Judi Dench i «Rage» (2009, Potter)

Hva har Jude Law ^[1] og Judi Dench ^[2] til felles? De er begge å finne i Rage ^[3], en ny spillefilm som i disse dager lanseres ulikt noen annen film de to har vært i. For et halvt år siden gikk stjernene opp den røde løperen på filmfestivalen i Berlin for filmens verdenspremiere, men Rage ble ingen festivalsuksess. Ikke bare ble den slaktet, men folk undret seg over om formen i det hele tatt egnet seg for kinovisning. Journalister og distributører klødde seg således i hodet; hva måtte til for at denne filmen skulle kunne få et publikum?

Denne utfordringen gjelder ikke bare Rage. Distribusjonsleddet for uavhengig film befinner seg i en usikker, men spennende brytningstid. Nye plattformer utvikles og publikums oppmerksomhet migrerer vekk fra det tradisjonelle. Det er utvilsomt slutt på tiden hvor kinolansering og påfølgende hjemmevideoslipp er eneste modell. Det har blitt stuerent, i alle fall på nordamerikanske og europeiske markeder, å anskaffe seg og se film på flere måter. Publikum vil ha det som passer dem best, og produsentene må tilby dem en variert meny. Men hvordan lokaliserer filmskaperne dette publikummet, når filmene bør være overalt og det overalt er for mange filmer? Hvordan gjeninntjener produsentene sin investering, uten å gi bort filmen? Disse spørsmålene finnes det ingen fasit for, men stadig flere konkrete eksempler dukker opp etter hvert som modige filmskapere og oppfinnsomme distributører utforsker mulighetene som ny teknologi og nye plattformer gir dem. Nina Paleys Sita Sings the Blues ^[4] var et slikt eksempel, som vi skrev om i sommer. Rage er på vei til å bli et annet:

Det er den britiske regissøren Sally Potter ^[5], som brøt gjennom med Orlando ^[6] i 1992, som nå er tilbake med det formatforflyttende verket Rage. Hun har vært en del av britisk filmbransjes eksperimentelle ving siden slutten av 70-tallet, alltid med en sans for eventyrlig utforskning av mediet. Og allerede under produksjonen av sin nye film i fjor, begynte Potter å dele sine tanker om prosessen på sin blogg ^[7]. Det lå i kortene at hun ikke helt visste hvordan filmen skulle bli. Da premieren i Berlin nærmet seg, blogget hun ^[8] om et manifest hun hadde brukt i utviklingen av Rage. Et sett med regler utgjør ikke en forklaring, men teksten viser litt om Potters prosess og kan være fin å ha i bakhodet når man ser hvordan filmen har blitt. Her fra introduksjonen:

Just before I started work on RAGE I wrote myself a private manifesto. I called it “Barefoot Filmmaking” and it was a way of reminding myself what I believed in and how to approach work on this new project. It is something I have often done over the years, partly as away of tracking my own principles and as a way of energising myself when I have felt like an outsider, working against the grain. A manifesto, even when kept private, dignifies an approach which may otherwise remain obscure.

Da Potter kom med Rage til hovedkonkurransen i Berlin i februar i år hadde hun tre ganske ujevne spillefilmer bak seg, og den internasjonale filmpressens interesse for Rage var laber fra første øyeblikk. Filmen er «a tiresome 94 minutes,» sukket Variety ^[9], mens Screen Daily ^[10] avfeide den som «amateurish and self-indulgent». I Hollywood Reporter ^[11] fant de sin egen vri for å beskrive Rage: «[N]o matter how shallow, pretentious, self-regarding and irrelevant the fashion industry may be, there will always be a filmmaker who is more so.» Var prosjektet dødt ved ankomst? I tilleg til Law og Dench har filmen mange kjente navn på rollelisten ^[12], men ser ganske enkelt ikke ser ut til å være skapt for tradisjonell distribusjon. Rage er laget på lavt budsjett (1 million dollar), og består visuelt sett utelukkende av bilder skutt mot green-screen (med bakgrunnsfarger satt inn etterpå). Et galleri av forskjellige rollefigurer snakker rett til kamera. Manuset har dog et underforstått drama, med handlingen satt til New Yorks moteverden og to dødsfall som finner sted i løpet av en og samme uke. Likevel er dette en eksperimentell film, som nå får eksperimentell distribusjon.

