Quentin Tarantinos neste film blir en western

Da Quentin Tarantino i går gjestet Jay Lenos «The Tonight Show» for å promotere en graphic novel av Django Unchained, utarbeidet for DC Comics, kom det frem at regissørens neste spillefilm også vil være en western.

Under intervjuet avslørte Tarantino følgende: «I haven’t told anyone this publicly, but I will say the genre: It’s a western, (…) I had so much fun doing Django, and I love westerns so much that after I taught myself how to make one, it’s like ‘OK! Let me make another one now that I know what I’m doing.»

Videre fortalte regissøren at det ikke vil bli laget en oppfølger til Django Unchained. Det er godt å få bekreftet at Tarantino allerede er i gang med en ny film, men hvor blir det av Kill Bill 3?

Se regissøren snakke om løst og fast med Leno her.

Skriv ut artikkelen 17 kommentarer

Sett sier:

27. november 2013, kl. 14:22

yeah buddy

Svar
Even G. Benestad sier:

27. november 2013, kl. 14:35

Det er knakende gode nyheter. Django er en homage til italiensk western. Nå er det sikkert USA og John Ford som står for tur.

Svar
- Johann sier:
  
  28. november 2013, kl. 23:18
  
  Hei. Det tviler jeg veldig på, da Tarantino flere ganger har uttrykkt sin ikke så store begeistring ovenfor Ford. Uansett, hvordan skal man gjøre en homage til amerikansk vestern? Er det ikke det Kevin Costner har gjort med Danser med Ulver og Open Range? Spaghetti-western-estetikken er lettere å gjøre en rem homage til, det er en definert sjanger som levde i en kort tid. Klassisk amerikansk western har bare blitt videreutviklet til den moderne western.
Geir J. Olsen sier:

27. november 2013, kl. 14:44

Hehe mistet sansen for Jay etter Conan-affæren, men dette var noen koselige klipp :)

Svar
Torleif Torkelsen sier:

27. november 2013, kl. 17:12

Even: Ville ikke satset penger en homage til John Ford. Tarantino gjorde det ganske klart under promoteringen av Django Unchained at han hadde særdeles lite til overs for John Ford («I hate him»). Begrunnelsen: Ford var statist i Birth of a Nation. Kent Jones’ svar på Tarantino’s snodige uttalelser er vel verdt å lese: http://www.filmcomment.com/article/intolerance-quentin-tarantino-john-ford

Svar
Even G. Benestad sier:

27. november 2013, kl. 19:43

Ok… Point taken… Anthony Mann da.

Svar
Torleif Torkelsen sier:

27. november 2013, kl. 20:39

Det er lov å håpe! Skal en velge fra øverste hylle, håper jeg vi også finner spor av Budd Boetticher.

Svar
Even G. Benestad sier:

28. november 2013, kl. 15:05

En re-make av Seven Men from Now? Jeg holder fremdeles en knapp på Mann. Han laget noen virkelig fete westernfilmer.

Svar
- Anonym sier:
  
  28. november 2013, kl. 18:45
  
  Anthony Mann er helt topp, enig der. Men filmene hans finnes allerede, de ble laget på 50-tallet (i hovedsak), så hvorfor skal Tarantino «lage dem på nytt»? Dette sier jeg ikke fordi jeg mener Tarantino er tidenes mest oppskrytte regissør, med lite annet enn uoriginal gladvold å tilby publikum. Jeg sier det fordi jeg mener det skal være et poeng i å lage en re-make, akkurat som det skal være et poeng i å filmatisere en bok. Man skal tilføre stoffet noe vesentlig nytt og annerledes, ellers er det bare sløseri med tid, penger og ressurser. Det er nok av talentfulle folk der ute som ikke får slippe til i filmbransjen, så hvorfor skal en avdanket videobutikkansatt som Tarantino få millionene kastet etter seg for nok en gørr kjedelig re-make? Jepp, den siste filmen hans må være noe av det kjedeligste jeg har sett. Man kan forvente at en film som det er underholdende i det minste.
Even G. Benestad sier:

28. november 2013, kl. 19:45

Oida…

Her tror jeg vi er på forskjellige planeter. Noe som er helt fett siden jeg forstår at du digger film. Jeg elsker Tarantino!

Så til saken…

For det første er ikke Django Unchained en re-make. Den minner ikke om originalen i det hele tatt selv om Franco Nero(Django) spiller en liten rolle i filmen. Tarantino har skapt en feiende flott «homage» til den italienske westernfilmen og laget noen ekstra stilistiske nikk til regissøren av den første Django, Sergio Corbucci. Django har faktisk bare en offisiell oppfølger som ble laget så sent som 1987. Den første ble laget i 1966. Noe som også er verd å merke seg er at den første filmen var en vill suksess og resultatet ble sikkert 50 uoffisielle oppfølgere.

En stund brukte produsenter Django i tittelen bare for å selge billetter.

Slik sett føyer Django Unchained seg fint inn i rekken av de «uoffisielle» oppfølgerne.Derfor hadde det vært kult om Tarantino denne gangen lager en «homage» til den amerikanske westernfilmen, men med et ekstra nikk til Mann:).

