Med store visjoner og et ektefølt ønske om å lage ting som kan endre norsk filmkultur, har Jan Vardøen vært et friskt pust. Hans ideer om lavbudsjettsproduksjoner er interessante, og kan utvilsomt lede norsk film i spennende retninger. Men etter mitt syn er Vardøen ennå ikke noen stor kunstner, og langt fra noen stor humorist. Hva med rollen som samfunnskritiker?

Av alle filmsjangre er komedien den som krever mest av sin regissør. For at en komedie skal bli riktig vellykket, må filmskaperen ha en helt spesiell fingerspissfølelse, for å frigjøre latter og humrende gjenkjennelse hos publikum. Spesielt gjelder dette i den samfunnskritiske komedien, som ønsker at publikum ikke bare skal le av livets mange absurde øyeblikk og situasjoner når de ser det i narrespeilet, men også identifisere komikken som en kritikk av sosiale eller samfunnsmessige forhold. Særlig rytme og timing er avgjørende for at en komedie skal lykkes, ofte da som et resultat av at klipperen og skuespillerne finner en egen stemning og tone.

En komedieregissør må altså være lydhør, og søke seg mot den spesielle kombinasjonen av elementer som kan skape både fnis og brøl. Alle har hørt en god vits bli ødelagt fordi den som forteller vitsen ikke gjør det på riktig måte. Enten er det pausene kommer ikke på riktig sted, eller intonasjonen som er feil; kanskje begynner fortelleren selv å fnise før den avsluttende humoristiske vrien, og vitsen mister sitt grep om oss. Den blir rett og slett ikke så morsom lenger.

Jan Vardøen er en slik humorist og vitsemaker som fomler i uttrykket. Hans nyeste kinofilm Det norske hus er en komedie som ikke riktig finner tonen og rytmen. Til tross for alle gode intensjoner blir filmen rett og slett ikke morsom nok. Og uten treffende humor blir også den samfunnskritiske impulsen svak og uten kraft. Det norske hus føles overtydelig og nesten pekefingeraktig og didaktisk, den er heller ikke spesielt original, og vi finner få troverdige figurer eller karakterer vi kan investere følelser i. Mest av alt har svakhetene til filmen likevel med rytme og tonefall å gjøre. Det som egentlig kunne vært et godt utgangspunkt for en komedie blir skuslet bort fordi regissøren forteller sin humoristiske fabel på en langsom, dvelende, overtydelig og urytmisk måte.

I andre sjangre kan det faktum at tilskuerne vet mer enn rollefigurene skape både spenning og følelser. I en komedie er dette et krevende og tvetydig grep, som sjelden fungerer godt. Å vite resultatet av vitsen før den er ferdig fortalt gjør den ikke mer morsom. I Det norske hus er det ofte slik. Vi har for lengst forstått hva som foregår og hvorfor det er slik, før hovedpersonen gjør det. Vi forstår til og med utmerket godt hva Jan Vardøen vil si med filmens budskap, men den samfunnskritiske brodden i humoren vannes ut med langdryge scener uten komisk eller kritisk kraft.

Det fristende å sammenligne opplevelsen av Det norske hus med et restaurantbesøk, ikke minst fordi mat står så sentralt i filmen. Omgivelsene «i huset» er hyggelige og alle som serverer er profesjonelle. Selve måltidet har imidlertid en noe rar og emmen bismak, både under- og overkokt på samme tid. Etter at den er servert ønsker vi ikke å be om dessert. Vi har fått mer enn nok, selv om vi ennå ikke er riktig mette eller fornøyde.

Et sted i Hedmark

Det norske hus åpner et sted i Hedmark. Ut av intet kommer Ramin (Shahrokh Kavousi) syklende. Lyden av et skudd får ham til å falle av sykkelen, og gjemme seg bak et tre, men heldigvis er det bare en gammel rypejeger som er på jakt. De to drikker kaffe sammen ved et bål, snakker kort om flyktningopplevelser, og Ramin får klær som skal hjelpe ham. Med lusekofte og en gammel, strikket skøytelue står han bedre rustet til å klare det som er hans mål: «Jeg vil bli norsk,» sier han. Og for å bli norsk må han til Akademiet.

