Med Quo Vadis, Aida? vekkes en uendelig strøm av følelser og tanker, og regissør Jasmila Žbanić får oss til å stoppe opp og dvele ved en erfaring som ellers er for vanskelig å fange bare med noen enkle ord.

«Selv om Bent Hamers The Middle Man tilsynelatende handler om et lite sted i det amerikanske rustbeltet, dreier filmen seg om alle småsteder som har framtiden bak seg og som desperat prøver å holde hodet over vannet.»

«Når Skjelvet hever seg over konvensjonene, skyldes det at rollefigurene er levende mennesker av kjøtt og blod, og at regien og manuset stoler på skuespillernes ansikter og kroppsspråk.» [8]

«Tommy Wirkolas I onde dager er en underholdende film og en kinoopplevelse som kommer til rett tid – vi kan alle ha godt av en virkelighetsflukt i form av litt avvæpnende gladvold.» [1]

Vi har en forbausende aksept for seksualisering av unge i virkeligheten, men får moralsk panikk straks dette blir forsøkt diskutert og problematisert i kunsten.

«I et økosystem der brukerpreferanser får styre innholdsproduksjon, har nyskapende filmkunst dårlige kår. Men forretningsmodellen har også styggere slagsider. Jeg snakker om begrensning av kunstnerisk frihet basert på big business og geopolitikk.» [1]

«Jeg får en følelse av å duppe midt i en ursuppe hvor det fortsatt putrer håpefullt. Klart vi vet at alt skal gå til helvete før eller senere! Det skal det jo! Men følelsen av håp har kanskje en verdi i seg selv underveis selv om det ikke nytter?»

«Pushwagners behov for å iscenesette sitt eget ettermæle på slutten av livet er et gjennomgangstema i filmen. «Dere må gå på meg som en bulldoser,» formaner han, «avsløre mannen bak masken for ettertiden».» [1]

6. september døde en av de virkelige ikonene i fransk filmhistorie, Jean-Paul Belmondo. Han ble hele 88 år gammel. Vi benytter anledningen til å hente opp en artikkel fra arkivet, […]

I denne andre delen av vårt omfattende intervju med Blind-regissør Eskil Vogt, snakker han om filmens og tankens frihet, blindhet og fantasi, menneskers behov for visuell bekreftelse, TV-serier og norsk film.

«Mariken Halles strategi i Vi er her nå oppleves som uforpliktende, som en form for ansvarsfraskrivelse. I stedet for å gå dit det brenner, velger filmen å herde seg mot alt som er uforsonlig, stygt og heslig. Den forblir i det trygge.» [2]

I denne andre utgaven av Omakase har vi satt sammen en bærekraftig grønn meny bestående av både overraskelser og signaturretter fra den britiske eksentrikeren Peter Greenaways gourmetkjøkken.

«Er Børning 2 en morsom og trivelig film som ikke er ment – les: fortjener – å bli nærlest? Bare fordi vi i Norge ikke har noen tradisjon for å analysere og debattere lett underholdning, betyr ikke at vi ikke skal begynne.» [12]

Vittorio De Sica var en sentral regissør i den italienske neorealismen, men De Sica signerte også en rekke filmer som ikke huskes like godt, og i denne podkastsamtalen løfter vi frem en av dem: den vidunderlige satiren Il Boom (1963).

«Det føles som at det siste verden trenger akkurat nå er enda en konspirasjon tatt rett ut av luften, i hvert fall når den fortelles med så lite slagkraft, spenning og overskudd som i Kings Bay.»

«Generasjon Utøya formidler at terrorisme er politikk. Takket være eminent håndverk og respekt for de involverte formidler filmskaperne fortellingen om 22. juli og å leve et politisk liv videre, på en måte som er både berørende og usentimental.»

«Depresjonens faktum blir ikke bare noe Solveig må gjennomleve, og sårbarheten blir ikke bare noe hun må erkjenne for seg selv, men noe hun kan bruke i en konstruktiv kommunikasjon med andre mennesker.»

«Som hevndrama blir Skjærgården for lett og luftig. Alle er for pene og veltilpassede inntil volden bryter løs, og selv da knyttes ingen dypere klangbunn til hevnmotivet. En kosegrøsser, rett og slett, som ikke kutter dypt nok inn.»

«Den overveldende, nazistiske ondskapen er sterkt til stede gjennom hele Harald Zwarts krigsfilm Den 12. mann, i tydelig kontrast til den norske motstandsbevegelsens preg av en solidaritet som ikke tøyles av egennytte.»

Filmskapere har alltid måttet kjempe mot sensur, men på 00-tallet ble en rekke tabuer brutt. Nå som vi står foran et nytt tiår spør vi: Hva er de siste tabuer på film? [3]

Regissør Pål Øies bevegelse fra den «impulsive», skogtraskende estetikken i Villmark til den gjennomkontrollerte gestaltningen av tid og rom i Villmark 2, kan ses som en bevegelse mot noe mer levende, dynamisk og pustende. [5]

I Greta Gerwigs filmer er kvinner opptatt av å gjøre ting på sin egen måte, selv om det også innebærer å feile.