«Det ville være smålig å si at dette ikke kunne gått galt - og resultatet er til tider strålende, men det aktualiserer gamle diskusjoner om hvilken type film og filmkultur vi skal ha i Norge.» [7]

Til å begynne med er det som om Promised Land går på autopilot, men etter hvert fortoner den seg litt som sin egen tittel; i leken med konsepter som overskrider plottet, lover den mer enn den kan holde.

Vibeke Løkkebergs Hud ble utskjelt da den hadde premiere i 1986 og starten på slutten for det som lenge så ut til å bli en lang og fremgangsrik karriere. Sett med dagens øyne er det en helt annen og vesentlig film som åpner seg. [2]

Her er kritiker Benjamin Yazdans favoritter fra fjoråret, inkludert Lille mamma, Titane og Gritt.

Ved å se 25-årsjubilanten Funny Games fra start til slutt, må tilskueren i Brechts ånd revurdere sitt forhold til mediert vold og ta innover seg den kritikken han eller hun blir utsatt for. [1]

Cannes 2022: Kunsten redder ingen i Kelly Reichardts Showing Up. Men mellom hendene skapes det likevel et slags liv.   

Cannes 2022: «Jeg er fascinert av hvordan Mia Hansen-Løve beveger seg i rom for tolkning, uten å skravere opp alle feltene, hvordan hun unngår å fylle ut de opplagte skjemaene.»

«Itonje Søimer Guttormsens Gritt er en av de morsomste, sanneste og mest tankevekkende filmene som er laget i Norge. Tittelpersonen – som egentlig bærer det nådeløst ukule dobbeltnavnet Gry-Jeanette – […]

Endelig blir det bekreftet at Gus Van Sant og Bret Easton Ellis går sammen om et spillefilmprosjekt basert på omstendighetene rundt selvmordet til Theresa Duncan og Jeremy Blake. [4]

Cannes 2011: Restless er en hyggelig parantes i Gus Van Sants filmografi. [3]

Etter den Oscar-vinnende og svært kritikerroste Milk skulle man kanskje tro at Gus van Sant ville fortsette å lage prestisjefylte dramafilmer, men heldigvis (og dette er ikke en kritikk mot […]

Montages kårer 00-tallets hundre beste filmer! Etter måneder med nitidig arbeid, kan vi i dag presentere første del av Montages-stabens utvalgte filmer fra forrige tiår. [33]

Norsk films svar på I fjor i Marienbad? Nylig Amanda-nominerte Babycall blir iallfall mer og mer fiffig, kompleks og overskridende for hvert gjensyn. Vi retter et nytt analytisk blikk mot Pål Sletaunes film. [14]

«Mira kvikner plutselig til, som om hun har våknet etter en lang søvn. Øyeblikket fremkalles av to varme menneskehender, helt uten spesialeffekter. En illusjon er det likevel – skal vi velge å tro på den?»

Nils Malmros er en av de mest betydningsfulle skikkelsene i dansk filmhistorie, og ifølge ham selv er Sorg og glede, basert på hans personlige tragedie, et avsluttende og oppsummerende verk. Vi har snakket med mesterregissøren.

Hvilke ambisjoner og idéprosesser ligger bak Erik Skjoldbjærgs visjon for Nokas? Regissøren snakker i dette intervjuet inngående om sitt regiarbeid, sitt forhold til sjangerfilm og balansen mellom fiksjon og realisme. [5]

Anne Sewitsky ble utrolig nok forbigått når Amanda-komiteen nominerte kandidater til prisen for beste regi tidligere i år. Nå kan hun smykke seg med en velfortjent Edith Carlmar-pris.

Berlinale '11: Filmfrelst møter regissør Anne Sewitsky og manusforfatter Kamilla Krogsveen i Berlin. [1]

Hvorfor Arthaus har valgt å distribuere Denis Villeneuves Polytechnique på norske kinoer er komplett uforståelig - filmen er rett og slett lite annet enn estetisert tomgods.  [12]

Rekordår utenlands, solid publikumsoppslutning her hjemme og stor bredde i sjanger og uttrykk til siden – å bare by på ros er bortkastet når det norske filmåret 2011 skal evalueres.  [2]

Montages had a brief chat with film composer extraordinaire Danny Elfman as he was honoured during the 2017 edition of Hollywood In Vienna at the end of September.

«Et interessant aspekt ved Kompani Orheim er forholdet mellom ærlighet og løgn. I en paradoksal kollisjon mellom to egenskaper filmen fremstiller som henholdsvis positiv og negativ, blir Terje ærlig når han drikker.» [3]

«Henrik Martin Dahlsbakken romsterer i skrekkfilmens kostymelager og motivarkiv, og prøver i Prosjekt Z å blande genrer i en vill og gal lek med filmmediet, men det blir rett og slett verken skremmende eller morsomt nok.» [1]

«Mariken Halles strategi i Vi er her nå oppleves som uforpliktende, som en form for ansvarsfraskrivelse. I stedet for å gå dit det brenner, velger filmen å herde seg mot alt som er uforsonlig, stygt og heslig. Den forblir i det trygge.» [2]

Med The Descendants både premiereklar og blant årets Oscar-nominerte, gjør vi et tilbakeblikk på regissør Alexander Paynes karriere frem til nå.