A return to this severely under-appreciated film, for its discussion of storytelling, interpretation, film criticism, artificiality, stylisation, interconnectedness – and whether stories can become real.
This is the first of three analytical articles on Christopher Nolan’s science fiction epic Interstellar. A transcendent cinematic work, whose construction and staging hold a plethora of deeply embedded patterns and structures.
Before The Visit came M. Night Shyamalan’s early masterpiece The Village. Mismarketed and misunderstood as a horror movie, it has gained a following as a mood piece of pastoral beauty, intense emotion and stylised lyricism.
Zeitgeist is replaced by timelessness, chamber music by a symphony. The systematically unpredictable Thelma is Joachim Trier and his team’s most sonorous, lyrical and adventurous film.
M. Night Shyamalan’s visual style consists of a series of recurring formal devices. Watching Unbreakable feels like participating in a ritual where these devices are applied and reapplied, in new variations and combinations.
The cat-and-mouse sessions between psychiatrist and patient form a thrilling acting laboratory, where M. Night Shyamalan’s fundamentally static set-ups are done with rigour and discreet invention. Bonus: film references.
Whispered echoes, nightmare logic, high melodrama, relentlessly ingenious staging – this visual analysis of M. Night Shyamalan’s pastoral masterpiece preserves the film’s own gestures, often rearranged in surprising combinations.
M. Night Shyamalan has created a Signs fiction film about alien invasion, with powerful horror set pieces and comedic touches. An analysis of its dreamlike opening sequence peels away complex layers of motifs and echoes.
Karlovy Vary 2015: Norwegians – what are they good for? At the international premiere of Bobbie Peers’s debut feature The Disappearing Illusionist I found the answer and – trust me – it’s not what you think!
A visual analysis of key scenes of M. Night Shyamalan’s masterpiece and his virtuoso use of motifs, staging and interconnectedness to achieve coherence and closure.
«Eskil Vogt, som har skrevet manus til og instrueret Blind, er inkarnationen af en romantisk ironiker. Han er en fremragende tolker af den kreative kedsomhed, fordi han selv er et produkt af den. Som dig og mig.» [6]
«Det er en film, som anmelderne med rette har kaldt ”traditionel”, men som samtidig fremstår som sært traditions- eller substansløs. Det er en film uden fædreland, fordi dens ophav er europudding.» [2]
«Med et poetisk og visuelt selvbevisst filmspråk vever Bobbie Peers et mønster som inviterer oss tilskuere til å være medskapende deltakere. Filmen leker med våre antagelser, slutninger og forventninger.» [2]
Den østerrikske regissøren Ulrich Seidl har det siste året presentert de to første filmene i sin Paradis-trilogi, og når tredje film – Paradis: Håp – får sin verdenspremiere i Berlin neste uke, er helheten komplett. Nå er første trailer kommet.
Mesterregissør Billy Wilders kynisme står sentralt i hans dekonstruksjon av helteskikkelsen i krigsfangefilmen Stalag 17, men den karikerte skildringen av antagonistene står i fare for å underminere filmens budskap. [4]
Alle trodde Avatar var et synkende skip av titanske dimensjoner. Men «The King of the World» kan nok en gang koste på seg å le sist og best. For Avatar hylles som et mesterverk. [3]
Woody Allen påbegynner snart innspillingen av sin neste film, og som vanlig er rollelisten stjernespekket.
The most wonderful thing about Cléo from 5 to 7 is its air of freedom, evoked, paradoxically, within the very severe constraints of its real-time format. [1]
