Oslo Pix 2021: «Emil Triers dokumentarfilm Stol på meg er skarp i sin kritikk av media og politikere, men den utrolige historien om Waleed Ahmed er også en oppvekstskildring, der drømmer og forventningspress former svindlerens identitet.»

«Det norske hus ligger nærmest revyen i sin enkle og overtydelige komikk, og blandingen av Kafka og norsk revy smaker rett og slett ikke godt.» [1]

«Generasjon Utøya formidler at terrorisme er politikk. Takket være eminent håndverk og respekt for de involverte formidler filmskaperne fortellingen om 22. juli og å leve et politisk liv videre, på en måte som er både berørende og usentimental.»

«Aller mest virkningsfull er filmen når kameraet fanger inn Nikolajs runde barneansikt, som nysgjerrig stirrer ut mot en uforståelig verden som bare gjør vondt. Da blir ensomheten synlig.» [1]

TIFF 2012: «La oss kunngjøre i Cannes at vi skal bli filmnasjon og vinne Gullpalmen innen 10 år, så fallhøyden blir så stor at det går prestisje i det for alle involverte parter,» sier produsent Yngve Sæther i denne kronikken. [46]

«På sitt beste er filmen en rap-opera om å finne seg selv. Adjø Montebello er imidlertid også motsigelsesfull, når den kritiserer norsk selvgodhet, men likevel ender i en utvetydig hyllest til nyliberalistiske tanker.»

«I et økosystem der brukerpreferanser får styre innholdsproduksjon, har nyskapende filmkunst dårlige kår. Men forretningsmodellen har også styggere slagsider. Jeg snakker om begrensning av kunstnerisk frihet basert på big business og geopolitikk.» [1]

«Henrik Martin Dahlsbakken romsterer i skrekkfilmens kostymelager og motivarkiv, og prøver i Prosjekt Z å blande genrer i en vill og gal lek med filmmediet, men det blir rett og slett verken skremmende eller morsomt nok.» [1]

«Tydeligere enn andre norske dokumentarer om gamle levemåter eller skikker, som setter positive tradisjoner opp mot en negativ modernitet, gir Ishavsblod uttrykk for det man kan kalle en banal tradisjonalisme.»

«Hva har formet vår forståelse av 22. juli, av hva det var som skjedde, hvordan det var, og hva terrorhendelsene har betydd for oss og landet vårt?» [1]

Norsk filmkultur i dag er i all hovedsak så kalkulert og veltemperert, så ironisk og dyktig, at den ikke føles virkelig betydningsfull. Brev til kongen er et viktig unntak.

«Ved å tolke og omfavne den moderne, norske grunnfortellingen, tar Erik Poppes film utgangspunkt i den dype konservatismen som er nasjonens dårligst bevarte hemmelighet og et av dens mest undervurderte fortrinn.»

Hva er årsaken til at Noah Baumbachs kritikerroste Greenberg ikke får kinodistribusjon i Norge, og hva er det som gjør filmen så interessant? I denne utgaven av Kortklipt forsøker vi å svare på dette. [4]

Årets utgave av Cannes førte til en rekke oppdagelser for oss i Montages, men hvilke filmer fra festivalen kommer til norske kinoer? Vi har tatt temperaturen hos distributørene. [5]

Filmmusikk blir fremdeles sett på som en ikke-eksisterende eller marginal kunstform i Norge. Hva kan vi gjøre for å heve og utvikle dette feltet her til lands? [17]

Armadillo har premiere på fredag. Blir debatten i Norge så eksplosiv som i Danmark? Vi har sett på hvordan filmen ble mottatt i hjemlandet, og hva vi forventer her. [1]

I vår nye spalte "Distribuer denne!" vil vi argumentere for at oversette filmperler blir plukket opp av norske filmdistributører. Vi begynner med 10 argumenter for å ta inn Lance Hammers fantastiske debutfilm Ballast. [21]

«Hans Petter Molands film handler om menn og mannsroller, og om fedre og sønner. De går rundt med krum nakke, stadig dypere inn i en sirkel av destruktiv vold, fordi en mann er en mann, og en mann må få lov til å hevne sin sønn.» [3]

Upstream Color er en film som er narrativ og abstrakt på samme tid; som er idérik, filosofisk, emosjonell og mystisk. Et innovativt steg fremover for filmkunsten. Hvorfor er da ingen kvalitetsfilmdistributører interessert? [11]

«De andre er en appell som mobiliserer, heller enn å tilfredsstille følelser. Der lignende filmer nøyer seg med å etterlate tilskueren i en tårevåt katharsis, satser Olin på bruke følelsene politisk.»

Med alvor og oppfinnsomhet forsøkte europeiske filmskapere i 2010 å samle seg i en tid hvor kulturen er i endring. De faste leverte, og særlig én ny nasjon ga håp om friske ideer og utforskning av form. [1]

Vår skribent Oda er i Tromsø, og forteller deg hva hun mener du ikke kan gå glipp av i mylderet av titler.

«Månelyst i Flåklypa er en svært vellykket og kompetent avslutning på trilogien, som på ny har bragt Aukrusts univers frem i lyset og tilpasset fortellingene til 2010-tallet – uten å gjøre skam på originalverkene.»