Vi forlater den engelskspråklige verden og inviterer deg inn i 10 fascinerende verker fra verdensfilmen som kunne avnytes under den nylig avsluttede filmfestivalen i Gøteborg. [6]

«Regissør Gunnbjörg Gunnarsdottirs spillefilmdebut Victoria må dø er en lattervekkende satire om klasse og familie. Den har et befriende overskudd, og våger å gå imot de inngrodde forestillingene vi har om barnefilm her i landet.» [1]

Filmen som ikke var en film, men som ble det likevel, er en uforglemmelig skildring av hvor sterkt behovet for å uttrykke seg kan bli hos et menneske som ikke lenger kan ta ytringsfriheten for gitt.

Hvorfor får jeg så lyst til å være enig med gutta om hvilke filmer som er bra? Ifølge filmfeminist Debra Zimmerman er det helt normalt. [8]

2022 ble året da vi kunne se pandemien i bakspeilet, og kinoene endelig åpnet igjen på ordentlig. Her er våre favorittfilmer fra året som gikk. [29]

«I sterke emosjonelle øyeblikk framstår både Hovd og kormedlemmene som mer menneskelige og ærlige, og tøffhetsmaskene faller. Sorgen maner fram en ny type ærlighet som er rørende å se og oppleve.»

Sørkoreanske Kim Ki-duk døde 11. desember av covid 19, kun 59 år gammel. Denne artikkelen ble skrevet i forbindelse med norgespremieren på hans Gulløve-vinner Pietá. [3]

I lys av kinopremieren på Oslo, 31. august ser vi nærmere på to tidligere, modernistiske Oslo-skildringer fra nær norsk filmhistorie: Eva Isaksens Døden på Oslo S og Erik Poppes Schpaaa. [8]

Dag Johan Haugeruds trebindsverk skrider fram, med en sublimt fengslende, men også dypt analytisk skildring av den første, pinefulle forelskelsen, pluss et scenografisk mirakel med intens fetisjering av strikking, garn, plagg og pledd.

TIFF 2025: Halina Reijns Babygirl er ansporende, underholdende og lett forglemmelig, slik vellagd såpe kan være det. [1]

«All den tid filmen følger den klassiske tanken om at rollefigurer skal utvikle og forandre seg, og setter menneskets kreativitet og fleksibilitet i sentrum, støtter den seg i svært stor grad på klisjéfulle typer og konvensjonell filmgrammatikk for å bevege seeren.» [22]

«Jeg skriver denne teksten i affekt, ikke i et Carrie-lignende raseri, men jeg er liksom oppjaga, preget av en følelse av nødvendighet.» [2]

Det store flaggskipet savnes kanskje fra det asiatiske filmåret 2010. Likevel har året rommet opptil flere filmer som fortjener din oppmerksomhet. Vi gir deg oversikten. [5]

«Joern Utkilens Vann over ild er et absurd skråblikk på vår virkelighet, iscenesatt i western-filmens kontrastfylte genreverden. Filmen oppleves som en kritikk av vår samtid, sett gjennom barnets lekne og naive blikk.»

I en serie på tre deler gjennomgår vi alle Steven Soderberghs spillefilmer, og i denne andre saken presenterer vi filmene fra Soderberghs kommersielle gullalder – 2000 til 2007.

Hva får en sexscene til å fungere? Det gjelder ikke å vise mer, men å føle mer, ifølge Claire Denis. [7]

Hvilke ambisjoner og idéprosesser ligger bak Erik Skjoldbjærgs visjon for Nokas? Regissøren snakker i dette intervjuet inngående om sitt regiarbeid, sitt forhold til sjangerfilm og balansen mellom fiksjon og realisme. [3]