Den iranske regissøren Jafar Panahi ^[1] – som var i Norge i forbindelse med Film fra sør-festivalen i 2006 – ble i 2010 dømt til 20 års forbud mot å lage film og 6 års fengsel av iranske myndigheter. I 2011 smuglet han likevel til Cannes en ny film, og nå har det blitt kjent at han har laget enda en ny film – tross sine begrensninger.

Nyhetene kommer fra pågående New York Film Festival, der IndieWire ^[2] har intervjuet den iranske mester Abbas Kiarostami – som gjester festivalen med Like Someone in Love ^[3] (som dessverre ikke vises i forbindelse med årets Film fra sør). Kiarostami forteller det amerikanske nettmagasinet at Jafar Panahi har ferdigstilt sin nye film, og at denne sannsynligvis blir å se på en internasjonal filmfestival snarlig. (Antageligvis Berlinalen i februar 2013.) Til IndieWire sier Kiarostami følgende om situasjonen:

«He has happened to have made his second film since he received his sentence,» Kiarostami said through a translator. «After his sentencing he made the film that played at Cannes, and since then he has made another. I guess it will be shown at another festival. So he is making films in Iran. I don’t know why, but that’s a reality people cannot deal with.

«Some people stay in Iran and undergo the censorship, working however they can. Others, like me, decided to work elsewhere,» he said, noting that «Like Someone in Love» was shot in Japan. «Everyone does what they can. Of course, the situation is difficult for everyone.»

Vi så Panahis siste film – og hans første etter dommen, This is Not a Film ^[4] – på Filmfest Oslo tidligere i år, og i sin inngående artikkel ^[4] skrev Lars Ole blant annet noe om Panahis innbitte vilje til å fortsette å være filmskaper:

Panahi nekter å gi etter for det faktum at livet hans, slik han kjenner det, er slutt. Han vil ikke lammes av begrensningene han er gitt. Han vil lage film, og akter å fortsette, helt til fengselsmurene kveler ham fullstendig. Filmen vi ser er sannsynligvis hans siste, smuglet til fjorårets Cannes-festival på en minnepenn, omhyggelig plassert i en bløtekake.

Nyhetene om at Jafar Panahi har laget enda en film er ikke bare oppløftende på vegne av ham som sensurert filmskaper; det er også et motiverende eksempel og en viktig påminnelse om at det alltid vil finnes en vei.