Det første møtet med Akademiet er ublidt. Han slipper ikke inn fordi han mangler søknad og papirer, og avvises kontant av Akademiets sjef Oddleiv (Gard B. Eidsvold). Etter at han har campet en stund utenfor det staselige gamle huset til Akademiet blir Ramin imidlertid tatt inn i varmen av Oddleiv. (Først og fremst fordi flyktningen og hans improviserte gapahuk av plast «is ruining the utsikt».)

På Akademiet går Ramin gjennom en lang rekke prøver. De skal på forskjellige måter teste hans evner og forutsetninger for å bli en ekte nordmann. I et lite sideblikk til James Bond-filmene møter han også Q (Sven Henriksen) som gir ham en ryggsekk med alt det en nordmann trenger: en «bjørnefitte», skismøring, appelsiner og Kvikk Lunsj, lange underbukser, ekstra skitupp, Mokkabønner, kondomer og ostehøvel. Med dette skal han være vel rustet til å løse alle de oppgavene han må bestå for å kunne bli i landet.

Prøvene består av alt fra å smøre matpakke til en «kosetime», der han lærer om hvordan nordmenn koser seg, og dette blandes med informasjonstimer der Oddleiv sammen med Bodil (Hege Schøyen) og Bergljot (Helén Vikstvedt) lærer Ramin og en håndfull andre innvandrere om livet i Norge. Etter hvert utsettes Ramin for mer kompliserte utfordringer. Alt fra hvordan han skal oppføre seg i sengen til å gå på tur, både til fots og på ski.

Parallelt med at Ramin går gjennom Akademiets «inntaksprogram», og langsomt lærer seg å bli norsk, prøver han å skaffe seg oppholdstillatelse. Møtene med det norske byråkratiet er en vandring fra naust til naust, hele veien til den sjuende byråkraten i huset. På Akademiet blir Ramin også kjent med Djemane (Ali Djabbary). Han jobber der som altmuligmann, etter å ha havnet i et slags limbo som innvandrer, og han gir vår helt gode råd på veien, slik at han klarer prøvene. Mot slutten blir imidlertid Djemane syk og dør, slik at Ramin kan ta hans plass.

Ramin klarer alle prøvene helt til den avgjørende testen knyttet til den norske julematen. Der dekker han opp til et festmåltid med egne retter, og tar til og med i bruk sin mors oppskrifter, men Oddleiv, Bodil, Bergljot og Q er lite imponerte. Han stryker med glans, ikke minst fordi måltidet mangler poteter. I desperasjon bryter Ramin ikke bare noen av sine egne tradisjoner, men drikker seg dritings og går amok om natten. Han spyr i postkasser, vandaliserer bildene av kongehuset, og bryter til og med røykeloven. Men istedenfor å bli kastet ut viser det seg imidlertid at dette gir ham selve inngangsbilletten til kongeriket Norge. Han består den aller siste prøven, gjennom rølpete oppførsel i fylla.

Historien om Ramin ender altså lykkelig. Selv om kameraten Djemane går bort, og Ramin ikler seg hans frakk og påtar seg hans arbeidsoppgaver, består han prøvene og får også oppholdstillatelse. Vi forlater ham ved den majestetiske fjorden der Akademiet holder til, mens han og Oddleiv diskuterer arbeidsoppgavene som venter. Aller først trenger flaggstangen en overhaling. Oddleiv vil skrape, om Ramin kan male. Sammen kan de videreutvikle «det norske» og gjøre Akademiet til et bedre hus for det norske folket.

