Norske kinofilmer er rammet hardt av koronakrisen, og vi har snakket med flere av de involverte – om filmenes skjebne, nye strategier og hvilke løsninger som kan sikre dem et publikum, også i koronaens tid.
«Johanne Helgelands Flukten over grensen er en viktig film, ikke bare fordi den formidler den norske krigshistorien til barn, men fordi målet åpenbart har vært å lage kvalitetsfilm til det yngste publikummet.»
Et uvanlig mangfoldig år med flere vellykkede dypdykk i sjangre vi vanligvis ikke får til, men også et par reale mageplask. Her er Montages sin gjennomgang av 2010s kinolanserte norske dokumentar og spillefilmer. [6]
«I Herfra til Flåklypa er historien strukturert rundt reisen og døgnets bevegelser. Det betyr at Qvisten Animation kan boltre seg i nattlig skogslys, stjerneklare himler, skyggespill rundt leirbålet og dunkle fjellformasjoner i det fjerne.»
Norske filmer har en fin vind i ryggen ute på det internasjonale markedet. De selger nemlig godt. [3]
Maskeblomstfamilien ble en blodfattig og lett forglemmelig affære, trass i at opphavsmaterialet var akkurat det motsatte. Men ingen tør spørre hvorfor, og atter en gang ser det ut til at vi skal lære lite av våre bommerter. [18]
Vi har lenge ventet på en smakebit fra Liv Ullmanns Frøken Julie, og ikke minst en avklaring i forhold til hvilken festival den skal vises på. Nå er det avklart at premieren vil finne sted i Toronto, og i den anledning har Maipo og Nordisk Film sluppet en trailer.
«Gilberts grusomme hevn er en slags norsk utgave av Alene hjemme, bare med motsatt fortegn: Filmen sender sympatien vår i retning av filmens «skurk», tante Doris, mens vi forblir likegyldige til Gilbert.»
«Når både Askeladden som type, reisen som konsept, fragmentariske historieelementer og glatt visualitet overdøver opplevelsen, er det fristende å konkludere med at folkeeventyret ikke har fått filmatiseringen det fortjener.» [4]
Anne Sewitskys debutfilm er en ukunstlet, men virkningsfull fabel. Filmen fanger suverent inn det komisk-tragiske i et dysfunksjonelt ekteskap mellom en kjærlighetshungrende kvinne og en passiv-aggressiv skaphomse.
I fjor fremstod Amanda som en vassen grøt av en pris, uten teft eller retningssans. Nå har Amanda-komiteen tatt grep: Årets nominasjonsliste bærer preg av et langt grundigere juryarbeid. [1]
«Månelyst i Flåklypa er en svært vellykket og kompetent avslutning på trilogien, som på ny har bragt Aukrusts univers frem i lyset og tilpasset fortellingene til 2010-tallet – uten å gjøre skam på originalverkene.»
Jannicke Systad Jacobsen viste seg som en meget habil regissør med spillefilmdebuten Få meg på, for faen (2011). Nå har Systad Jacobsens neste spillefilmprosjekt, …
Storm Studios står bak spakene når verden går under i en av Norges største effektfilmer noensinne.
Her kan du lese redaktørens kommentar til Amanda-nominasjonene. * I formiddag ble årets Amanda-nominasjoner annonsert under en pressekonferanse på Filmens Hus i Oslo. Joachim Triers Louder …
Forrige uke føk norsk filmbransje i tottene på hverandre. Herregud, så befriende! [8]
Uskyld er den første filmen som springer ut av Norsk filminstitutts pakkefinansieringsprogram. Resultatet er et oppmuntrende bevis på at denne elitistiske måten å distribuere filmkulturelle midler på har livets rett. [2]
Regissør Anne Sewitskys film om Sonja Henie, tidenes største kunstløper, som også ble en stor Hollywood-stjerne, får internasjonal premiere på Sundance Film Festival i januar.