Svar
- Johann sier:
  
  28. november 2013, kl. 23:25
  
  Som Tarantino sa, med Django Unchained fikk han prøvd seg, nå vet han hva han driver med. Jeg synes ikke Django Unchained var i nærheten av å være det kjærlighetsbrevet til spaghetti-western sjangeren som jeg hadde håpet på. Den var gjennomsyret med black power-propaganda, og stilmessig minnet den mer om moderne westernfilmer blandet med litt Kill-Bill estetikk. Hvor var de lange duellene?
  
  Håper han skjerper seg nå og får inn Wallach, Nero, Milian og Garko i noen skikkelige cameos. Gemma døde dessverre for en liten stund tilbake.
Geir J. Olsen sier:

28. november 2013, kl. 22:12

Mann må være den mest undervurderte westernregissøren i filmhistorien. Bare nivået alene på de fem (?) westernfilmene han gjorde med Jimmy Stewart er etter min mening fullt på høyde med John Ford på sitt beste.

Svar
- Johann sier:
  
  28. november 2013, kl. 23:20
  
  Anthony Mann er da kjent for å være en av mesterne innen klassisk amerikansk western. Absolutt ikke undervurdert. Budd Boetticher er undervurdert.
Even G. Benestad sier:

29. november 2013, kl. 08:46

Anthony Mann har fått alt for liten plass i filmhistorien. Det mener jeg virkelig. Hvis man har anstendig kunnskap om westernfilmer kommer man selvsagt ikke rundt mannen, men historisk sett er han vel mest kjent for å være regissøren som fikk sparken fra Spartacus i 1960. Trist å høre om Gemma. Han døde i Oktober… R.I.P…

Svar
Geir J. Olsen sier:

29. november 2013, kl. 15:58

Hadde ikke fått med meg at Giuliano Gemma var død. Også bilulykke attpåtil :/

Johann, jeg står på mitt om undervurdert. Sitter jeg i et rom med ti filmnerder her i landet, så virker det som om kanskje tre av dem har hørt om fyren, mens alle 10 kjenner til f.eks. Ford. Nå er vel forsåvidt nivået på filmnerder i Norge veldig ofte labert når det kommer til «Hollywood-navn» fra 30- til 60-tallet. Det stopper ofte et sted rundt Billy Wilder eller Capra, mens til og med giganter som Howard Hawks får norske filmnerder til å si «hæh?» Det er akkurat som om de ser ned på gamle Hollywood, som om det er synonymt med utdatert melodrama eller hva de innbiller seg, mens f.eks. gammelt europeisk og asiatisk er hipt og kult, nesten trendy. Det er til å gråte over når folk som kan prate om film en hel dag, bare blir et stort spørsmålstegn hvis de hører navn som Preston Sturges, Douglas Sirk, Lubitsch osv.

Mulig jeg fabulerer, men det har hvert fall blitt inntrykket mitt med årene.

Svar
- Anonym sier:
  
  2. desember 2013, kl. 14:37
  
  Jeg er helt enig, han er undervurdert. Ikke blant folk med bred kunnskap om filmhistorie kanskje, men blant folk flest er han ikke kjent. Har hørt at «Men in War», som ikke er en western, skal være veldig bra også.
Endre Eidsaa Larsen sier:

2. desember 2013, kl. 20:35

Skriver under på at Men in War er veldig god. Den befinner seg nesten i et krysningspunkt mellom Fullers aggressivitet og hardkokthet (The Steel Helmet) og Malicks lyrikk og kontemplasjon (The Thin Red Line). For ikke å snakke om andre ikke-western-Mann som God’s Little Acre og Raw Deal.

Når vi først snakker om Mann og Tarantino: det har blitt skrevet om Mann at hans filmer gjerne er gjennomsyra av en ”atmosfære av vold” – volden ligger ikke bare i skuddet fra en gønner, men i lufta karakterene puster inn, lenge etter røyken fra gønnern har lagt seg. Husker jeg var litt overraska over hvor taktil og ’truende’ volden i Django Unchained var, den hadde en ”atmosfære av vold” på en mer håndgripelig og truende måte enn Inglorious Basterds (kanskje mest intens i brytekampen mellom slavene og mannen som blir rivd i stykker av hunder). Sånn sett synes jeg filmen lå nærmere Mann enn mange spaghetti-western, som Corbuccis Django, der volden er som fra en kruttlappistol. Synes også Boetticher, som blir nevnt, allerede har kunnet bli skimta hos Tarantino. Det er vel først og fremst noe med dialogen mellom ”helten” og ”skurkene” hos Tarantino som kan minne om Boetticher. Hos ham føles dessuten verden og volden å tilhøre et mer metafysisk plan, som på en moralsk arena – et stykke unna det tette skogholtet til Mann i The Naked Spur, der mennesker alltid svetter av varme og angst. Tarantino virker forsåvidt inspirert av begge to, Mann og Boetticher: ikke bare i Django Unchained, men også i andre Tarantino-filmer, er det en konkret atmosfære av vold og samtidig en følelse av at ting foregår på en slags lukka, mer abstrakt film-arena der moral og holdninger møtes til kamp, der ord og blikk spytter like hardt som kuler.

Uansett: gode nyheter at det blir nok en western fra Tarantino.

Svar