Manusforfatter Herman J. Mankiewicz er den sentrale ingrediensen i David Finchers Mank, og i den anledning byr vi på en supplerende meny fra filmhistoriens bardisk – der fortellinger om manusforfattere står i fokus.

I lys av kinopremieren på Oslo, 31. august ser vi nærmere på to tidligere, modernistiske Oslo-skildringer fra nær norsk filmhistorie: Eva Isaksens Døden på Oslo S og Erik Poppes Schpaaa. [9]

A guide to the many powerful suicide scenes, including the brilliant, icily electrifying opening where normality turns into nightmare. Plus motifs, visual ideas and references to earlier Shyamalan works.

Her er redaktør Lars Ole Kristiansens favoritter fra fjoråret, inkludert Parasitt, On the Rocks og Little Women.

«Jeg får en følelse av å duppe midt i en ursuppe hvor det fortsatt putrer håpefullt. Klart vi vet at alt skal gå til helvete før eller senere! Det skal det jo! Men følelsen av håp har kanskje en verdi i seg selv underveis selv om det ikke nytter?»

OIFF'10: En menneskespisende meksikansk familie mister grepet om livet idet familiens far dør. Dessverre mister også filmens regissør grepet om historiefortellingen.

En av Almodóvars mest oversette kvaliteter er evnen til å mane frem en hel verden fra det ene mennesket – i gjenfortalte livshistorier og episodiske, korte riss fra parentesene av den hverdagslige livsveven.

Vertigo (1958) fyller 60 år, og er et ubestridt mesterverk, men i billedrammene lusker det et spøkelse. Vi ser nærmere på Hitchcocks sjeldent omtalte visuelle inspirasjonskilde, den tyske regissøren F.W. Murnaus Phantom (1922). [2]

«Styrken til Nattebarn  – og dermed den største svakheten – er den potensielle kraften som ligger i dokumentarfortellingens skjulte stemmer.»

Norsk films svar på I fjor i Marienbad? Nylig Amanda-nominerte Babycall blir iallfall mer og mer fiffig, kompleks og overskridende for hvert gjensyn. Vi retter et nytt analytisk blikk mot Pål Sletaunes film. [14]

«Med Barneraneren har Jon Haukeland laget en vakker portrettfilm om understrømningene i norsk ungdomsmiljø og bypolitikk; om lojaliteter, tilhørighet og identitet.»

«Problemet er ikke først og fremst at Amundsen mangler en kritisk dimensjon, men snarere at den utvikler en blindhet, en egen hvit flekk i forsøket på å forstå hvem hovedpersonen var.»

«Det essensielle er ikke dybden i den tematiske analysen, men virtuositeten i det pussige skråblikket på verden og menneskelige egenskaper, og Hjelperytteren inneholder en over førti minutter lang strekning som er ren perfeksjon.»

«All den tid filmen følger den klassiske tanken om at rollefigurer skal utvikle og forandre seg, og setter menneskets kreativitet og fleksibilitet i sentrum, støtter den seg i svært stor grad på klisjéfulle typer og konvensjonell filmgrammatikk for å bevege seeren.» [22]

Ruben Östlund kommer for å snakke om speilnevroner, mens Thomas Elsaesser skal reflektere rundt 3D som estetisk uttrykksform. Sjekk ut innholdet i årets filmfaglige seminar i regi av Norsk filmklubbforbund.

Få, om noen, filmskapere har misbrukt tillit og utnyttet sin maktposisjon overfor samarbeids- og livspartnere i samme skala som tyske Rainer Werner Fassbinder.  [6]

Kosmorama 2012: Bertrand Bonellos House of Tolerance er en stor kunstnerisk begivenhet, og antageligvis den beste filmen uten distribusjon noen norsk filmfestival har vist i 2012. [10]

Children of the Sea er et overflødighetshorn av animerte ideer og filosofisk tankespinn.

Øyeblikkene av vektløshet og tyngende jammerdaler i Polisse befrukter hverandre, fordi denne stadige vekslingen mellom humor og alvor skjerper blikket vårt og gjør filmen like uforutsigbar som livet selv. [21]

Cannes 2011: Pedro Almodóvar er idag tilbake på croisetten med The Skin I Live In. Vi ser tilbake på hans sjangerutforskende Bind meg, elsk meg! (1990), hvor Almodóvar briljerer med hele sitt spenn som regissør. [1]

«Vi kan karakterisere Juleblod som en hyperpostmodernistisk juleslasher (eller nisseslasher). Ideer om troverdighet er uinteressant i denne sammenheng; filmens verden er en egen sfære knyttet til fantasien og til andre filmer.» [2]

Vår kåring av 90-tallets 100 beste filmer er klar, og her presenterer vi Montages' utvalgte – fra 100. til 91. plass. [11]

«Med Doktor Proktors prompepulver skisserer ikke regissør Arild Fröhlich bare en uvirkelig virkelighet og en selsom verden, men han gjør dette med et gjennomgående interessant filmatisk håndlag.» [2]

A visual analysis of key scenes of M. Night Shyamalan's masterpiece and his virtuoso use of motifs, staging and interconnectedness to achieve coherence and closure. [1]

«I Park Chan-wooks kritikerroste Kammerpiken møter vi to kvinnelige hovedroller som driver handlingen fremover, men som likevel fremstår stereotypiske og objektiviserte.» [10]

«Med Kon-Tiki viser Rønning og Sandberg overskud ved at hylde nationens arvesølv med solbriller i panden. Hvor Max Manus ikke troede på sin egen alvor, tager tømmerflådedramaet sig selv alvorligt som skipperskrøne.» [7]

Dagen gryr er blant Marcel Carnés mest anerkjente filmer, og et sentralt verk innenfor den franske poetiske realismen. Jean Gabin søker i hukommelsen, etter hendelsesforløpet som førte til hans drastiske crime passionnel. [3]

«Mira kvikner plutselig til, som om hun har våknet etter en lang søvn. Øyeblikket fremkalles av to varme menneskehender, helt uten spesialeffekter. En illusjon er det likevel – skal vi velge å tro på den?»

«Tungeskjærerne kan sies å være en såkalt soft documentary, og fungerer best når regissør Solveig Melkeraaen holder fokuset på de to unge hovedpersonene, Ylva og Tobias, og lar dem få opptre uanfektet foran kameralinsen.»

Venezia 2017: Hovedpersonens (Kirsten Dunst) subjektive reisen inn i psykedeliske stoffer ligner en lang og ekstravagant parfymereklame i Mulleavy-søstrenes regidebut Woodshock.