For å unngå eventuell piratvirksomhet, pleier Pedro Almodóvar ^[1] å ha premiere på filmene sine i Spania, i god tid før de (som oftest) får sin første internasjonale visning i Cannes. Derfor kan vi allerede nå lese en oversatt anmeldelse av Los amantes pasajeros ^[2] aka I’m So Excited.

I Spania skal det visstok ha svirret rykter om at filmen ikke holder mål, og disse fikk ytterligere bensin på bålet etter at regissøren ikke dukket opp til sin egen pressekonferanse. Men den første, engelskspråklige omtalen ^[3] av Los amantes pasajeros indikerer at filmen er et interessant bidrag til Almodóvars filmografi, om enn såpass smakløs og uforkusert at den neppe vil begeistre dem som hovedsakelig liker melodramaene hans. Trailere og bilder fra produksjonen har for lengst avslørt at Los amantes pasajeros vil stå i slektskap med auteurens fornøyelige åttitalls-komedier. Mer overraskende er det at Almodóvar ser ut til å være i et perverst, litt smakløst modus, og at han diskuterer sin egen filmografi med en gammel manns selvbevissthet (kanskje på samme måte som Brian De Palma ^[4] gjør i sine seneste filmer – de to har mange likhetstrekk).

Her er noen utdrag fra anmeldelsen:

Initially, the negative hype seems justified. The first half hour of I’m So Excited is filled with fake dialogues, forced situations and uncomfortable actors. It feels stale, recycled, with a 1980s-like sense of humour (when the director took his first steps as a feature film director), which today feels obvious, unrefined and vulgar. (…)

Once the plane leaves the ground however, so does the director of The Skin I Live In’s latest film. The rest of the journey is filled with hedonism, immodesty and joyous sexuality. Pedro invites us into a party (orchestrated by a trio of air stewards Javier Cámara, Raúl Arévalo and Carlos Areces, perfect masters of ceremony, who drink, take drugs, and are constantly engaging in same-sex activities), which may not be to every spectator’s taste. Almódovar has given a serious new direction to his filmography in this, his nineteenth film. (…)

The film’s central theme seems to be an auto-homage, a mash-up (like Broken Embraces) of the director’s major successes. Suitcases abounding, a gossipy domestic worker (Carmen Machi who lends an ear to brilliant Chus Lampreave in Women…), virgins desperate to no longer be so, unmanly straight men, recreational drugs, characters having sex with sleeping people, musical numbers, and shots of male genitals (just like that ‘package’ Cecilia Roth eyed up in Madrid’s Rastro market at the beginning of Labyrinth of Passion).

Dette høres både illevarslende og morsomt ut på en og samme tid. Spennende blir det jo uansett, i alle fall for de av oss som synes Pedro Almodóvar er og blir en av de mest spenstige stemmene i europeisk film.

Nedenfor kan du se kinotraileren, med engelsk tekst, samt to fargesprakende postere:

^[5]

^[6]

Kilde: Cineuropa ^[3]