TIFF 2012: «La oss kunngjøre i Cannes at vi skal bli filmnasjon og vinne Gullpalmen innen 10 år, så fallhøyden blir så stor at det går prestisje i det for alle involverte parter,» sier produsent Yngve Sæther i denne kronikken. [46]

Film fra sør-festivalen er i gang i Oslo, og Montages starter dekningen med et intervju med den iransk-franske skuespilleren Payam Madjlessi i anledning visningen av Østerrikes Oscar-kandidat For a Moment, Freedom.  [8]

Vi går på oppdagelsesreise i Terrence Malicks The Tree of Life, et skattkammer av vidunderlig kompleksitet.  [26]

Den legendariske Disney-komponisten er tilbake med en film som forsøker å kombinere 90-tallets animasjonsestetikk med 2000-tallets.

Filmfotograf John Andreas Andersen ser på problematikken rundt visning av 2D-film i 3D-konverterte kinosaler, og spør «har dere opplevd spesielt mørke bilder i det siste?» [26]

Masser av nyheter relatert til superheltfilmer om dagen. Vi gir deg en kjapp gjennomgang av det siste! [9]

Rush er ikke en spesielt intelligent film, og det er helt greit. Det finnes sannheter og resonans i vulgaritet og besettelse. Og man skal ikke kimse av en helsikes god Formel 1-film som flekser sine motorkrefter og maskuline sentimentalitet. [1]

«Det oppleves som om filmen skildrer et univers der alt gjøres på tradisjon – kjønnsrollene, giftemålet, ungene – festen i samfunnshuset. I representasjonens navn, er dette troverdige forestillinger om bygdenorge?»

Dreileben-trilogien begynner lovende i Christian Petzolds regi, men de påfølgende delene drukner i svak fortellerkunst. Denne uken kan du se filmene på Cinemateket. [4]

«Et interessant aspekt ved Kompani Orheim er forholdet mellom ærlighet og løgn. I en paradoksal kollisjon mellom to egenskaper filmen fremstiller som henholdsvis positiv og negativ, blir Terje ærlig når han drikker.» [3]

Kosmorama 2012: Bertrand Bonellos House of Tolerance er en stor kunstnerisk begivenhet, og antageligvis den beste filmen uten distribusjon noen norsk filmfestival har vist i 2012. [10]

Med alvor og oppfinnsomhet forsøkte europeiske filmskapere i 2010 å samle seg i en tid hvor kulturen er i endring. De faste leverte, og særlig én ny nasjon ga håp om friske ideer og utforskning av form. [1]

Les Misérables er desperat, men distansert i sitt forsøk på å menneskeliggjøre musikalsjangeren. Og aldeles uutholdelig. [12]

En 4-åring forsvinner fra en barnehage, noe som leder til en lang dags absurd ferd mot natt, fra hverdagens lys til underbevissthetens bekmørke. Et fremragende eksempel på kvalitetene hos auteur-giganten Otto Preminger. [1]

Alfred Hitchcocks Vertigo (1958) er et ubestridt mesterverk, men i billedrammene lusker det et spøkelse. Vi ser nærmere på Hitchcocks sjeldent omtalte visuelle inspirasjonskilde, den tyske regissøren F.W. Murnaus Phantom (1922). [2]

Denne ukens plukk i videohylla er som en langsom, dus og meditativ reise gjennom støvet mens man venter på syndfloden. Og helt klart en ervervet smak. [1]

Beyond the Lights er rene ord for penga. Et melodrama med trøkk, som aldri fornekter sin egen paljettglitrende form.

Vi finner det meste i Petter Næss’ nye film, både smerte og skam, frykt og sinne, latter og gråt, men til syvende og sist etterlater Ingenting å le av også en emmen bismak.

I denne utgaven av spalten Omakase har vi satt sammen et smykkeskrin av eksistensielle heistfilmer – der rollefigurene bærer med seg skjebnetunge livshistorier, ofte preget av desperasjon, isolasjon, utenforskap, avhengighet og ensomhet.

Premisset i Alfred Hitchcocks Cinematekene-aktuelle klassiker Strangers on a Train er like genialt som det er såre enkelt: «Hva om vi, som to fremmede, bestemmer oss for å utføre hverandres drap?» [3]

I Parasitt er varefetisjismens blendverk totalt: de speilglatte overflatene, den sømløse fortellingen og de kostelige spøkene. Etter endt visning kan man spørre seg om man også følte på et visst ubehag over å ha blitt utsatt for dens dobbeltsidige forhekselse. [2]

«Jeg får en følelse av å duppe midt i en ursuppe hvor det fortsatt putrer håpefullt. Klart vi vet at alt skal gå til helvete før eller senere! Det skal det jo! Men følelsen av håp har kanskje en verdi i seg selv underveis selv om det ikke nytter?»