].