
Gledelig jul (2020)
Gledelig jul handler om felleskapsritualer og familierelasjoner, frustrasjoner og gleder ved julefeiringen. Men mest av alt handler filmen om de mange problemene knyttet til det å være mann – og det å være svensk.
Gledelig jul handler om felleskapsritualer og familierelasjoner, frustrasjoner og gleder ved julefeiringen. Men mest av alt handler filmen om de mange problemene knyttet til det å være mann – og det å være svensk.
Hvorfor får jeg så lyst til å være enig med gutta om hvilke filmer som er bra? Ifølge filmfeminist Debra Zimmerman er det helt normalt. [8]
Endelig er Montages’ tredje utgivelse i Analysen-bokserien om ny norsk film klar!
«Det norske hus ligger nærmest revyen i sin enkle og overtydelige komikk, og blandingen av Kafka og norsk revy smaker rett og slett ikke godt.» [1]
Den første bokutgivelsen fra Montages er en realitet. Her presenterer vi boken «Analysen – Norsk film 2015». [2]
«Norsk samtidsfilm våger for lite. Den skal tilfredstille for mange samtidig. Den lages for et lunkent mellomsjikt av det norske folk, og Jeg reiser alene er en film som blir for lunken til virkelig å bli bra.»
Det store flaggskipet savnes kanskje fra det asiatiske filmåret 2010. Likevel har året rommet opptil flere filmer som fortjener din oppmerksomhet. Vi gir deg oversikten. [5]
Med alvor og oppfinnsomhet forsøkte europeiske filmskapere i 2010 å samle seg i en tid hvor kulturen er i endring. De faste leverte, og særlig én ny nasjon ga håp om friske ideer og utforskning av form. [1]
«Det uttalte målet om å redefinere hva norsk film kan være, om å bevege seg langs ukjente stier, ble ikke oppnådd.» [5]
I november rapporterte vi at Maria Sødahls mesterlige Håp var Norges Oscar-kandidat for 2021. Nå har arbeidet med å overbevise akademiet høstet frukter, for …
«Joern Utkilens Vann over ild er et absurd skråblikk på vår virkelighet, iscenesatt i western-filmens kontrastfylte genreverden. Filmen oppleves som en kritikk av vår samtid, sett gjennom barnets lekne og naive blikk.»
Trass i nazizombier og prostituerte blånisser ble det norske filmåret mindre spennende enn vi hadde håpet på.
I anledning Cinematekenes visning av Harald Schwenzens Pan, tar vi denne tidlige versjonen i nærmere øyesyn, og kaster samtidig et blikk på de andre forsøkene på å finne et filmatisk uttrykk for denne vakre, mystiske teksten. [3]
«All den tid filmen følger den klassiske tanken om at rollefigurer skal utvikle og forandre seg, og setter menneskets kreativitet og fleksibilitet i sentrum, støtter den seg i svært stor grad på klisjéfulle typer og konvensjonell filmgrammatikk for å bevege seeren.» [22]
«I sterke emosjonelle øyeblikk framstår både Hovd og kormedlemmene som mer menneskelige og ærlige, og tøffhetsmaskene faller. Sorgen maner fram en ny type ærlighet som er rørende å se og oppleve.»
Film & Kino må sannsynligvis kutte all offentlig støtte til Norsk filmklubbforbund fra og med 2016. Kan dette bety slutten for organisert filmkubbvirksomhet i Norge? [2]
Norsk filmkultur i dag er i all hovedsak så kalkulert og veltemperert, så ironisk og dyktig, at den ikke føles virkelig betydningsfull. Brev til kongen er et viktig unntak.