Et lærestykke om norskhet

Det norske hus er et lærestykke om norskhet. Det er en film om «den norske væremåten», som ønsker å vise fram det smålåtne, innesluttede, trangsynte og gjerrige i vårt moderne samfunn. Selv om det er en komedie er dens hovedmål å formidle en slags lun samfunnskritikk. Jan Vardøen holder opp et narrespeil der vi ser oss selv og våre forestillinger i humoristisk overdreven og karikert form, slik at vi forhåpentligvis skal lære å bli mindre byråkratiske og gjerrige, og mer inkluderende og åpne for det som er litt annerledes.

Ramin fremstår som en omvendt utgave av Askeladden. Han har intet med seg, og ingen ber ham om å gjøre noe. Helt mot slutten får vi vite at han egentlig er arkitekt, og forstår da at han kunne ha løst mange av de små problemene som oppstår på Akademiet, men ingen spør ham om hva han kan. Ramin får også uttrykke filmens didaktiske moral: «Ingen kultur er ferdig utviklet,» sier han i siste akt. Underforstått at innvandrere har evner og egenskaper som kan utvikle norsk kultur i retning av å bli mer åpen og inkluderende.

Noen av problemene med Vardøens film oppstår allerede her. Det er ikke vanskelig å fatte poengene i Det norske hus, heller ikke å være sympatisk innstilt til dens komiske angrepshumor, men det moderne norske samfunnet har utviklet seg voldsomt, og ser veldig annerledes ut nå enn det folkemuseet som Vardøen skisserer i sin film. Vi kjenner oss rett og slett ikke igjen i Vardøens satiriske gjengivelse, og dermed mister humoren også mye av sin kraft.

I noen enkeltscener er han mer heldig, men selv når han treffer spikeren på hodet er det ofte vanskelig å vite om man skal le, eller nikke bekreftende. Et eksempel finner vi når Oddleiv tar med seg Ramin på tur, og de ender opp ved et majestetisk fjellpanorama der de to skal beundre og føle på stillheten i landskapet. Ramin er skeptisk, og spør om noen andre også kommer. Kulturkollisjonen mellom Oddleiv og Ramin er her effektivt etablert, og man kan selvsagt humre litt av nordmenns hang til isolasjon og fraværet av andre mennesker, men dette er en type underfundig humor som er så velkjent og utspilt nå at den hverken har slagkraftig potensial som samfunnskritikk eller humor.

Den tyske filosofen og forfatteren Hans Magnus Enzensberger diskuterte dette på en mer tvetydig måte enn Vardøen i flere bøker utgitt på begynnelsen av 1980-tallet. Spesielt Norsk utakt fra 1984 er full av observasjoner som ligner de man finner i Det norske hus. Enzensberger humrer litt når han skriver at nordmenn måler frihet i antall ubebodde kvadratkilometer; at forestillingen om det moderne møtes med forakt i Norge; at lykken ikke er en abstrakt idé, men kan lokaliseres i en hytte ved fjorden der tiden står stille.

Imidlertid diskuterer Enzensberger samtidig hvordan den norske utakten ikke bare er noe livsfjernt, gammeldags og tilbaketrukket, men at det finnes positive sider ved å være annerledes enn det øvrige Europa. Ikke minst finner Enzensberger at Norge er halvparten bygdemuseum og halvparten fremtidslaboratorium. «Den norske væremåten» er ikke bare en anakronisme, men den bærer med seg håpet om noe annet. Spesielt i det den tyske forfatteren så som et antikapitalistisk drag i norsk kultur. Slik Jan Vardøen fremstiller det er Norge imidlertid bare bygdemuseum og ikke noe annet, og denne forenklingen svekker både filmens humor og samfunnskritikk.

Som et lærestykke om norskhet er Det norske hus en ensidig og monoton time på skolebenken. Vardøen finner dessuten få kvaliteter i «det norske», og knytter det moderne i det norske systemet til fortiden, noe som skaper en paradoksal og merkelig effekt i hans skildring av Norge. Byråkratiet, selve kjernen i moderniteten, og velkjent fra forfatter Franz Kafkas allegorier Prosessen og Slottet, blir hos Vardøen ironisk nok knyttet til eventyret om den sjuende far i huset. Og framstillingen av Akademiet blir årsaken til flere av filmens problemer. Både fordi ideen ikke er ikke morsom nok i seg selv, og fordi de utgåtte parallellene gjør at samfunnskritikken bommer totalt.

Huset som metafor

Det titulære huset som står i sentrum for Jan Vardøens film skal symbolisere Norge, og Akademiet representerer alt det komiske og rare med det moderne samfunnet vårt. Det er et hus med mange kriker og kroker, flere etasjer som rommer alt fra moderne konferanserom til mystiske kjellere og loft; en konstruksjon som altså er et bilde på både det gamle og det nye.

I sin klassiske studie av rommets poesi beskriver filosofen Gaston Bachelard huset i litteraturen som en metafor for det menneskelige. For ham er huset barnets første univers og et rom for drømmer og imaginasjon; et poetisk bilde. Akademiet i Det norske hus blir et ekko av tidligere statsminister Torbjørn Jaglands visjonære oppdatering av det sosialdemokratiske, svenske kjerneuttrykket «folkhemmet». Jagland prøvde å skape en norsk motsvarighet i «det norske hus» i 1996, som et forsøk på å fange inn verdiskapingen, grunnmuren og kjerneverdiene i Arbeiderpartiets politikk i et språklig bilde. Det gikk ikke så bra for Jagland, selv om intensjonene var gode, og det samme kan sies om Vardøens forsøk.

Det mest slående ved bygningen som rommer Akademiet (opptakene er gjort på Hotel Union Øye i Norangsfjorden) er dets tradisjonelle arkitektur og et interiør bestående av store mengder gamle ting. Selv om vi i filmen også får se at det rommer uttrykk for modernitet – en bar, et konferanserom og en kjeller der moderne nisser er oppslukt av porno på internett – er rammen distinkt gammeldags. Akademiet er et slags folkemuseum, fylt av nasjonale symboler, som i tillegg befinner seg mellom fjell og fjord. Norskere kan det vel ikke bli?

Det er vanskelig å unngå en sammenligning mellom Vardøens Det norske hus og Rune Denstad Langlos Welcome to Norway! (2016). Begge filmene er lune, samfunnskritiske komedier som ønsker at vi skal se det norske samfunnet på avstand, og le av oss selv – kanskje såpass at vi med ny selvinnsikt vil behandle innvandrere på en mer menneskelig måte? Begge filmene handler om innvandrere som søker asyl og de problemene som oppstår i møte med «det norske», og i hver film står et hus helt sentralt i fortellingen. Et hus som er lokalisert på bygda, i periferien og i naturen.

I Welcome to Norway! er huset et nedslitt og konkursrammet turisthotell, som pusses opp med hjelp av asylanter som venter på beskjed om hvorvidt de får bli i Norge eller ikke. Dette er et effektivt poetisk bilde på det moderne Norge, som forsøker å slå mynt på andre menneskers ulykke. Metaforen er bitter og kynisk: Huset er den verden vi bebor, men i Rune Denstad Langlos film blir asylantene utnyttet. Den kyniske hotelleieren Primus setter asylantene umiddelbart i arbeid, for å berike seg selv. Dette er et bilde som gjør vondt, og som vi gjenkjenner umiddelbart. Latteren kommer med en bismak i Welcome to Norway!, fordi den er sann.

I Det norske hus er Akademiet et rosemalt turisteldorado med kongeportretter og gamle rustninger. Alt er ferdig pusset opp og skinner av patos og patina, selv om det knirker i et gammelt gulv og et elghode henger litt skeivt på en av veggene. Det gir oss en helt annen metaforisk opplevelse av Norge. Nesten alt som kan karakteriseres som «det norske» er i Vardøens film knyttet til fortiden, og ikke til en lett gjenkjennelig samtid som i Rune Denstad Langlos asylmottaksfolkekomedie. Samtidens problemer lokaliseres ikke bare i fortiden, men fortiden blir inngangen til å forstå samtiden og alt som er norsk.

Dette fokuset på fortiden i Det norske hus starter allerede i filmens første scene. Den gamle rypejegeren som Ramin møter rett etter å ha kommet til Norge, bringer umiddelbart inn krigen i samtalen. Han har nemlig også vært flyktning en gang, sier han, og er mer sympatisk innstilt til Ramin enn de fleste andre i filmen. Jegerens hjelpsomhet er imidlertid gammelmodig og gammeldags, på samme måte som Oddleiv og Q. Lusekofta varmer, men skøytelua tilhører en helt annen tid.

Det meste som er moderne i Det norske hus framstilles negativt, samtidig som fortiden bare er en lattervekkende anakronisme. Til og med eventyrverdenen er bare et påskudd for å skildre byråkratiets irrganger. På en forunderlig måte gjør Vardøen naustet til et symbol på moderne norsk byråkrati, mens det gamle huset blir et bilde på det norske samfunnet. Det er pussig, men ikke spesielt effektivt – hverken som samfunnskritikk eller som komisk bilde, fordi det mangler den gjenkjenning som vi behøver for å se oss selv i speilet.

Innvandringskomedie

Det norske hus er en innvandringskomedie. Hovedpersonen Ramin er en innvandrer som kommer ut av intet og har ett eneste mål for øyet: Han vil bli norsk. Et av problemene med Vardøens film er at Ramin er en så flat og til syvende og sist uinteressant rollefigur. Han er en sympatisk og hyggelig mann, som gjennomgår de mange bisarre prøvene med stoisk ro, og bare mister humøret og tålmodigheten når han skal prøve å gå på bakglatte ski. Det eneste vi får vite om hans fortid og bakgrunn, er at han er arkitekt. I samtalene han har med Djemane snakker de farsi, så kanskje han kommer fra Iran, men alt dette er usikkert.

Fraværet av runde rollefigurer gjør noe med måten vi forholder oss til Det norske hus som tilskuere på. Selv om vi sympatiserer med Ramin, kan vi vanskelig leve oss inn i hans verden eller bli ordentlig kjent med ham, og folkene rundt er som oftest rene karikaturer. Når Welcome to Norway! lykkes i så mye større grad, er det fordi Zoran og Abedi blir mer enn flate karikaturer, og at hovedpersonen Primus er så rund at vi både ler av ham og samtidig ser det sympatiske i hans mislykkede hverdagsrasistiske ubetenksomhet og gjerrighet.

Når rollefigurene blir overtydelige som symboler, reduseres antallet humoristiske øyeblikk til et minimum. Dette rammer særlig de mange komikerne som vi finner i filmens biroller. Hege Schøyen og Helén Vikstvedt gjør så godt de kan, uten at det blir spesielt morsomt eller treffende, og Knut Nærum er en stumtjener i mer enn én forstand. Spesielt kjønnsrollekomikken er umorsom og grenser til det pinlige. Det begynner bra med vitsing om at i Norge kan man oppleve å se menn kysse hverandre på gaten, men Ramins spørsmål om han må kysse menn i Norge, punkterer det som hadde komisk potensial.

Når Ramin skal bevise at han egner seg som norsk mann, og havner i sengen med en syngende hulder, blir komedien merkelig gammelmodig og konservativ. Frigjøring fra kjønnsrollestereotypier, som filmen forsøker å slå komisk mynt på, peker på en tvetydig konservatisme i Vardøens prosjekt som føles merkelig og uforløst. Det synes som om det er en bekymringsverdig undertone i skildringen av alle de kvinnelige figurene i Det norske hus, som i sin frigjorte mannhaftighet blir mål for komikken. I en kort scene blir også en karikatur av Siv Jensen seksualisert med ildrød dildo. Alt dette er rett og slett ikke morsomt, bare pinlig.

Selv om filmen lykkes i å vise norskhetens mange negative sider, sorteres humoren og samfunnskritikken gjennom et filter som mest av alt kan gjenfinnes i moderne reality-tv. Der Welcome to Norway! pusset støv av folkekomedien, er Det norske hus ofte bemerkelsesverdig nær TVNorges slitesterke reality-konsept Alt for Norge. Ramin er akkurat som de blide og ivrige norskamerikanerne i serien som har gått i sju sesonger siden 2010. Mange av situasjonene er de samme som i Alt for Norge. Ramin utsettes for rar – og for mange gammeldags og uspiselig – mat og går gjennom den ene «norskhets-prøven» etter den andre.

Vardøen evner ikke å tilføre innvandringskomedien noe nytt, og legger seg for tett på velprøvde reality-grep til at samfunnskritikken oppleves som treffende. Vi forstår komikken, men ler ikke, og enkelte vendinger blir konservative, på grensen til sexistiske, som skildringen av Bodil og Bergljot.

Ostepopkulturen

Akademiet er et merkelig hus der det foregår mye rart. Det pedagogiske preget ved Vardøens fortelling brytes av og til opp av mindre øyeblikk av truende undertone og fantastikk. Askeladd-fortellingen får et islett av Kafka-parabel, med noen merkelige scener som på en uheldig måte virker hentet rett ut av en David Lynch-film. «Oransjemannen» er en mekanisk pengeslukende byråkrat (eller kanskje politiker), som bare vil vise ut innvandrerne fra det norske huset; «Ostepopbonden» dyrker poteter for å fylle de oransje nissene i husets kjeller, som stirrer målbundet på dataskjermer, med lassevis av ostepop.

Mat blir – kanskje ikke uventet – et sentralt samfunnsspeil i Jan Vardøens film. Mat er både næringsmiddel, temperaturmåler på kulturell dannelse og åpenhet, og det viktigste felleskapsritualet i det norske hus. Mat og drikke er dessuten selve inngangen til å forstå «det norske». Dette starter allerede i filmens første sekvens, der Ramin deler kaffe over bålet med den gamle rypejegeren. Kaffedrikking som felleskapsritual blir også viktig i Ramins forhold til landsmannen Djemane senere i filmen.

Den første viktige prøven Ramin må gå gjennom er da også knyttet til den helnorske matpakkekulturen. Mellomlagspapir, og hva som passer sammen på brødskivene til en matpakke, blir første inngang til norsk kultur. Det gir også Ramin muligheten til å anvende ostehøvelen han fikk av Q, som han først tror er en rar barberhøvel. Mat og drikke synes på alle måter å være Ramins virkelige inngang til mysteriene omkring norsk kultur. Uten å ta med sjokolade som gave åpnes ikke dørene når man uventet kommer på besøk, og et glass Amarone passer best når man skal kose seg. Turprøven består Ramin med glans når han deler appelsiner og Kvikk Lunsj med Oddleiv. Til og med forholdet til det annet kjønn forstås gjennom drikke. Huldra vil ha whisky, mens Ramin synes å drikke melk i husets dunkle bar. Her er vi nok ment å forstå hvem som bestitter kontrollen i det titulære norske huset, der menn reduseres til nisser.

To scener er som snytt ut av nesa til nevnte Alt for Norge, og knytter mat til norskhet. Mange av innvandrerne i Akademiet må smake på en rekke typiske og tradisjonelle norske matretter – sennepssild, rakfisk, lutefisk og smalahove – og Ramin er den eneste som består prøven. Julematen er derimot et større problem, og Ramins forsøk på å servere de tradisjonelle rettene mislykkes radikalt. Forsøkene på å utfordre tradisjonene og innføre nye matretter fra egen kultur, møtes med avsky og manglende forståelse. Aubergin er vel og bra, men potet er bedre.

Antropologen Claude Lévi-Strauss så holdninger til mat som et redskap for å forstå både myter og kulturer i sin bok Det rå og det kokte på midten av 1960-tallet. Det samme gjør Jan Vardøen i Det norske hus, selv om han er mer anarkistisk i sin innfallsvinkel; det er pussig at han forsøker å få oss til å le av norske matvaner, gavekulturer og felleskapsritualer på samme måte som han harselerer med smålåtenhet og byråkratiske ørkenvandringer. I begge tilfellene slår spøken tilbake. Alle moderne land har de samme byråkratiske systemene, så det er ikke noe typisk norsk over de umenneskelige og innviklede byråkratiske prosessene i det moderne Norge, og de er slett ikke knyttet til en fjern eventyrverden. Dessuten har alle nasjoner og kulturer sine spesielle retter eller særegne forhold til mat.

Vardøen blander metaforene, slår i alle retninger på samme tid, i sin iver etter å hamre inn budskapet om at Norge må utvikle seg og følge med i tiden. Også her sparker vel Vardøen inn relativt åpne dører. Det er mange tiår siden hele Norges matmor Ingrid Espelid Hovig introduserte «innvandret» mat på fjernsynet.

Det aller verste i Vardøens univers er imidlertid ikke det dogmatiske i julemattradisjoner eller matpakkekultur. Det nytelsesmiddel som ligger lavest på Vardøens kulturelle barometer er nemlig ostepop. Vi har utviklet en slags moderne negativ ostepopkultur i Norge i dag, prøver han å antyde, gjennom skildringer av hvordan ostepopbonden fôrer nissene i kjelleren med lass på lass med ostepop. Resultatet er at de utvikler oransje hår og blir stadig mindre tolerante overfor innvandringskulturer. Ramin går drastisk til verks for å drive ut disse nissene, «de onde åndene», i kjelleren, og erstatter ostepopen med lavendel-badesalt.

Selv om flere av observasjonene rundt mat som kulturelt lim er tatt på kornet, er de verken spesielt morsomme eller typiske for Norge. Vi kan kanskje humre litt over matpakkekulturen, men samfunnskritikken er feilslått, og Ramin framstår også ofte unaturlig dum i disse scenene.

Kafka som revy

Det norske hus har gode intensjoner, men er tonedøv i sin mangel på innlevelse, rytme og nyanser. Vardøen gir oss ingen muligheter til å leve oss inn i Ramins eller de andre innvandrernes situasjon, hvilket reduserer muligheten til å le av oss selv betraktelig. Filmen blir for konvensjonell og overtydelig til at vi opplever humoren som noe annet enn velkjent, eller snarere oppbrukt; scene etter scene blir som vitser vi har hørt så mange ganger før at de har mistet sin overraskelseseffekt.

Først og fremst skyldes dette dårlig håndverk. En manglende evne til å skape en komisk scene, og et fravær av rytme i filmspråket. At filmen aldri skiller mellom Norge som spesiell nasjon og moderniteten, med sine byråkratiske papirer og tester som skal avgjøre hvem som er skikket til å være borgere, skaper forvirring. Skal vi le av likestilling og hulder-sex like mye som vi flirer av matvaner og matpoliti; skal vi le av den sjuende byråkrat i huset som røyker noe hjemmeavla?

Noen mislykkede filmer er mer interessante enn de vellykkede. Det norske hus hører dessverre ikke sammen med disse eksperimentene som på en eller annen måte utfordrer og utvider filmspråket eller vårt syn på oss selv. Jan Vardøens film er et interessant tilskudd til en ny type innvandringskomedier, som først og fremst ler av det norske. At identiteten vår ligger like mye i hvordan vi kler oss og hva vi spiser som hva vi gjør og hvordan vi møter andre mennesker er et av hovedtemaene i Vardøens film, men han lykkes ikke i å problematisere dette tilstrekkelig, eller skape robust humor ut av de mange pussige situasjonene.

Det norske hus ligger nærmest revyen i sin enkle og overtydelige komikk, og blandingen av Kafka og norsk revy smaker rett og slett ikke godt.