Montages ruller ikke terninger, og skriver filmkritikk om de titlene vi på en eller annen måte interesserer oss for. Omtalene er så lange som nødvendig, og etterstreber velfunderte meninger og formidling av kunnskap.
Roald Dahls barnebokklassiker er gjest i eget selskap, når Wes Andersson filtrerer revestrekene gjennom sitt sedvanlige motivgalleri. Filmen er formfullendt og underholdende, men dessverre hul på innsiden av pelsen. [4]
Clint Eastwoods Invictus begynner som en lovende historietime, men ender dessverre i sportsfilm-floskler. [3]
Paul Giamatti spiller en nevrotisk versjon av seg selv i en forunderlig liten film som med fordel kunne vært enda mer forunderlig.
Lee Daniels film om den vanskeligstilte ungjenta Precious er like rørende som den er sublim i sin bevisste overtydelighet og med sitt hudløse melodrama. [4]
«Gutt møter jente, de kommer i snakk og finner ut at de begge har kunstneriske drømmer. Dette kommer fram gjennom så pinlig pubertale dialoger at det effektivt sender forventningene til underjordisk nivå med en gang.»
Filmatiseringen av Til Huttetuenes land er kinoklar, etter mange år i produksjon. Er filmen verdt ventingen? [22]
Med A History of Violence begikk David Cronenberg et av det tilbakelagte tiårets mest avgjørende og problematiske filmverk. [18]
Vi har sett første del i den DVD-aktuelle Yorkshire Ripper-trilogien, En morder går løs (Red Riding Trilogy: 1974). Det er krevende, regndryppende, kjølig og litt kjedelig. [8]
Claire Denis’ siste film tar regissøren tilbake til Afrika, og et ikke-definert land i borgerkrig. Opprørerne nærmer seg, og en fransk familie må vurdere om de skal forlate kaffeplantasjen sin.
TIFF’10 er i gang, og vi starter med den italienske ungdomsfilmen Cosmonaut – en av de store prisvinnerne ved fjorårets filmfestival i Venezia.
Jason Reitman er kinoklar med filmen som utpekes til årets store Oscar-favoritt. Vi har sett Up in the Air [9]
Hvorfor Arthaus har valgt å distribuere Denis Villeneuves Polytechnique på norske kinoer er komplett uforståelig – filmen er rett og slett lite annet enn estetisert tomgods. [12]
Vi har sett den franske filmen L’heure d’été («Summer Hours») av Olivier Assayas, som opplever prisdryss og anerkjennelse, men fortsatt står uten norsk kinodistributør. [3]
Michael Haneke er en av ytterst få filmkunstnere av i dag som aktivt bruker og utfordrer publikums innlevelse som narrativ puslespillbrikke i sine filmer. Kanskje er det derfor mange avviser filmene hans. [4]
Stjernespekket og etterlengtet, men sannsynligvis ikke en film for de store massene. Terry Gilliams siste genistrek er en heisatur inn i det glade vanvidd. [5]
Marie Antoinette fanger kjedsomheten på en sart, vittig og vakker måte. [3]
Det er bare å gi seg ende over. James Camerons livsverk er en magisk, fargesprakende reise inn i eventyret. Vi har aldri sett noe lignende. [16]
Denne dunkle, postapokalyptiske perlen fylte salen til randen under muligens den eneste kinovisningen i Oslo. Nå er den å finne i videohylla. [7]
