Sju norske filmer skal vises på IDFA – verdens største dokumentarfilmfestival

I fjor kunne Norge skilte med rekordmange bidrag til IDFA, verdens største dokumentarfilmfestival. Også i år er vi godt representert, med Golden Dawn Girls, Tungeskjærerne, Den norske islamisten, Miraklet i Moldova, Aleppos fall, 69 minutter av 86 dager og DRIB.

«IDFA, International Documentary Film Festival Amsterdam, regnes som dokumentarfilmens Cannes-festival, og det er gledelig at hele sju norske produksjoner skal delta. Det bekrefter norsk dokumentarfilms internasjonale posisjon. Norsk dokumentarfilm er i utvikling, og har de siste årene vunnet flere av de viktigste internasjonale dokumentarfilmprisene.» Dette forteller Toril Simonsen, fagleder for kort- og dokumentarfilm i utlandet ved Norsk filminstitutt.

I fjor ble norske Nowhere to Hide tildelt den gjeve prisen for beste kinodokumentar på IDFA. På tross av tung anerkjennelse, fikk filmen aldri norsk kinodistribusjon. Selv om vi fortsatt gleder oss over triumfen i Amsterdam, er dette et tankekors, særlig fordi filmen åpenbart fortjener kinolerretet (i motsetning til enkelte andre norske kinodokumentarer).

Verden fyker av gårde i et rasende tempo, det er vi alle klar over, men utviklingen føles av og til mye langsommere enn den i virkeligheten er – og det er vanskelig å få grep om inntil man får tegnet opp en tidslinje. Nowhere to Hide handler nettopp om dette, om hvor lynraskt utviklingen av konfliktene i Irak og Midtøsten – og mellom den såkalte muslimske verden og den vestlige, til dels sekulariserte – har utviklet seg de siste årene.

Og som så mange andre virkelig gode dokumentarfilmer, skulle den i utgangspunktet være noe helt annet. Regissøren Zaradasht Ahmed ønsket å følge legen Nori og familien hans etter de amerikanske styrkene trekker seg ut av Nordre Irak, området kjent som det såkalte «Dødens triangel», for å studere et hverdagsliv og et yrke i lys av dramatiske omstendigheter, men i løpet av disse fem årene ser vi hvordan krigen nesten umerkelig, men skråsikkert blir mer altoverskyggende i hovedpersonens liv. Og plutselig, fra den ene dagen til den andre, er han selv en del av den, og må legge ut på flukt.

Kamerateamet deltar på reisen, denne omfattende psykologiske, emosjonelle og bokstavelige forflytningen. Det er en barsk film å se, ikke fordi virkemidlene er i overkant sterke eller manipulerende, men fordi virkeligheten som avbildes er så brutal. Og som altså bør oppleves på stort lerret for å virkelig gjøre inntrykk.

*

«Nowhere to Hide» vant hovedprisen under fjorårets IDFA.

Blant årets norske IDFA-bidrag har DRIB og Tungeskjærerne allerede blitt vist på kino her hjemme. Håvard BustnesGolden Dawn Girls, som får verdenspremiere i hovedprogrammet, og skal konkurrere om prisen for beste helaftens dokumentar, står forhåpentligvis for tur. Her har regissøren fått unik tilgang til «Gyllent Daggry»-medlemmer i partiledelsen i Hellas, som ble fengslet, anklaget for å lede en kriminell organisasjon. Vi får møte mødrene og døtrene deres, idet de anstrenger seg for å holde partiet aktivt i forkant av rettsaken og det forestående valget.

Av filmene vi allerede har sett, er det særlig gledelig at IDFA velger å vise fjernsynsdokumentaren Den norske islamisten. Noen ganger er dokumentarer stor filmkunst; de har på en oppfinnsom, idérik måte gitt oss tilgang til et menneske, en gruppe, et miljø, orientert oss om et tema, på en sanselig måte, ved å bruke mediets virkemidler uttrykksfullt. Den norske islamisten er nesten mer dokumentasjon enn den er film; ettersom PST krevde å få innsyn i materialet av sikkerhetsmessige årsaker, før regissørene fikk medhold av retten til å verne om kildene sine, ble filmprosjektet amputert underveis, og resultatet fremstår kanskje litt åpent og uferdig.

Men som et avtrykk fra vår samtid, er materialet uhyre interessant – og brennbart.

«Den norske islamisten».

Her får vi innsikt i Ubaydullah Hussains arbeid med å rekruttere unge nordmenn som har havnet på skråplanet til å få fornyet mening i livet ved å velge Allahs vei – og da på en måte som er definert av Profetens Ummah. Organisasjonen, som Hussain leder, dyrker en umenneskelig og destruktiv lesning av Koranen, som ifølge dem selv ikke bare oppfordrer til men krever deltagelse i hellig krig mot alle vantro – altså dem som ikke er muslimer.

