Thailandske Sompot Chidgasornpongse ^[1] har vært Apichatpong Weerasethakul ^[2]s regiassistent i over tjue år. Med den Sørfond-støttede og Film fra Sør ^[3]-aktuelle 9 Temples to Heaven ^[4] har han laget en av årets beste filmer, og da vi nylig gjestet Bangkok International Film Festival ^[5] fikk vi tilbringe en hel ettermiddag med regissøren.

Ni templer på én dag. Det er planen når Sakol får høre av en spåmann at hans aldrende mor kanskje ikke har så lenge igjen. Tre generasjoner stues inn i en varebil for å samle fortjeneste (tham bun), i håp om å forlenge bestemorens liv, eller i det minste sørge for at neste fase blir så bra som mulig. Underveis oppstår spenninger mellom tradisjon og modernitet, tro og tvil, og alt skildres med en lun humor – en kombinasjon som best kan beskrives som Apichatpong møter Little Miss Sunshine ^[6] (2006).

9 Temples to Heaven (2026) er den første fiksjonsfilmen til Sompot Chidgasornpongse (f. 1980), som tidligere har laget dokumentaren Railway Sleepers ^[7] (2016). Han har vært regiassistent for Apichatpong på blant annet Tropical Malady ^[8], Syndromes and a Century ^[9], Cemetery of Splendour ^[10] og Memoria ^[11], og Apichatpong er på sin side produsent for 9 Temples to Heaven. Filmen hadde verdenspremiere i Quinzaine des cinéastes i Cannes i mai, som det første thailandske bidraget i seksjonen siden Ploy ^[12] i 2007.

Filmen har også en norsk forbindelse. Renée Hansen Mlodyszewski ^[13] er norsk medprodusent gjennom Needle in the Haystack, og prosjektet fikk 600 000 kroner fra Sørfond i 2025.

Montages møtte Sompot «Boat» under Bangkok International Film Festival i september, der 9 Temples to Heaven var åpningsfilm.

9 Temples to Heaven har Norgespremiere under Film fra Sør, som pågår i Oslo 5.–15. november.

*

«9 Temples to Heaven».

Lars Ole Kristiansen (LOK): Dette er din første spillefilm, men du har jobbet som Apichatpongs regiassistent i mange år. Hva gjorde at det ble akkurat denne historien du ville fortelle først?

Sompot Chidgasornpongse (SC): Jeg vokste opp i en svært religiøs familie, så det å gå til templer og samle fortjeneste (på thai tham bun – gode gjerninger og gaver som gir god karma, red.anm.) har vært en del av livet mitt siden jeg var liten. Jeg vokste opp sammen med bestemoren min, som elsket å ta meg med til templer, og jeg lyttet til bønnene hennes hver kveld. I stedet for å dra til stranden eller fjellet dro vi til templer, haha.

Når du utfører de samme ritualene ni ganger på én dag, begynner du virkelig å tenke over hvilken rolle de spiller: hva de betyr, og hvordan de bringer folk tett på hverandre. Medlemmene i en familie tenker ofte helt forskjellig om tradisjoner, og yngre deltar ofte for å glede foreldrene sine, men ikke desto mindre er alle sammen om opplevelsen.

Alt dette har fascinert meg helt siden jeg var liten, og etter hvert som jeg ble eldre, fikk jeg nye posisjoner og roller innad i familien. Alt dette har jeg ønsket å fange i 9 Temples to Heaven.

LOK: Du filmet med den franske fotografen Jonathan Ricquebourg ^[14], som også har jobbet med Tran Anh Hung ^[15], Albert Serra ^[16] og Lucile Hadžihalilović ^[17] – alle regissører med tydelig signatur. Kameraet i din film er mer konvensjonelt «i bevegelse» enn i typisk slow cinema, og klippingen åpner opp mange av scenene, kanskje for å engasjere et større publikum enn de som frekventerer festivalene?

Hvordan kom du, fotografen og klipperne frem til denne rytmen?

SC: Vi snakket mye om hvordan filmen skulle se ut i forkant, om kamerabevegelsene og hva slags rytme vi ønsket oss. 9 Temples to Heaven består i all hovedsak av statiske bilder, og komposisjonene er nøye planlagt, slik at tilskueren skal fornemme alt som skjer utenfor bildekanten. Men det finnes også scener der kameraet får bevege seg fritt, som løsner opp filmens stil og skaper en følelse av spontanitet.

Ikke minst måtte vi unngå å lage en reklamefilm for templer – de er jo ofte for vakre for filmens beste! Så vi lette etter en måte å vise templenes skjønnhet på som likevel viser noe annet enn man ser på Instagram eller YouTube, og at rollefigurene, menneskene skulle gå i ett med arkitekturen på en meningsbærende måte.

LOK: Det leder meg til neste spørsmål. Både du og Apichatpong er utdannet arkitekter. Hvordan påvirker det måten du komponerer rom og plasserer rollefigurene på – i templene, eller i en trang minibuss?

