Real Disney-magi med Prinsessen og frosken
Prinsessen og frosken vekker opp minnene fra Disneys andre gullalder, og leverer en perfekt balansert fortelling med både humor og alvor i et sømløst samspill. [1]
Montages ruller ikke terninger, og skriver filmkritikk om de titlene vi på en eller annen måte interesserer oss for. Omtalene er så lange som nødvendig, og etterstreber velfunderte meninger og formidling av kunnskap.
Prinsessen og frosken vekker opp minnene fra Disneys andre gullalder, og leverer en perfekt balansert fortelling med både humor og alvor i et sømløst samspill. [1]
Hvordan har adaptasjonen av Cormac McCarthys nesten dialogløse, monotone og langsomme, men samtidig paranoiafremkallende, hypnotiske historiefortelling blitt? [15]
Det er liten tvil om at Andrea Arnold er en av de viktigste og mest talentfulle stemmene i nyere europeisk film. Synd da at Fish Tank er så kjedelig. [13]
Colin Firth begår fjorårets rolleprestasjon i Tom Fords hypnotisk vakre regidebut. [2]
Duncan Jones’ Moon er første film ut i vår nye spalte dedikert til viktigheten av å ha en mening, og tørre å stå for den. Det er på tide å spenne hanen!
Roald Dahls barnebokklassiker er gjest i eget selskap, når Wes Andersson filtrerer revestrekene gjennom sitt sedvanlige motivgalleri. Filmen er formfullendt og underholdende, men dessverre hul på innsiden av pelsen. [4]
Clint Eastwoods Invictus begynner som en lovende historietime, men ender dessverre i sportsfilm-floskler. [3]
Paul Giamatti spiller en nevrotisk versjon av seg selv i en forunderlig liten film som med fordel kunne vært enda mer forunderlig.
Lee Daniels film om den vanskeligstilte ungjenta Precious er like rørende som den er sublim i sin bevisste overtydelighet og med sitt hudløse melodrama. [4]
«Gutt møter jente, de kommer i snakk og finner ut at de begge har kunstneriske drømmer. Dette kommer fram gjennom så pinlig pubertale dialoger at det effektivt sender forventningene til underjordisk nivå med en gang.»
Filmatiseringen av Til Huttetuenes land er kinoklar, etter mange år i produksjon. Er filmen verdt ventingen? [22]
Med A History of Violence begikk David Cronenberg et av det tilbakelagte tiårets mest avgjørende og problematiske filmverk. [18]
Vi har sett første del i den DVD-aktuelle Yorkshire Ripper-trilogien, En morder går løs (Red Riding Trilogy: 1974). Det er krevende, regndryppende, kjølig og litt kjedelig. [8]
Claire Denis’ siste film tar regissøren tilbake til Afrika, og et ikke-definert land i borgerkrig. Opprørerne nærmer seg, og en fransk familie må vurdere om de skal forlate kaffeplantasjen sin.
TIFF’10 er i gang, og vi starter med den italienske ungdomsfilmen Cosmonaut – en av de store prisvinnerne ved fjorårets filmfestival i Venezia.
Jason Reitman er kinoklar med filmen som utpekes til årets store Oscar-favoritt. Vi har sett Up in the Air [9]
Hvorfor Arthaus har valgt å distribuere Denis Villeneuves Polytechnique på norske kinoer er komplett uforståelig – filmen er rett og slett lite annet enn estetisert tomgods. [12]
Vi har sett den franske filmen L’heure d’été («Summer Hours») av Olivier Assayas, som opplever prisdryss og anerkjennelse, men fortsatt står uten norsk kinodistributør. [3]