Regissørene Adil Khan Farooq og Ulrik Imtiaz Rolfsen har kommet tett på, og vi møter en svært åpen og karismatisk Hussain, som vellystig gir oss innsikt i hans verdenssyn og hans prosjekt med å rekruttere det som vi ser at åpenbart er skakkjørte unge mennesker det er enkelt å hjernevaske, men som for ham – slik han vil at det skal fremstå utad – er et slags redningsprosjekt for mennesker som trenger noe mer i livene sine. Det er en film som utfordrer og provoserer, og som krever å bli snakket om – også utenfor Norge.

«Golden Dawn Girls».

*

Om Tungeskjærerne (som deltar i et sideprogram viet barnefilm, «Kids & Docs») skrev professor i filmvitenskap (NTNU) Bjørn Sørenssen følgende i sin analyse på Montages:

I disse valg- og verdidebattider tar Tungeskjærerne opp et aktuelt tema – overbeskyttelse av barn. Tidligere i år vakte det stor internasjonal oppsikt da Granstubben barnehage i nærheten av Steinkjer tok med femåringene til det lokale reinslakteriet. Bildene av barna som hjalp til med å slepe avgårde nyflådde skinn og som samlet reinklauver fikk hovedoppslag i The New York Times, The Guardian og andre store aviser verden over. Avisene intervjuet også barnehagebestyreren som forsvarte ekskursjonen med at det ga innsikt i hvordan maten kom på bordet, og at dette var vel innarbeidet i norsk kultur. I forhåndsomtaler av Tungeskjærerne er det framstillingen av barn med kniv, som skal sikre internasjonale smågrøss over barsk norsk barnevirkelighet.

Solveig Melkeraaen sier selv i et intervju med Fiskeribladet : «I dag er det jo barn som knapt får lov til å holde i en kniv. De blir polstret i alle ulike retninger. Det er en bakenforliggende motivasjon, å vise at, ja, dette er veldig bra.» Så filmen er å regne som et innlegg mot «polstret barndom» såvel som nok et forsøk på å få søringan til å forstå noe av nordnorsk kultur og lynne. Tankene ledes hen til Knut Erik Jensens infame og burleske oppdragsfilm Natur-Barn-Natur (1987) som nettopp er denne type anti-polstrings-film.

Nå er riktignok Tungeskjærernes feel good-preg en garanti for at filmen ikke havner ut i Jensen-aktig satire, men det eksotiske i at barn ned til 6-årsalderen utstyres med skarpslipte kniver for å skjære torsketunger i blod og fiskeslo er unektelig et godt internasjonalt salgsargument.

«Tungeskjærerne».

Norsk filminstitutt beskriver de øvrige prosjektene slik:

Mirakelet i Moldova (internasjonal premiere)

Hans Bjørn er Moldovas eneste optiker. Han har en enkel løsning på et stort helseproblem, men på grunn av korrupsjon står han overfor store problemer.

Aleppos fall (verdenspremiere)

I dokumentarfilmen Aleppos fall reiser den norsk-syriske regissøren Nizam Najjar tilbake til sin hjemby. Bevæpnet med sitt kamera følger han en gruppe sivile som under fanene til The Free Syrian Army griper til våpen for å forsvare seg mot sin egen regjering. Skredderen Haj Khaled, som begynner med å sy flagg til de fredelige demonstrasjonene mot diktaturet ender som leder av en milits av unge menn med ulike motivasjoner og agendaer. I kampen mot Assad og Putin på den ene siden, og ISIS på den andre, forsøker han å holde gruppen samlet og moralen oppe. Filmen følger dem fra de håpefulle dagene, gjennom desperasjon, død og splittelse – inntil byen faller, og de overlevende må flykte til Idlib.

69 minutter av 86 dager

I 69 minutter av 86 dager følger vi den lille jenta Lean og familien på vei mot slektninger i Sverige. Regissør og fotograf Egil Håskjold Larsen begynner med å gi oss et nærbilde av svømmevester liggende på en strand, et svært symboltungt bilde, for så å la kameraet panorere til menneskene som venter på å dra videre fra Hellas. Lavmælt og observerende fortsetter filmen – uten fortellerstemme, uten intervjuspørsmål og ofte sett fra Leans perspektiv. Vi får innblikk i hvor kaotisk verden virker når du ikke rekker andre mennesker lengere enn opp til knærne, men også hvordan kaotiske situasjoner kan by på gledefulle stunder. Som tittelen tilsier har Håskjold Larsen fulgt familien gjennom 86 dager.

DRIB

Dette er innsidehistorien om en voldsomt mislykket reklamekampanje for en energidrikk. Regissør Kristoffer Borglis DRIB er en fiksjon/dokumentar-hybrid som gjenforteller den sanne historien om et amerikansk reklamebyrå som ble lurt til å samarbeide med den norske kunstner- og komikeren Amir Asgharnejad, for å promotere en energidrikk med ekte voldsvideoer. DRIB utforsker mediamanipulasjon og moderne markedsføring med en film som viser hvordan noe fiktivt kan ha reelle konsekvenser, og avslører innsideinformasjon om en industri og et firma som forgjeves har prøvd å stoppe denne filmen fra å bli laget.

IDFA foregår i år mellom 15. og 26. november i Amsterdam. Det er 29. gang festivalen arrangeres.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>