SC: Til syvende og sist er det rollefigurene som bestemmer hvordan vi komponerer, for de fleste kamerainnstillingene følger dem. Arkitekturen er viktig, men vi opplever den alltid gjennom rollefigurene og hvordan de ser på og samhandler med den.

Vi tilbringer mye tid i disse rommene fordi jeg vil at publikum skal føle seg som en del av familien og være på reise sammen med dem.

«9 Temples to Heaven».

LOK: Ja, vi sitter på gulvet sammen med dem, nesten som i en Yasujirō Ozu ^[18]-film.

Kritikere har trukket mange paralleller til Apichatpong, og filmen har nærmest blitt omtalt som en offisiell del av et «Apichatpong Extended Universe»: meditativ, spirituell og knyttet til thailandske tradisjoner. Men 9 Temples to Heaven har også en leken, komisk tone – som en slags arthouse-versjon av Little Miss Sunshine!

Dette gjør meg nysgjerrig på hvordan det thailandske publikummet vil ta imot filmen. På thailandske kinoer dominerer gjerne skrekk og folkelig komedie, mens kunstfilmer, som Apichatpongs, ofte sliter med å nå publikum her, til tross for priser og strålende anmeldelser.

SC: Når det gjelder billettsalg, må jeg være realistisk, med tanke på hva slags film dette er. 9 Temples to Heaven er ikke vanskelig å forstå, og publikum i Thailand vil få med seg mange humoristiske detaljer som blir «lost in translation» for en farang (utlending). Samtidig har filmen et langsomt tempo som gjør at den likevel ikke henvender seg til et stort publikum.

Det er ikke så farlig om den ikke tjener så mye penger – jeg håper bare at den når frem til de som vil ha glede og utbytte av å se den.

LOK: Jeg har et stort nettverk i Bangkok, men nesten alle vennene mine jobber i restaurantbransjen, så jeg har ikke klart å opparbeide meg ordentlig innsikt i filmkulturen her. Jeg oppholder meg også mye i Japan, og der er den jo veldig sterk – alle titler blir utgitt på fysiske formater, og det finnes enorme butikker med DVD-er og Blu-rays, plakater og filmsuvenirer. Etter å ha vært på leting mange ganger, har jeg aldri klart å spore opp noe tilsvarende her.

SC: Nei, vi kan absolutt ikke konkurrere med japanerne, for de elsker ting de kan samle på. Jeg tror ikke thailandske cinefile er skrudd sammen sånn. Men de finnes, og de er hardcore! Og det er stadig flere yngre som blir ordentlig interesserte i film. Når jeg er på festivaler i utlandet, for eksempel i Europa, ser jeg mange eldre i salen, men her er det omvendt. På cinematekene – som det dessverre er få av i Bangkok (jeg anbefaler House Samyan ^[19]) – er gjennomsnittsalderen påfallende lav.

LOK: Men Bangkok kan skilte med de beste multipleksene – og veldig mange av dem! Å gå på kino i Thailand er tidvis som å sjekke inn på et femstjerners hotell. Men av og til føler jeg at programmeringen ikke står i stil til visningsstedene …

SC: Kinoene våre er teknisk suverene, men de byr ikke på det mangfoldet jeg vet at publikum egentlig ønsker seg. Av og til gir de plass til festivaltitler og den slags, men fokuset er alltid på blockbusterne.

*

«9 Temples to Heaven».

LOK: Hvilke regissører og filmer har betydd mye for deg, og for denne filmen spesielt?

SC: Iransk film, helt klart, særlig Abbas Kiarostami ^[20]. Den mest åpenbare parallellen til 9 Temples to Heaven er naturligvis at filmene hans ofte utspiller seg på veien, som roadmovies. Og så er de iranske regissørene så gode til å skildre hverdagslivet – enkle, daglige gjøremål – og gjøre det fascinerende å se på. De tar noe helt alminnelig og gjør det spesielt. De har også et spesielt talent for å blande dokumentar og fiksjon helt uanstrengt, uten effekter og fakter.

Å skape en sånn autentisitet – flyten, dynamikken, spontaniteten de får til – inspirerer meg.

LOK: En film som Close-Up ^[21] (1990), for eksempel, er svært intrikat og vanskelig å lage.

SC: Akkurat. Hvordan får man til noe så komplekst og enkelt på samme tid? Jeg har også blitt påvirket av en av lærerne mine da jeg studerte i USA, James Benning ^[22] (ved CalArts, red.anm.). Han lager strukturalistiske filmer, og de senere arbeidene hans er stadig enklere i uttrykket. 13 Lakes ^[23] og Ten Skies ^[24] (begge 2004), for eksempel. Den siste består bare av kamerainnstillinger som viser himmelen, og jeg har sneket inn en liten hommage til den i 9 Temples to Heaven.

Men nå spoiler jeg filmen for publikum!

LOK: Haha, for de null komma null én prosentene av publikum som har sett Ten Skies! Jeg er ikke blant dem selv – men er veldig begeistret for en lignende film han laget noen år i forveien, Los ^[25] (2001).

