I lys av kinopremieren på Oslo, 31. august ser vi nærmere på to tidligere, modernistiske Oslo-skildringer fra nær norsk filmhistorie: Eva Isaksens Døden på Oslo S og Erik Poppes Schpaaa. [8]

Dag Johan Haugeruds trilogi, et godlynt opprør mot fastlåste kategorier og identiteter, avsluttes med en lun fortelling om mennesker hvis instinkt er å gjøre godt for andre, med to hovedpersoner blant de mest troverdig sympatiske skikkelser i norsk film.

Oslo er en tydelig karakter i norsk filmhistorie, og denne høsten kanskje mest synlig i Oslo, 31. august. I den forbindelse kjører vi en konkurranse om nettopp det: Oslo på film.

«Oslo, 31. august har ingen klimaks, ingen katharsis. I den forstand er filmen like flat som den depressive tilstand den beskriver. I den forstand speiler den seg selv som åndstype: det er en film uten antagonister.» [8]

Vi har snakket med regissør og manusforfatter Eskil Vogt om arbeidet med Blind, årene som registudent på La fémis i Frankrike, møtet med Joachim Trier, filmforståelse, viktige inspirasjonskilder – og mye annet. [2]

Cannes 2011: Redaksjonen er ankommet Cannes, yre av forventninger og allerede litt solbrent. På tide med en gjennomgang av hvilke filmer vi gleder oss mest til!  [5]

Vi tar et billedmessig streiftog gjennom Joachim Triers langfilmer, og finner koblinger til kinoaktuelle Thelma.

Joachim Triers nye film er mer realistisk og mindre lekende enn debutfilmen Reprise. Denne undersøkelsen av filmens form avslører likevel mange minneverdige vendinger. [4]

I denne andre delen av vårt omfattende intervju med Blind-regissør Eskil Vogt, snakker han om filmens og tankens frihet, blindhet og fantasi, menneskers behov for visuell bekreftelse, TV-serier og norsk film.

«I utstrakt forstand utgjør Harajuku Vildes lysende Soria Moria slott; et stilistisk El Dorado og et emosjonelt Utopia.»

Som du ser meg er vidtfavnende og rik, både i karaktertegninger, spekteret av personligheter, problematikk rundt identitet og verdighet, gruppedynamikk og forholdet mellom bevisste og ubevisste motivasjoner. [39]

Rekordår utenlands, solid publikumsoppslutning her hjemme og stor bredde i sjanger og uttrykk til siden – å bare by på ros er bortkastet når det norske filmåret 2011 skal evalueres.  [2]

TIFF 2012: «La oss kunngjøre i Cannes at vi skal bli filmnasjon og vinne Gullpalmen innen 10 år, så fallhøyden blir så stor at det går prestisje i det for alle involverte parter,» sier produsent Yngve Sæther i denne kronikken. [43]

«Bildene, lydene, følelsene i Verdens verste menneske sitter i hode og kropp, og blir med meg videre, ikke bare som en favoritt blant Joachim Triers filmer, men som en favorittfilm.» [8]

Hva er, eller gir, et godt bilde av et menneske? Joachim Triers engelskspråklige film Louder Than Bombs er en svært subtil utforskning av dette spørsmålet, både i konkret og metaforisk forstand.

Oslo Pix 2019: Vi anbefaler fem titler fra årets Pix-program.

Vi går gjennom undersøkelsessekvensen bilde for bilde, filmens mest imponerende del, en kontrollert kakofoni av bilder og lyd, framført med kontemplativ intensitet.