TIFF’10: De hvites skam (Frankrike, 2009)
Claire Denis’ siste film tar regissøren tilbake til Afrika, og et ikke-definert land i borgerkrig. Opprørerne nærmer seg, og en fransk familie må vurdere om de skal forlate kaffeplantasjen sin.
Omtaler
Montages ruller ikke terninger, og skriver filmkritikk om de titlene vi på en eller annen måte interesserer oss for. Omtalene er så lange som nødvendig, og etterstreber velfunderte meninger og formidling av kunnskap.
TIFF’10: Cosmonaut (Italia, 2009)
TIFF’10 er i gang, og vi starter med den italienske ungdomsfilmen Cosmonaut – en av de store prisvinnerne ved fjorårets filmfestival i Venezia.
Up in the Air – den perfekte film?
Jason Reitman er kinoklar med filmen som utpekes til årets store Oscar-favoritt. Vi har sett Up in the Air [9]
Polytechnique – estetisert tomgods
Hvorfor Arthaus har valgt å distribuere Denis Villeneuves Polytechnique på norske kinoer er komplett uforståelig – filmen er rett og slett lite annet enn estetisert tomgods. [12]
Blodsbånd på prøve i L’heure d’été
Vi har sett den franske filmen L’heure d’été («Summer Hours») av Olivier Assayas, som opplever prisdryss og anerkjennelse, men fortsatt står uten norsk kinodistributør. [3]
Det hvite båndet – udefinerbart ubehag
Michael Haneke er en av ytterst få filmkunstnere av i dag som aktivt bruker og utfordrer publikums innlevelse som narrativ puslespillbrikke i sine filmer. Kanskje er det derfor mange avviser filmene hans. [4]
The Imaginarium of Doctor Parnassus, eller kunsten å lage et sammensurium
Stjernespekket og etterlengtet, men sannsynligvis ikke en film for de store massene. Terry Gilliams siste genistrek er en heisatur inn i det glade vanvidd. [5]
Marie Antoinette (2006)
Marie Antoinette fanger kjedsomheten på en sart, vittig og vakker måte. [3]
Avatar – en magisk tur i skogen
Det er bare å gi seg ende over. James Camerons livsverk er en magisk, fargesprakende reise inn i eventyret. Vi har aldri sett noe lignende. [16]
Séraphine – en unik historie
Yolande Moreau begår årets kvinnelige hovedrolle i Martin Provost stødige skildring av Séraphine de Senlis.
Fra videohylla: 9
Denne dunkle, postapokalyptiske perlen fylte salen til randen under muligens den eneste kinovisningen i Oslo. Nå er den å finne i videohylla. [7]
OIFF’09: Metropia (Sv/Dk/No, 2009)
Metropia er et formidabelt prosjekt etter skandinavisk målestokk. En film der alle med litt innsikt i finansieringsarbeid vil spørre seg hvordan man har greid å finansiere denne filmen.
The Limits of Jim Jarmusch
Jarmusch tøyer grensene for tålmodigheten i The Limits of Control, en billedskjønn og utfordrende film med dørgende kjedsommelighet som gjennomgående tema. [4]
OIFF’09: Mary and Max (Australia, 2009)
Gå ikke glipp av den underfundige, mørke claymation-perlen om to snålinger på hvert sitt kontinent. [5]
Fly me to the Moon!
Duncan Jones’ kritikerroste sci-fi-film Moon tilføyer kvalitet og intelligens i en sjanger som lenge har vært uglesett, og forbeholdt de spesielt interesserte. [4]
Ed Wood (1994)
Ed Wood er filmen som viser at alle kan leve evig, såfremt riktig regissør får fortelle historien om deres liv. [2]
Det nakne mennesket i Man tänker sitt
Ingen i dagens filmlandskap kler mennesket mer nakent enn svenskene. I Man tänker sitt strippes det til et selvdestruktivt, isolert og ensomt urvesen.
Kore-edas ubehagelige nærhet
Regissør Hirokazu Kore-eda er tilbake på norske kinoer med dramaet Still Walking. [4]