It was one of the most hated films of the 2000s, but with the trauma now at a distance, it is time to appreciate M. Night Shyamalan's Lady in the Water for its very real qualities. [2]

Our in-depth look at M. Night Shyamalan's early films continues with Unbreakable: perhaps the only mainstream Hollywood formalist film, a mass-market movie approached with an unrelenting European art film sensibility.

Her er redaktør Karsten Meinichs favoritter fra fjoråret, inkludert Parasitt, Lyset fra sjokoladefabrikken og First Cow.

Vi har snakket med regissør og manusforfatter Eskil Vogt om arbeidet med Blind, årene som registudent på La fémis i Frankrike, møtet med Joachim Trier, filmforståelse, viktige inspirasjonskilder – og mye annet. [2]

Before The Visit came M. Night Shyamalan's early masterpiece The Village. Mismarketed and misunderstood as a horror movie, it has gained a following as a mood piece of pastoral beauty, intense emotion and stylised lyricism.

After a general evaluation of this M. Night Shyamalan tour de force, the large cast of characters and their relationships are examined, with a special emphasis on subtext and how that is expressed through mise-en-scène.

Den største forbrytelsen gir menneskene bak tallene navn og ansikter. Filmen er nærværende og viktig, samtidig som den hviler på konvensjoner for hvordan andre verdenskrig og Holocaust fremstilles.

A stunning piece of high-precision filmmaking, formally inventive, thematically intelligent, emotionally gripping, a momentous commercial success, an almost perfect film. [1]

Her er Eivind M. Nordengens favoritter fra fjoråret, inkludert Little Women, Waves og First Cow.

I denne andre delen av vårt omfattende intervju med Blind-regissør Eskil Vogt, snakker han om filmens og tankens frihet, blindhet og fantasi, menneskers behov for visuell bekreftelse, TV-serier og norsk film.

M. Night Shyamalan's enigmatic superhero thriller is a film where everything seems to be connected to everything else. We look at various motifs and colour codings that move in intricate and sometimes very strange patterns.

Her er kritiker Erik Ivar Sæthers favoritter fra fjoråret, inkludert Honninglandet, CzechMate: In Search of Jiří Menzel og The Painted Bird.

With the artistic, commercial and critical success of his two latest films, it is about time to soberly unearth the very real qualities of M. Night Shyamalan's disproportionally maligned middle period.

Signs offers rich allegorical subtexts of dreams, magic and the aliens as metaphors for the characters' inner demons. We also chart references to The Birds, and analyse the masterful cellar sequence and the film's ending.

We conclude our in-depth analysis of M. Night Shyamalan's masterpiece with a close look at motifs and structural aspects, concluding with a shot-by-shot commentary on the post-funeral sequence.

«I et økosystem der brukerpreferanser får styre innholdsproduksjon, har nyskapende filmkunst dårlige kår. Men forretningsmodellen har også styggere slagsider. Jeg snakker om begrensning av kunstnerisk frihet basert på big business og geopolitikk.» [1]

Her er kritiker Vanja Ødegårds favoritter fra fjoråret, inkludert Little Women, The Lighthouse og The Invisible Man.

Den motordrevne kultklassikeren Vanishing Point (1971) vises på de digitale cinematekene denne uken, og i den anledning varter vi opp med en helaftens fast food-meny der biler på film står i fokus.

Her er kritiker Kristine Tingvik Aas' favoritter fra fjoråret, inkludert A Hidden Life, The Souvenir og Den gylne hanske.

M. Night Shyamalan's visual style consists of a series of recurring formal devices. Watching Unbreakable feels like participating in a ritual where these devices are applied and reapplied, in new variations and combinations.

«Upon its release, Raymond Bernards Les Croix de bois (1932) was seen as a pacifist march of death.»

Filmen som ikke var en film, men som ble det likevel, er en uforglemmelig skildring av hvor sterkt behovet for å uttrykke seg kan bli hos et menneske som ikke lenger kan ta ytringsfriheten for gitt.

The cat-and-mouse sessions between psychiatrist and patient form a thrilling acting laboratory, where M. Night Shyamalan's fundamentally static set-ups are done with rigour and discreet invention. Bonus: film references.

«Kaptein Sabeltann og den magiske diamant er ofte genuint flott å se på, men samtidig som den er teknisk ambisiøs og på mange måter visuelt slående, framstår den også som i overkant trygg.»