It was one of the most hated films of the 2000s, but with the trauma now at a distance, it is time to appreciate M. Night Shyamalan's Lady in the Water for its very real qualities. [2]

Her er redaktør Karsten Meinichs favoritter fra fjoråret, inkludert Parasitt, Lyset fra sjokoladefabrikken og First Cow.

Our in-depth look at M. Night Shyamalan's early films continues with Unbreakable: perhaps the only mainstream Hollywood formalist film, a mass-market movie approached with an unrelenting European art film sensibility.

«Henrik Martin Dahlsbakken romsterer i skrekkfilmens kostymelager og motivarkiv, og prøver i Prosjekt Z å blande genrer i en vill og gal lek med filmmediet, men det blir rett og slett verken skremmende eller morsomt nok.»

Vi har snakket med regissør og manusforfatter Eskil Vogt om arbeidet med Blind, årene som registudent på La fémis i Frankrike, møtet med Joachim Trier, filmforståelse, viktige inspirasjonskilder – og mye annet. [2]

Before The Visit came M. Night Shyamalan's early masterpiece The Village. Mismarketed and misunderstood as a horror movie, it has gained a following as a mood piece of pastoral beauty, intense emotion and stylised lyricism.

After a general evaluation of this M. Night Shyamalan tour de force, the large cast of characters and their relationships are examined, with a special emphasis on subtext and how that is expressed through mise-en-scène.

Med alvor og oppfinnsomhet forsøkte europeiske filmskapere i 2010 å samle seg i en tid hvor kulturen er i endring. De faste leverte, og særlig én ny nasjon ga håp om friske ideer og utforskning av form. [1]

A stunning piece of high-precision filmmaking, formally inventive, thematically intelligent, emotionally gripping, a momentous commercial success, an almost perfect film. [1]

M. Night Shyamalan's enigmatic superhero thriller is a film where everything seems to be connected to everything else. We look at various motifs and colour codings that move in intricate and sometimes very strange patterns.

Her er Eivind M. Nordengens favoritter fra fjoråret, inkludert Little Women, Waves og First Cow.

I denne utgaven av spalten Omakase har vi satt sammen en ung fransk meny, bestående av et utvalg filmer fra fem av de fremste nye franske filmskaperne på 2010-tallet – som alle har introdusert seg med glimrende debutfilmer.

I denne andre delen av vårt omfattende intervju med Blind-regissør Eskil Vogt, snakker han om filmens og tankens frihet, blindhet og fantasi, menneskers behov for visuell bekreftelse, TV-serier og norsk film.

With the artistic, commercial and critical success of his two latest films, it is about time to soberly unearth the very real qualities of M. Night Shyamalan's disproportionally maligned middle period.

I Parasitt er varefetisjismens blendverk totalt: de speilglatte overflatene, den sømløse fortellingen og de kostelige spøkene. Etter endt visning kan man spørre seg om man også følte på et visst ubehag over å ha blitt utsatt for dens dobbeltsidige forhekselse. [2]

«I et økosystem der brukerpreferanser får styre innholdsproduksjon, har nyskapende filmkunst dårlige kår. Men forretningsmodellen har også styggere slagsider. Jeg snakker om begrensning av kunstnerisk frihet basert på big business og geopolitikk.» [1]

Her er kritiker Erik Ivar Sæthers favoritter fra fjoråret, inkludert Honninglandet, CzechMate: In Search of Jiří Menzel og The Painted Bird.

Det store flaggskipet savnes kanskje fra det asiatiske filmåret 2010. Likevel har året rommet opptil flere filmer som fortjener din oppmerksomhet. Vi gir deg oversikten. [5]

Signs offers rich allegorical subtexts of dreams, magic and the aliens as metaphors for the characters' inner demons. We also chart references to The Birds, and analyse the masterful cellar sequence and the film's ending.

We conclude our in-depth analysis of M. Night Shyamalan's masterpiece with a close look at motifs and structural aspects, concluding with a shot-by-shot commentary on the post-funeral sequence.

Her er kritiker Vanja Ødegårds favoritter fra fjoråret, inkludert Little Women, The Lighthouse og The Invisible Man.

Hvorfor får jeg så lyst til å være enig med gutta om hvilke filmer som er bra? Ifølge filmfeminist Debra Zimmerman er det helt normalt. [10]

M. Night Shyamalan's visual style consists of a series of recurring formal devices. Watching Unbreakable feels like participating in a ritual where these devices are applied and reapplied, in new variations and combinations.