Our in-depth look at M. Night Shyamalan's early films continues with Unbreakable: perhaps the only mainstream Hollywood formalist film, a mass-market movie approached with an unrelenting European art film sensibility.

We conclude our in-depth analysis of M. Night Shyamalan's masterpiece with a close look at motifs and structural aspects, concluding with a shot-by-shot commentary on the post-funeral sequence.

«Itonje Søimer Guttormsens Gritt er en av de morsomste, sanneste og mest tankevekkende filmene som er laget i Norge. Tittelpersonen – som egentlig bærer det nådeløst ukule dobbeltnavnet Gry-Jeanette – […]

A stunning piece of high-precision filmmaking, formally inventive, thematically intelligent, emotionally gripping, a momentous commercial success, an almost perfect film. [1]

It was one of the most hated films of the 2000s, but with the trauma now at a distance, it is time to appreciate M. Night Shyamalan's Lady in the Water for its very real qualities. [2]

M. Night Shyamalan's visual style consists of a series of recurring formal devices. Watching Unbreakable feels like participating in a ritual where these devices are applied and reapplied, in new variations and combinations.

Zero Fucks Given er noe så sjelden som rendyrket sosialrealisme der hovedpersonen er i bevegelse, i bokstavelig og eksistensiell transitt, og ikke låst til én funksjon i den kritiske fremstillingen. [2]

Titanic er igjen på alles lepper, og i forbindelse med 100-årsmarkeringen kikker vi på noen av de mest kjente filmatiseringene av forliset – to av dem kinoaktuelle i Norge. [1]

M. Night Shyamalan's enigmatic superhero thriller is a film where everything seems to be connected to everything else. We look at various motifs and colour codings that move in intricate and sometimes very strange patterns.

Den britiske thrilleren Night Must Fall (Karel Reisz, 1964) er et oppvisningsnummer på flerfoldige nivåer.  [3]

En sliten restaurant, en broket forsamling mennesker, mat, soulmusikk og Hamburg. Dette er oppskriften på smakfull føde i Fatih Akins nye film. [3]

A visual analysis of key scenes of M. Night Shyamalan's masterpiece and his virtuoso use of motifs, staging and interconnectedness to achieve coherence and closure. [1]

With the artistic, commercial and critical success of his two latest films, it is about time to soberly unearth the very real qualities of M. Night Shyamalan's disproportionally maligned middle period.

Med et besnærende filmspråk, preget av intense nærbilder og knivskarpe kontraster mellom lys og mørke, tegner Jules Dassin et pessimistisk bilde av klassestrukturer og kapitalismens forråtnelse av menneskelige verdier.  [1]

Gode nyheter: Det norske publikum vil neste år få oppleve både Fatih Akins komedie Soul Kitchen og Gulløve-vinneren Libanon på kino.

After a general evaluation of this M. Night Shyamalan tour de force, the large cast of characters and their relationships are examined, with a special emphasis on subtext and how that is expressed through mise-en-scène.

Til å være en av Steven Soderberghs minst anerkjente filmer, er heistfilm-oppfølgeren Ocean's Twelve (2004) likevel en av de (subversivt sett) mest sofistikerte filmene han har laget?

M. Night Shyamalan is particularly adept at creating a set of hidden motifs that govern the film. We look at circles, water, doors, houses, the sky and how they operate in two brilliant horror set pieces.

Whispered echoes, nightmare logic, high melodrama, relentlessly ingenious staging – this visual analysis of M. Night Shyamalan's pastoral masterpiece preserves the film's own gestures, often rearranged in surprising combinations.

In Signs scenes do not only exist to drive the plot forward. Their formally distinctive staging creates additional layers, encouraging meanings and symbols, often enigmatic. [1]

I månedsskiftet november/desember viste Nordic Film Festival et bredt spekter av nordisk film i London. Hva er dette for en festival, og hvordan lykkes den med å definere «det nordiske»?

Vibeke Løkkebergs Hud ble utskjelt da den hadde premiere i 1986 og starten på slutten for det som lenge så ut til å bli en lang og fremgangsrik karriere. Sett med dagens øyne er det en helt annen og vesentlig film som åpner seg. [3]