«Jean-Pierre Jeunets glade vanvidd» kalte jeg en artikkel ^[1] omhandlende hans siste film -- Micmacs à tire-larigot ^[2]. Etter filmens premierevisning under den pågående filmfestivalen i Toronto, ser det ut til å ha vært passende tittel. Som vanlig når det kommer til franskmannens filmer, deler kritikerne seg i to. Brorparten ser ut til å forgude filmen, og faller pladask for Jeunets kreative krumspring med sågar replikker som karakterer. De som misliker den, faller av allerede i førsteakten, og klager over stresset, all vimsingen, hyperaktiviteten.. Alle disse tingene som vi fans vel elsker med filmene hans.

Whether you love Jeunet’s films for their technical virtuosity and pervasive sense of wonder, or hate them for their unrelenting whimsy and fetishization of fate, these seamlessly rendered, mostly live-action fairy tales have probably turned thousands of art-damaged American adolescents on to their logical precursors: Tati, Bunuel, maybe Russian animation or French silents. Anyone who has been so touched by a Jeunet film in the past will probably find it impossible to resist “Micmacs,” in which Jeunet applies his patented magical realism to a soft satire on weapons proliferation and contemporary cultural warfare. For Jeunet’s haters, this film will be torture. (IndieWire ^[3])

Regissøren av Delicatessen og Amélie, De fortapte barns by og En lenge etterlengtet forlovelse, kommer i sum allikevel veldig godt ut av det. Flere av kritikerne påpeker at filmen er hans mest tilgjengelige,  endog hans beste sålangt, og hver eneste anmeldelse ser ut til å bøye seg i støvet for hans uslåelige fantasi. Plottet åpner da også for det -- en videobutikkansatt, spilt av Dany Boon ^[4], blir truffet av en kule på avveie mens han for ørtende gang ser på Howard Hawks‘ The Big Sleep ^[5]. Han blir sendt på sykehus, der legene bestemmer seg for å la kulen bli sittende i mannens panne. Vel ute på gata igjen, oppdager han at skaden har gjort han ekstremt lettpåvirkelig for visuell stimulans. Dette setter igang en kjedereaksjoner av hendelser knyttet både til hans fortid, samt en gjeng uteliggere han møter under en bro i Paris. Sammen bestemmer de seg for å ta et oppgjør med to noe suspekte våpenfabrikker.

The wacky tale of a brain-injured videostore clerk who brings down a pair of Parisian arms dealers with the help of some highly creative collectors of second-hand goods, «Micmacs» welds Jeunet’s hyperactive imagination to the simpler structures of silentcomedy and ’40s-era studio capers, resulting in the director’s most accessible work yet. (Variety ^[6])

Hva med det visuelle universet? Jeunet har alliert seg med en rekke nye nøkkelfunksjoner i stab, deriblant erstattet sin vante fotograf Bruno Delbonnel med Tetsuo Nagato ^[7], mens han fortsetter samarbeidet med den alltid briljante produksjonsdesigneren Aline Bonetto ^[8]. Filmene hans er alltid bredfulle av visualitet, og så ser det også ut til å være denne gangen --

In a production of enormous size and minute detail, tech credits are top-caliber, most notably the elaborately funky production design of Bonetto. Just as delightful, if more unique, are the tools of infiltration — ropes, pulleys, bottomless suitcases, makeshift fishing poles, and other bric-a-brac — with which they have outfitted the gang. (Variety ^[6]) Then there is Nagata’s camera, which seems to do pirouettes in midair and gently glide through a maze of actors and props, buildings and bridges. «Micmacs» re-creates the world as a fantasyland where people behave as animated figures and the landscape is strewn with amazing toys. (Hollywood Reporter ^[9])

Screen Daily ^[10] kan fortelle at Micmacs à tire-larigot er kjøpt opp av Scanbox her i Skandinavia, men sier ingenting om noe premieredato. Filmen åpner i Frankrike i slutten av måneden, og skal videre ut i Europa utover vinteren. Her er traileren, utekstet, men bildene sier sitt:

Samt en mengde karakterteasere: