Den svenske storfilmen, Simon og eiketrærne, er klar for norsk romjulspremiere. Basert på en internasjonal bestselger og med storslått håndtverk i bunn, er forventningene høye. Lykkes den som filmfortelling?

Alle fans av ekstrem fransk horror bør sjekke ut snart kinoaktuelle Revenge, som har førpremiere på selveste kvinnedagen 8. mars. Her kan du vinne billetter til visningen.

Regissør Jacques Demys mesterverk, Paraplyene i Cherbourg forteller den enkleste av historier, men er en helt unik film, formfullendt og konsekvent.

Persona er Ingmar Bergmans mest eksperimentelle verk – om kunstnerrollen, narsissisme, psykoanalyse, drømmer. Filmen er blitt lest på utallige måter siden premieren for over femti år siden. [1]

Per Fugelli – siste resept er fylt til randen av respekt og beundring. Det er en styrke, men også en alvorlig utfordring, ettersom det rører ved den problematiske genren hagiografi – skildringen av eksemplariske menneskeliv.

«Særlig slående er Victor Sjöströms uttrykksfulle dobbelteksponeringer og gjentagende bilder av klokker – som et memento mori, en påminnelse om tidens ubarmhjertighet og dødens uunngåelighet.»

NFI Lab og foreningen Norske filmregissører står bak arrangementet «Regidagen». I fjor var Claire Denis gjest (les vår rapport) – i år er britiske Peter Greenaway headliner.

Creature from the Black Lagoon ble nylig aktualisert av Guillermo del Toros The Shape of Water, som tok med seg hele fire Oscar-priser, inkludert beste film og regi.

David Finchers The Girl with the Dragon Tattoo er straks kinoklar, og vårt podkastpanel diskuterer møtet med denne amerikanske filmatiseringen av Stieg Larssons enormt populære roman «Menn som hater kvinner». [11]

Ferran Adriàs tilnærming til det kulinariske behøver ingen gravende spørsmål for å fascinere. I dokumentaren som er månedens film på Cinemateket i desember, lar filmskaperne kokkene stå for det kreative.

Bernard Herrmanns legendariske musikk til Taxi Driver tegner moderne bybilder som få andre, men er ikke alene. Vi tar en titt på fenomenet filmmusikk og byportrettering. [3]

Fante-Anne (1920) regnes som starten på det nasjonale gjennombruddet i norsk film. I lys av den ferske restaureringen er det verdt å minne om at den i aller høyeste grad også er en god film, som står på egne ben.  [1]

«Av og til er det som om Wam og Vennerød hadde hånd om manus og regi på denne filmen. Den er bare halvveis en genreøvelse, men også en type sosialstudie som har vært så vanlig i norsk film.»

I en serie artikler gjennomgår vi Martin Scorseses komplette filmografi, og her presenterer vi hans filmer fra 1980-tallet – tiåret som startet med mesterverket Raging Bull fortsatte med Scorseses kanskje snåleste filmer. [5]

«Som tredjeverk i en filmserie, er Elias og Storegaps hemmelighet tro mot den etablerte oppskriften, samtidig som den våger å spille på nye impulser. Universet utvides, protagonisten utforskes og målgruppa utfordres.»

«Henrik Martin Dahlsbakken brenner åpenbart for å lage film, produktiviteten tatt i betraktning, men brenner han egentlig for historiene han velger å fortelle? Hva vil han formidle med Rett vest?»

Hvordan fremstår La dolce vita sett med dagens øyne? Hvilken plass har den i Federico Fellinis filmografi? [6]

Michael Curtiz' Casablanca er en av historiens mest elskede filmer. Skyldes det Ingrid Bergmans ikoniske ansikt? Curtiz' atmosfæriske lyssettinger? Vi ser nærmere på denne banebrytende klassikeren. [1]

Aleksandr Sokurovs Gulløve-vinner Faust vil støte fra seg mange, men den ubestridelige kraften i formspråket er så voldsom at den bare kan oppsummeres som stor kunst. Denne uken vises filmen på Cinemateket. [1]

«En hyllest til det Norge vi kommer fra, og som nå er i ferd med å forsvinne, skildret med varme og helt uten unødig sentimentalitet.»

I år er det 100 år siden Ingmar Bergman ble født, og vi ser tilbake på hans gripende hevnfortelling Jomfrukilden i anledning visningene av filmen på de digitale cinematekene rundt om i landet.

The Bands punktum for karrieren er en parentes i Scorsese sin. Men selv om konsertdokumentaren The Last Waltz (1978) blir for trygg rent filmatisk, har musikken gjort den til en klassiker.

Stanley Donens Charade fra 1963 er en fortreffelig film med Cary Grant og Audrey Hepburn i toppform, som merkelig nok har levd i skyggene av mer kjente filmer fra samme tid. [8]

Vi har besøkt Gøteborg internasjonale filmfestival 2012 – Nordens største av sitt slag – og plukket med oss ti fremragende filmoppdagelser som tar pulsen på verdensfilmen akkurat nå. [2]

Dreileben-trilogien begynner lovende i Christian Petzolds regi, men de påfølgende delene drukner i svak fortellerkunst. Denne uken kan du se filmene på Cinemateket. [4]

Cannes 2018: Distributøren Another World Entertainment sikrer norsk kinolansering for Gaspar Noés mesterlige mikstur CLIMAX. [1]

Denne våren er det 100 år siden Pier Paolo Pasolini ble født. Regissørens liv tok brutalt slutt da han ble drept i 1975, og den grufulle, harmdirrende Salò, Sodomas 120 Dager ble stående som det definerende verk. Men vi vil se forbi Salò. Hvem var egentlig Pasolini? [4]