Etter en kort teaser før helgen, var den lenge etterlengtede traileren til Jurassic World annonsert å ankomme torsdag denne uken. Snutten ble imidlertid lekket allerede i dag. Mon tro om ikke Dennis Nedry har vært på ferde med sin nettverkshacking igjen.

Montages har fulgt utviklingen av den fjerde Jurassic Park-filmen siden den bevegde seg fra ryktestadiet til bekreftet produksjon. Som grenseløs fan av franchisen har jeg selv sultet etter en oppfølger siden tredjefilmen for utrolige 13 år siden. Nå har vi endelig fått noen faktiske, levende bilder å forholde oss til.

Da vi fikk nyss om historiens grunnelementer for et drøyt år siden, var jeg en smule skeptisk. Genmodifiserte dinosaurer og en overdådig, kitchy temapark? Det hørtes ganske søkt ut. Men jeg valgte likevel å beholde troen, spesielt siden regissør Colin Trevorrow ved flere anledninger har uttrykt sin respekt og begeistring for Steven Spielbergs originalfilm.

Så hvordan er disse idéene realisert i traileren?

Vel, den første halvdelen bekrefter noe av skepsisen, dessverre. Kanskje spesielt etableringsbildet av turkisfargede vann, gigantiske CGI-arenaer og det delfin-aktige shownummeret. Det virker litt fjasete, rett og slett. Det er tydelig at de har forsøkt seg på ‘awe and wonder’-estetikken fra første film, men at det jordnære og organiske som gjorde originalen så bra glimrer med sitt fravær. Den generiske trailermusikken (som forhåpentligvis har lite til felles med Michael Giacchinos endelige musikk) bidrar ytterligere til denne følelsen.

Men fra og med produsent Spielbergs navn flasher over skjermen, skifter traileren både tone og visuell egenart til noe betydelig mer lovende. Plutselig er vi tilbake i det jordlige, litt blålige skjæret som preget The Lost World: Jurassic Park mens vi følger en gruppe mennesker i nærkontakt med natur og dinosaurer. Først her føler jeg at den angivelige respekten og kunnskapen om det eksisterende fiksjonsuniverset kommer til sin rett. Også på musikksiden, der en diskret pianovariasjon over John Williams‘ berømte hovedtema hviler i bakgrunnen.

Trevorrow har passet på å inkludere noen tydelige referanser til Jurassic Park gjennom helt konkrete innstillinger – de galopperende dinosaurene som flakser over åkeren, bildet av Bryce Dallas Howard med det røde nødblusset, de blåfargede dataskjermene i kontrollrommet. Likevel må man slå fast at de dataanimerte skapningene ikke er av betydelig høyere kvalitet enn de var i 1993. Det kan man jo tolke som man vil.

Til tross for litt smålugging her og der, virker traileren lovende. Jeg har troen på at man vil bli hensatt til den fantastiske atmosfæren som preget de tre første filmene, i hvert fall fra andre akt og utover.

Jurassic World har norsk kinopremiere 12. juni 2015.

*