Krzysztof Penderecki, en av de aller største samtidskomponistene de siste 100 årene og hyppig brukt i filmsammenheng, døde i dag, 86 år gammel.
Krzysztof Pendereckis innflytelse på samtidsmusikken er vanskelig å underdrive, særlig i forhold til komplekse, tette tonegrupper og harmoniseringer. I likhet med russere som Shostakovitsj og Stravinsky, lå det ikke bare en estetisk, men også en politisk og anti-kommunistisk påstand i hans opprør mot etablerte musikalske strukturer – særlig gjennom skarp, avantgardistisk dissonans, eller i hans bruk av uvanlige instrument-teknikker. Han har ofte blitt trukket frem som inspirasjon og mentor for både populærartister og samtidskomponister – fra Aphex Twin og Suede til Jonny Greenwood, Elliot Goldenthal og Max Richter.
Det er kanskje lite kjent at Penderecki skrev en del originalmusikk for film selv, i all hovedsak mindre polske filmer som aldri fikk noen særlig distribusjon utover sitt eget land. Men det er naturligvis bruken av hans konsertmusikk i filmsammenheng som har hatt størst nedslagskraft.
Selv om Mike Oldfields «Tubular Bells» kanskje er det mest ikoniske verket som siteres i William Friedkins The Exorcist (1973), er det Pendereckis stykker (Kanon for Orchestra and Tape, The Devils of Loudun, strykerkvartetten) som er filmens klamme, uhyggelige hånd. Det samme gjelder Kubricks The Shining (1980) – Bela Bartoks Music for Strings, Percussion and Celesta har fått mest oppmerksomhet, i tillegg til Wendy Carlos’ synth-modulerte «Dies Irae» over åpningssekvensen, men det er Pendereckis musikk (Utrenja, The Awakening of Jacob, Polymorphia, De Natura Sonoris-stykkene) som skaper den psykologiske malstrømmen innenfor Overlooks fire vegger.
Pendereckis kanskje mest kjente stykke, Threnody for the Victims of Hiroshima, fikk et nytt publikum gjennom sluttsekvensen i Children of Men (2006), mens David Lynch, på sin side, flere ganger har sitert komponisten i sine verker – senest den polariserende tredjesesongen av Twin Peaks (2017). Mange vil også huske verkene i Shutter Island (Symphony No. 3, Flourescences) som sammen med Max Richters materiale fungerer som en slags komprimert fremvisning av det 20. og 21. århundrets samtidsmusikk, eller som selvbevisst psykologisk mekanisme i Pablo Larrains strålende Neruda (2016).
Penderecki selv var ikke alltid så begeistret for disse sitatene i velkjente filmer, særlig ikke redigeringen av materialet – som hans velkjente utsagn om at Kubrick begikk ‘harakiri’ ved å stykke opp De Natura Sonoris No. 2 i sluttsekvensen av The Shining – men det er ingen tvil om at de har bidratt til å sementere hans posisjon ikke bare i musikkhistorien, men i populærkulturen forøvrig som av de aller største kunstnerne i vår tid.
*
https://www.youtube.com/watch?v=4IKUeIEdRMY