Gjennom salgsselskapet Cinetic ^[13], som spesialiserer seg på nye plattformer, har produsentene valgt å finne sitt publikum på en uortodoks måte. Rage simultandistribueres på en rekke forskjellige plattformer i disse dager, hvor det mest radikale valget er å dele spillefilmen opp i en ny episodestruktur for mobilenheter. I USA og utvalgte europeiske land (ikke Norge dessverre), kan Rage hentes på nettvideosiden Babelgum ^[14], der filmen presenteres med egen profilside ^[15] hvor man finner link til mobilapplikasjonen for å se episodene. Neste uke vil episodene også legges ut på nett. Den episodiske inndelingen av filmen faller seg dog ganske naturlig, ettersom handlingen er ment å utspille seg foran mobilkameraet til en skjult forteller. Babelgum skriver: «This unique mobile premiere links directly with Sally Potter’s vision for the film, as RAGE tells the story of a New York fashion show through a series of intimate interviews, as if shot by a college student on his mobile phone over a seven-day period.» Til IndieWire ^[16] sier Babelgums Karol Martesko-Fenster stolt: «Releasing a film on this scale has never happened before. The entire release strategy is via mobile.»

I tillegg til mobilplattformen lanseres filmen samtidig DVD i både USA og Storbritannia. På de britiske øyer selges kun 250 eksklusive DVD-utgaver av Rage, i en utvidet pakke med sjeldent ekstramateriale ^[17], samtidig som at filmen får en begrenset kinolansering ^[18]. I forbindelse med denne ukens premiere for hele lanseringen ble en fest avholdt i New York, og naturlig nok gjorde The New York Times ^[19] en sak om prosjektet. Det er kanskje synd for skuespillerne, men jeg kunne ikke sagt meg mer enig i dette avsnittet: «»Rage» [..] may ultimately be less interesting for its cast than for its formal conceits and its distribution plan.» Dette understrekes også av Sally Potter selv, som har et ferskt blogginnlegg ^[20] om hvordan hun opplevde premieren. Jeg siterer et lengre avsnitt:

As the event was more of a launch party for the cell-phone release of the film than a conventional premiere, and given the intricate, shadowy layout of the space, people were wandering around talking and looking at episode one on their iPhones as the film was playing. The whole experience was entirely unlike a reverent cinematic premiere; the pleasingly chaotic atmosphere somehow felt refreshing. […] Later, at a party, people who had not been at the screening could be seen clustered in small groups around their cell-phones, watching, listening, and discussing…I felt I was seeing the beginning of a new collective viewing experience – a sentiment echoed by the journalists in my first day of interviews here. Their excitement at the idea of shaking up the whole lumbering machine of film distribution and exhibition and seeing the cautious, conservative cultural gatekeepers sidelined for the first time, was palpable.

Og Sally Potter har antageligvis rett i at en ny kollektiv måte å oppleve film på også kan skje på de nye plattformene (i tillegg til den gode, gamle kinoopplevelsen). Rage ser ut til å ha vært skapt for dette formålet, selv om man kan mistenke at premieren i Berlin ikke nødvendigvis signaliserte et ønske om å bryte med tradisjonell visningsform. Vil filmskapere i større grad motiveres til å tenke annerledes, nå som både markedet og publikumsvaner endres? Jeg gleder meg til å se de første eksemplene på dette her i Norge -- selv om jeg er redd vi må vente lenger på eksperimenter her hvor institusjonene og subsidieringstryggheten står sterkest.

For å lese mer om prosessene rundt lanseringen av Rage, kan vi anbefale følgende linker:

• Intervjuer med Sally Potter, i både The Times ^[21] og Wall Street Journal ^[22].
• Intervju hos The Guardian ^[23] med Judi Dench, der skuespilleren blant annet snakker om erfaringer fra Rage: «I like to do something that’s not expected, or predictable. I had to learn to smoke a joint, and I set my trousers alight. I’ve never been good with cigarettes.»
• Positiv anmeldelse fra Jonathan Romney i The Independent ^[24] i forbindelse med multiplattformslanseringen: «Where Rage impresses is as portraiture: not so much of its broadly cartooned social types, though some are vividly entertaining, as of the actors themselves, their faces and mannerisms.»
• Flickr-galleri ^[25] med bilder fra filmen.
• Nyhetsinnslag i forbindelse med Berlinalen: