«Er Børning 2 en morsom og trivelig film som ikke er ment – les: fortjener – å bli nærlest? Bare fordi vi i Norge ikke har noen tradisjon for å analysere og debattere lett underholdning, betyr ikke at vi ikke skal begynne.» [12]

Henrik Martin Dahlsbakkens En affære er møysommelig i sin svulstige, ofte arkitektoniske iscenesettelse av begjærets fysiske og emosjonelle former og komplikasjoner. [1]

Vi har en forbausende aksept for seksualisering av unge i virkeligheten, men får moralsk panikk straks dette blir forsøkt diskutert og problematisert i kunsten.

«Det er virkelig på tide at blikket rettes mot disse jentene, uten at det er for å se etter ting å mislike eller ting de skal å skamme seg over.»

«Ballettguttene blir levende og menneskelig på grunn av de tre guttene den skildrer, men det personlige står i veien for en virkelig interessant skildring av både ballett og oppvekst.»

«I utstrakt forstand utgjør Harajuku Vildes lysende Soria Moria slott; et stilistisk El Dorado og et emosjonelt Utopia.»

«Det som en gang var er en liten film, men handler om store og omsluttende aspekter ved det å være et sosialt vesen. Tematikken springer ut fra de små øyeblikkene som utspiller seg mellom rollefigurene over to sommerdøgn i Oslo.» [1]

«De nærmeste spiller i hovedsak på det usagte. Dialogene preges av pauser og tause spenninger mellom rollefigurene. De fleste filmer øker farten mot klimaks, men hos Sewitsky blir pausene bare lengre og mer pregnante.» [3]

«I en tid der insentivordninger debatteres flittig, er dette delvis en film som reflekterer norsk filmbransjes overskridelse av nasjonale grenser; som en del av et åpent marked med fri flyt av varer, tjenester og arbeidskraft.»

«På sitt beste er filmen en rap-opera om å finne seg selv. Adjø Montebello er imidlertid også motsigelsesfull, når den kritiserer norsk selvgodhet, men likevel ender i en utvetydig hyllest til nyliberalistiske tanker.»

Da Sofia Coppola i 2005 fikk forært den massive nøkkelen til lystpalasset Versailles, ble det skapt en film som stikker langt dypere enn det forlokkende havet av pastellmakroner og champagne prøver å innbille oss.

«Forløsningen i Psychobitch oppstår i bruddet med polonesens sekteriske natur og stramme massekontroll – å elske og å leve, ja, det er å være ute av takt.»

Montages’ delegasjon i Cannes hauset denne filmen voldsomt opp, så forventningene mine kunne ikke unngå å bli skyhøye. Da er det en desto bedre følelse når man umiddelbart merker at […]

«Med burlesk humor, en solid porsjon grøss og gru, og frisk animert oppfinnsomhet, tar Lise I. Osvolls KuToppen opp en rekke sentrale temaer i samtiden.»

Kosmorama 2020: Årets utgave av Trondheims internasjonale filmfestival, Kosmorama, er i gang. I denne artikkelen presenterer vi fem filmer fra programmet du nødig vil gå glipp av.

«Tungeskjærerne kan sies å være en såkalt soft documentary, og fungerer best når regissør Solveig Melkeraaen holder fokuset på de to unge hovedpersonene, Ylva og Tobias, og lar dem få opptre uanfektet foran kameralinsen.»

Debutregissør Sten Hellevigs ungdomsdrama Dryads - Girl’s Don’t Cry er en ufokusert og uforløst, men like fullt fascinerende studie i duellerende sosiopati. [1]

Hvordan er det å møte Marilyn Monroes kanskje mest kjente filmsuksess for første gang? [1]

Armadillo har premiere på fredag. Blir debatten i Norge så eksplosiv som i Danmark? Vi har sett på hvordan filmen ble mottatt i hjemlandet, og hva vi forventer her. [1]

Offeret (1986) ble den russiske mesterregissøren Andrej Tarkovskijs siste film. I denne artikkelen deler vi noen av våre tanker om filmen, og løfter frem et knippe sitater fra blant andre fotograf Sven Nykvist og regissøren selv. [1]

«De voksne er stive og medgjørlige som dukketeatrets marionetter. Foreldrelivet er tilrettelagt for barnas sysler. Det er de minste som initierer og handler, mens de store er til for å assistere og komplimentere.»

Et glass begynner apatisk, blir lett brisen, snart synlig på druen, etter hvert full, nødvendigvis drita, deretter bakfull, for så å bli fysen igjen, og på ny brisen og full.

Skuespiller Anna Paquin (The Piano, Margaret) har en påfallende evne til å gjøre store ting ut av små karakterer. [1]