«Selv om Bent Hamers The Middle Man tilsynelatende handler om et lite sted i det amerikanske rustbeltet, dreier filmen seg om alle småsteder som har framtiden bak seg og som desperat prøver å holde hodet over vannet.»

«Bildene, lydene, følelsene i Verdens verste menneske sitter i hode og kropp, og blir med meg videre, ikke bare som en favoritt blant Joachim Triers filmer, men som en favorittfilm.» [6]

«Tommy Wirkolas I onde dager er en underholdende film og en kinoopplevelse som kommer til rett tid – vi kan alle ha godt av en virkelighetsflukt i form av litt avvæpnende gladvold.» [1]

Vi har snakket med regissør og manusforfatter Eskil Vogt om arbeidet med Blind, årene som registudent på La fémis i Frankrike, møtet med Joachim Trier, filmforståelse, viktige inspirasjonskilder – og mye annet. [2]

I denne andre delen av vårt omfattende intervju med Blind-regissør Eskil Vogt, snakker han om filmens og tankens frihet, blindhet og fantasi, menneskers behov for visuell bekreftelse, TV-serier og norsk film.

«Til å være så skrekkelig, er ikke De uskyldige entydig svart, for en film med så mye vakkert lys blir aldri helt mørk.» [4]

Er norsk film på 2000-tallet en forestillingsverden fra midterste middelklasse bygget på Erlend Loes 90-tallsdrøm? Vi har lest Aksel Kiellands essay "Å investere i samtiden", og åpner for debatt. [26]

Vi har analysert kritikernes mottagelse av Bent Hamers Hjem til jul. Den norske filmkritikken fremstår som en vag, impotent masse. Tar norske anmeldere filmskapere på alvor? [59]

Barnekrim er en av de eldste, mest etablerte barnefilmsjangerne vi har. Men som publikum til Thale Persens CLUE: Maltesergåten forblir vi like uengasjerte og kalde som hovedpersonene. Et lik i vannkanten! Hvem bryr seg? [2]

Det finnes utallige eksempler på filmer om mannlig vennskap, mens filmer om venninner er et noe sjeldnere fenomen. Så i denne Omakase-menyen ønsker vi å dele noen av våre favoritter blant vennskapsskildringer på film med kvinner i fokus.

BIFF 2021: Denne uken gikk startskuddet for årets utgave av Bergen internasjonale filmfestival (BIFF). I artikkelen nedenfor løfter vi frem fem filmer du trygt kan prioritere.

TIFF 2012: «La oss kunngjøre i Cannes at vi skal bli filmnasjon og vinne Gullpalmen innen 10 år, så fallhøyden blir så stor at det går prestisje i det for alle involverte parter,» sier produsent Yngve Sæther i denne kronikken. [46]

«Den overveldende, nazistiske ondskapen er sterkt til stede gjennom hele Harald Zwarts krigsfilm Den 12. mann, i tydelig kontrast til den norske motstandsbevegelsens preg av en solidaritet som ikke tøyles av egennytte.»

I forbindelse med en artikkel om Harald Kolstads kritikergjerning i neste Vagant, henter vi frem en kronikk av Kolstad fra 1969 – der han taler den norske filmoffentligheten imot og sabler ned Arne Skouens feirede historiske drama. [29]

TIFF 2012: Med I spenn: Den arabiske verden setter TIFF fokus på ny arabisk film. Vi ser nærmere på balansen mellom kvalitetsfilm og et politisk korrekt temafokus. Hvilken verdi har et slikt sideprogram? [4]

Hvorfor får jeg så lyst til å være enig med gutta om hvilke filmer som er bra? Ifølge filmfeminist Debra Zimmerman er det helt normalt. [10]

«Det norske hus ligger nærmest revyen i sin enkle og overtydelige komikk, og blandingen av Kafka og norsk revy smaker rett og slett ikke godt.» [1]

«Norsk samtidsfilm våger for lite. Den skal tilfredstille for mange samtidig. Den lages for et lunkent mellomsjikt av det norske folk, og Jeg reiser alene er en film som blir for lunken til virkelig å bli bra.» [1]

Det store flaggskipet savnes kanskje fra det asiatiske filmåret 2010. Likevel har året rommet opptil flere filmer som fortjener din oppmerksomhet. Vi gir deg oversikten. [5]

Med alvor og oppfinnsomhet forsøkte europeiske filmskapere i 2010 å samle seg i en tid hvor kulturen er i endring. De faste leverte, og særlig én ny nasjon ga håp om friske ideer og utforskning av form. [1]

«Joern Utkilens Vann over ild er et absurd skråblikk på vår virkelighet, iscenesatt i western-filmens kontrastfylte genreverden. Filmen oppleves som en kritikk av vår samtid, sett gjennom barnets lekne og naive blikk.»

Trass i nazizombier og prostituerte blånisser ble det norske filmåret mindre spennende enn vi hadde håpet på. [2]

«All den tid filmen følger den klassiske tanken om at rollefigurer skal utvikle og forandre seg, og setter menneskets kreativitet og fleksibilitet i sentrum, støtter den seg i svært stor grad på klisjéfulle typer og konvensjonell filmgrammatikk for å bevege seeren.» [22]

«I sterke emosjonelle øyeblikk framstår både Hovd og kormedlemmene som mer menneskelige og ærlige, og tøffhetsmaskene faller. Sorgen maner fram en ny type ærlighet som er rørende å se og oppleve.»

Norsk filmkultur i dag er i all hovedsak så kalkulert og veltemperert, så ironisk og dyktig, at den ikke føles virkelig betydningsfull. Brev til kongen er et viktig unntak.