Norsk films svar på I fjor i Marienbad? Nylig Amanda-nominerte Babycall blir iallfall mer og mer fiffig, kompleks og overskridende for hvert gjensyn. Vi retter et nytt analytisk blikk mot Pål Sletaunes film. [14]

We conclude our in-depth analysis of M. Night Shyamalan's masterpiece with a close look at motifs and structural aspects, concluding with a shot-by-shot commentary on the post-funeral sequence.

A visual analysis of key scenes of M. Night Shyamalan's masterpiece and his virtuoso use of motifs, staging and interconnectedness to achieve coherence and closure. [1]

Som et selvransakende dokument om Gørild Mauseths prosess, er Karenina & I blitt en modig og annerledes film – med begrenset appell.

A stunning piece of high-precision filmmaking, formally inventive, thematically intelligent, emotionally gripping, a momentous commercial success, an almost perfect film. [1]

«Hva er Babycalls akilleshæl? Sletaune har ikke ønsket å lage en intrikat ”mind fuck”-film. Det er intendert at ikke historien går opp. Så hvorfor føler vi, publikum, at vi har blitt litt snytt?» [20]

«Filmer som Line Hatlands kinodokumentar Bortebane minner oss på fotballens unike evne til å samle ulike mennesker til felles idrettsglede og bidra med underholdning, håp og en distraksjon fra hverdagens strev i alminnelige folks liv – over hele verden.»

Skuespiller Anna Paquin (The Piano, Margaret) har en påfallende evne til å gjøre store ting ut av små karakterer. [1]

Skuespiller Juliette Binoche er i mai aktuell som jurypresident på filmfestivalen i Cannes, og i anledning Cinematekenes visninger av Den engelske pasienten (1996) denne uken presenterer vi fem uforglemmelige Binoche-roller.

It was one of the most hated films of the 2000s, but with the trauma now at a distance, it is time to appreciate M. Night Shyamalan's Lady in the Water for its very real qualities. [1]

«Til å være så skrekkelig, er ikke De uskyldige entydig svart, for en film med så mye vakkert lys blir aldri helt mørk.» [6]

Our in-depth look at M. Night Shyamalan's early films continues with Unbreakable: perhaps the only mainstream Hollywood formalist film, a mass-market movie approached with an unrelenting European art film sensibility.

«Jag etter vind er på mange måter preget av motsetninger. På den ene siden har vi en sober, subtil audiovisuell form. På den andre et manuskript som ofte føles overtydelig og uferdig hva gjelder både dialog og dramaturgi.» [10]

I denne artikkelen presenterer vi alle de individuelle topplistene fra Montages’ redaksjon og kritikere med våre personlige favorittfilmer fra 2024.

Blindsone er kanskje den mest uvanlig fortalte og mest følelsesmessig intense norske filmen jeg har sett. [5]

«Med Doktor Proktors prompepulver skisserer ikke regissør Arild Fröhlich bare en uvirkelig virkelighet og en selsom verden, men han gjør dette med et gjennomgående interessant filmatisk håndlag.» [2]

Montages har kåret de beste filmene fra året som gikk. [10]

Vi har snakket med regissør og manusforfatter Eskil Vogt om arbeidet med Blind, årene som registudent på La fémis i Frankrike, møtet med Joachim Trier, filmforståelse, viktige inspirasjonskilder – og mye annet. [2]

Robert Eggers sin versjon av Nosferatu fremkaller få gysninger; den appellerer vel så mye til intellektet som til nervesenteret og alarmberedskapen, uten at det trekker ned.

Signs offers rich allegorical subtexts of dreams, magic and the aliens as metaphors for the characters' inner demons. We also chart references to The Birds, and analyse the masterful cellar sequence and the film's ending.

Before The Visit came M. Night Shyamalan's early masterpiece The Village. Mismarketed and misunderstood as a horror movie, it has gained a following as a mood piece of pastoral beauty, intense emotion and stylised lyricism.

After a general evaluation of this M. Night Shyamalan tour de force, the large cast of characters and their relationships are examined, with a special emphasis on subtext and how that is expressed through mise-en-scène.