«Det norske hus ligger nærmest revyen i sin enkle og overtydelige komikk, og blandingen av Kafka og norsk revy smaker rett og slett ikke godt.» [1]

«Aller mest virkningsfull er filmen når kameraet fanger inn Nikolajs runde barneansikt, som nysgjerrig stirrer ut mot en uforståelig verden som bare gjør vondt. Da blir ensomheten synlig.» [1]

«På sitt beste er filmen en rap-opera om å finne seg selv. Adjø Montebello er imidlertid også motsigelsesfull, når den kritiserer norsk selvgodhet, men likevel ender i en utvetydig hyllest til nyliberalistiske tanker.»

TIFF 2012: «La oss kunngjøre i Cannes at vi skal bli filmnasjon og vinne Gullpalmen innen 10 år, så fallhøyden blir så stor at det går prestisje i det for alle involverte parter,» sier produsent Yngve Sæther i denne kronikken. [46]

Mel Gibson og Danny Glover spilte politietterforskerne Riggs og Murtaugh i de fire Dødelig våpen-filmene (1987-1998), alle regissert av Richard Donner. Da sistnevnte gikk bort i sommer, 91 år gammel, […]

BIFF 2021: Denne uken gikk startskuddet for årets utgave av Bergen internasjonale filmfestival (BIFF). I artikkelen nedenfor løfter vi frem fem filmer du trygt kan prioritere.

«Selv om Bent Hamers The Middle Man tilsynelatende handler om et lite sted i det amerikanske rustbeltet, dreier filmen seg om alle småsteder som har framtiden bak seg og som desperat prøver å holde hodet over vannet.»

Med Quo Vadis, Aida? vekkes en uendelig strøm av følelser og tanker, og regissør Jasmila Žbanić får oss til å stoppe opp og dvele ved en erfaring som ellers er for vanskelig å fange bare med noen enkle ord.

«Bildene, lydene, følelsene i Verdens verste menneske sitter i hode og kropp, og blir med meg videre, ikke bare som en favoritt blant Joachim Triers filmer, men som en favorittfilm.» [6]

«Tydeligere enn andre norske dokumentarer om gamle levemåter eller skikker, som setter positive tradisjoner opp mot en negativ modernitet, gir Ishavsblod uttrykk for det man kan kalle en banal tradisjonalisme.»

Et rikholdig, sprikende og fascinerende amerikansk filmår kan aldri bli oversiktelig, men her er vårt forsøk på å guide deg gjennom jungelen. [21]

«Ved å tolke og omfavne den moderne, norske grunnfortellingen, tar Erik Poppes film utgangspunkt i den dype konservatismen som er nasjonens dårligst bevarte hemmelighet og et av dens mest undervurderte fortrinn.»

«Hva har formet vår forståelse av 22. juli, av hva det var som skjedde, hvordan det var, og hva terrorhendelsene har betydd for oss og landet vårt?» [1]

Oslo Pix 2021: «Emil Triers dokumentarfilm Stol på meg er skarp i sin kritikk av media og politikere, men den utrolige historien om Waleed Ahmed er også en oppvekstskildring, der drømmer og forventningspress former svindlerens identitet.»

Norsk filmkultur i dag er i all hovedsak så kalkulert og veltemperert, så ironisk og dyktig, at den ikke føles virkelig betydningsfull. Brev til kongen er et viktig unntak.