«Bønnen presses frem og gjør sterkt inntrykk. Ikke ene og alene fordi det er den innbitte Quisling, men fordi det er noe dypt menneskelig i anstrengelsen.»

Dag Johan Haugeruds trebindsverk skrider fram, med en sublimt fengslende, men også dypt analytisk skildring av den første, pinefulle forelskelsen, pluss et scenografisk mirakel med intens fetisjering av strikking, garn, plagg og pledd.

Vi har snakket med regissør og manusforfatter Eskil Vogt om arbeidet med Blind, årene som registudent på La fémis i Frankrike, møtet med Joachim Trier, filmforståelse, viktige inspirasjonskilder – og mye annet. [2]

I denne andre delen av vårt omfattende intervju med Blind-regissør Eskil Vogt, snakker han om filmens og tankens frihet, blindhet og fantasi, menneskers behov for visuell bekreftelse, TV-serier og norsk film.

Kinodokumentaren Mina og røverne bringer på banen en hel rekke problemstillinger knyttet til kriminalitet, tilgivelse og verdien av menneskers erfaringer.

Vi følger opp Prometheus-debatten med å pløye oss gjennom ti hyppige innvendinger mot filmen. [68]

Vi går gjennom undersøkelsessekvensen bilde for bilde, filmens mest imponerende del, en kontrollert kakofoni av bilder og lyd, framført med kontemplativ intensitet.

I april 1968, 15 måneder før første månelanding, hadde 2001: en romodyssé verdenspremiere. En av tidenes mest sagnomsuste filmer fyller 50, og vår Kubrick-ekspert Arnstein Bjørkly ser nærmere på noen bærende elementer.

Vi har analysert kritikernes mottagelse av Bent Hamers Hjem til jul. Den norske filmkritikken fremstår som en vag, impotent masse. Tar norske anmeldere filmskapere på alvor? [53]

«All den tid filmen følger den klassiske tanken om at rollefigurer skal utvikle og forandre seg, og setter menneskets kreativitet og fleksibilitet i sentrum, støtter den seg i svært stor grad på klisjéfulle typer og konvensjonell filmgrammatikk for å bevege seeren.» [22]

«Nei, jeg tror ikke på at en baby blir forlatt på toalettet i en liten by i Norge og at det går hele seksten år før dramaet begynner å bevege seg. Sara Johnsens Rosemari har både et tids- og hendelsesproblem, to sider av samme mynt.» [2]

Denis Villeneuves Blade Runner 2049 er en mektig kunstopplevelse, men også en tankefull meditasjon over menneskelighet, autentisitet og refleksjoner. [4]

Filmfotograf John Andreas Andersen ser på problematikken rundt visning av 2D-film i 3D-konverterte kinosaler, og spør «har dere opplevd spesielt mørke bilder i det siste?» [26]

«Vi er som et par som har sluttet å ha sex», sier Chirag Rashmikant Patel til sin partner Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid i rappduoen Karpe. Denne korte replikken, kastet ut i forbifarten, sier noe vesentlig om filmen vi skal se.

«Bildene i Hoggeren blir en kontaktflate der verden unndrar seg, som en redd snegle, like mye som den avdekkes.»

Cinema Paradiso fra 1988 relanseres i disse dager. Men er denne italienske publikumsvinneren alt regissør Giuseppe Tornatore hadde å by på? Vi ser nærmere på hans andre filmer. [9]

Norges ledende Stanley Kubrick-ekspert, Arnstein Bjørkly, setter sitt punktum finale om den sagnomsuste regissøren og tar med leseren på en reise gjennom hele karrieren hans.

«Verhoevens filmer peker på ubehagelige trekk i vår egen samtid, forsterket til det nesten parodiske. Bare se hvor raskt vi nå er på vei til de totalitære og voldelige samfunnene han viste oss i RoboCop og Starship Troopers.

Coen-brødrenes Burn After Reading går langt i å antyde at ateismen er til hindring for refleksjon og forståelse, og at en retur til kristne kjerneverdier kan være redningen. [8]

Hør her’a! får oss til å tenke på integrering i Norge, og regissør Kaveh Tehrani viser de interne og eksterne konfliktene mellom individuelle ønsker og rettigheter på den ene siden, og fellesskapets forventinger og tvang på den andre siden.

Grand Hotel bruker velprøvde Hollywood-grep til å lage en enkel film med bred appell, og kan sees som et forsøk på å lage et drama for voksne basert på en barnefilmoppskrift – en historie om den ensomme gutten som finner en venn.

For en Burton-fantast er det mildt sagt kjipt å innse at Alice i Eventyrland er blitt en tragedie av en film. [25]

Montages ser på filmprodusjon og distribusjon fra et feministisk perspektiv. [8]

«Vi kan karakterisere Juleblod som en hyperpostmodernistisk juleslasher (eller nisseslasher). Ideer om troverdighet er uinteressant i denne sammenheng; filmens verden er en egen sfære knyttet til fantasien og til andre filmer.» [2]

«Et svar til Anette Svanes «Nostalgi er ikke redningen. Kanon, filmkritikk og ufeilbarlige helteskikkelser».» [2]