«Bildene, lydene, følelsene i Verdens verste menneske sitter i hode og kropp, og blir med meg videre, ikke bare som en favoritt blant Joachim Triers filmer, men som en favorittfilm.» [6]

I anledning de digitale Cinematekenes visninger av Masaki Kobayashis Hara-Kiri (1962), returnerer vi til samtalen i denne podkastepisoden fra den alternative Cannes-festivalen i 2020 der vi blant annet diskuterte denne japanske klassikeren.

Cannes 2020: I denne niende episoden om filmer fra Montages' alternative Cannes-festival, lar vi de japanske perlene fra programmet trille utover det virtuelle rundebordet.

Agnès Varda var en av den franske nybølgens sentrale filmskapere, og karrieren spant seg over mer enn 60 år.

Årets utgave av Arabiske Filmdager i Oslo har som ambisjon å sette fokus på en del av de filmene som også er populære i hjemlandene, og ikke bare er tematisk opptatt av den arabiske våren.

Vi fortsetter kåringen av 00-tallets hundre beste filmer. [21]

I anledning Cinematekenes visninger av 1900 har vi satt sammen en supplerende meny Bertolucci-klassikere.   [1]

Denne tredelte artikkelen vil utforske tematiske og formmessige hovedpulsårer i von Triers filmverk, og forsøksvis plassere hans kontroversielle Antichrist som en logisk brikke i hans auteurbilde. [6]

I år er det 50 år siden den italienske filmskaperen Michelangelo Antonionis kultfilmklassiker Blow-Up (1966) hadde premiere. Sørgelig nok ser den ut til å bli litt mer relevant for hvert år som går.  [2]

Meksikanske Carlos Reygadas' filmer er sanselige opplevelser der natur, mennesker og gjenstander blir gjenskapt av kameraøyet og mystifisert. Det man trodde var velkjent fremtrer plutselig som gåtefulle fenomener, omgitt av åndelighet. [2]

Med regissør Bernardo Bertoluccis bortgang mister filmkulturen en av de siste gjenlevende ikonene fra gullalderen i italiensk film på 1950-, 60- og 70-tallet.