SC: Det er min favorittfilm av Benning! Jeg har også hentet en del fra Yasujirō Ozu, som du nevnte, ettersom han alltid forteller om familier. Og måten han filmer rollefigurene sine på, med tatami-innstillingene der kameraet er nede på gulvet.

Jeg liker mange mainstreamfilmer også, altså, men jeg er usikker på om denne typen regissører har inspirert meg på samme måte. Kanskje M. Night Shyamalan ^[26]…

LOK: Jeg er sikker på at han ville likt filmen din.

SC: Det håper jeg virkelig, for jeg er en stor beundrer av ham. Jeg er veldig glad i skrekk og spenning, spesielt når det er overnaturlige elementer i spill. Jeg er helt besatt av Signs ^[27] (2002)…

LOK: Dere har jo en forbindelse, ettersom dere begge har jobbet med fotografen Sayombhu Mukdeeprom ^[28], Apichatpongs faste, som også skjøt Trap ^[29] (2024). Shyamalan har endt opp som en svært undervurdert regissør – det er jo egentlig bare et par-tre av filmene hans som har blitt ordentlig godt mottatt.

SC: Jeg liker de filmene folk ikke liker, haha.

«Trap» (M. Night Shyamalan, 2024).

LOK: Norske Renée Hansen Mlodyszewski i selskapet Needle in the Haystack er medprodusent av 9 Temples to Heaven.

SC: Når det gjelder finansiering, fikk vi Sørfond-støtte takket være Renée. I utviklingsfasen kommenterte hun manuset, og vi utvekslet ideer. Det er alltid interessant å se hvordan folk fra en annen kultur ser ting. Ritualene som fremstilles er så nære for meg, så hverdagslige, så det er spennende å se hvordan noen utenfra oppfatter dem.

Renée kom aldri med kommentarer om at jeg burde foreta justeringer slik at filmen skulle bli enklere å forstå for utlendinger – hun er sensitiv i måten hun går frem på. Jeg tror hun har en dyp forståelse av hva jeg ønsker å formidle med 9 Temples to Heaven, og hun oppmuntret meg til å stole på magefølelsen.

LOK: Kan du fortelle litt om hvordan du opplevde Cannes-festivalen? Jeg var til stede på premieren, og det var en flott visning.

SC: Dette var min første tur til Cannes. Jeg har jobbet med Apichatpong i 23 år, men aldri vært der; det koster mye å fly dit fra Thailand. Det ble en overveldende opplevelse i mai, der jeg fikk muligheten til å komme tett på mange filmskapere jeg lenge har beundret på avstand. Og det var herlig å se at folk var så energiske og engasjerte rundt visningene, at film kan bety så mye.

*

«Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv» (Apichatpong Weerasethakul, 2010).

LOK: Jeg er veldig nysgjerrig på Apichatpongs nye prosjekt, Jenjira’s Magnificent Dream ^[30], inspirert av Arthur C. Clarke sitt univers.

SC: På denne nye filmen var jeg faktisk ikke regiassistent, fordi han spilte den inn samtidig som jeg jobbet med min egen film. Jeg ville gjerne, og han ville at jeg skulle, men vi ble enige om at det neppe ble mulig for meg å utføre oppgaven slik vi begge ønsker – det ville blitt en for stor risiko å ta for oss begge. Han er jo produsent for 9 Temples to Heaven, så han føler jo også mye ansvar for mitt prosjekt!

LOK: Apichatpong bruker lang tid: I løpet av de siste 20 årene har han kun signert fire ordentlige spillefilmer, om vi regner med Tropical Malady fra 2004 (Sovende soldater ^[31] er mer et sideprosjekt, en kunstinstallasjon som ble omarbeidet til en film, og i så måte ikke en «ekte» Apichatpong-film; Mekong Hotel ^[32] er i samme kategori). Så en ny Apichatpong-film er for meg en stor begivenhet, de er som katedraler, og jeg er helt inneforstått med at de tar tid å bygge.

Hva er status for den nye filmen? Og er det Sayombhu Mukdeeprom ^[28] som er fotograf?

SC: Ja, Sayombhu er fotograf – og jeg er enig i det du sier om at disse sideprosjektene ikke kan vurderes på lik linje med filmene han har lagt mye mer tid og ressurser i. Filmen er i klipperommet nå, så innspillingen er i utgangspunktet ferdig, men de er i en tidlig fase der de finner ut av hvordan opptakene fungerer når de blir satt sammen, så det kan bli aktuelt å gjøre flere – og det kan føre til forsinkelser. Per nå foreligger det bare et utkast, en skisse.

LOK: Er det likevel lov å håpe på Cannes-premiere neste år?

SC: Jeg tror det er det de sikter mot, men prosessen kan ta lengre tid. Apichatpong er veldig nøye med klippingen, han leker med materialet og fortsetter å forbedre det helt til han synes hver eneste overgang fungerer optimalt.

LOK: Det er godt å høre at Sayombhu Mukdeeprom er tilbake. Jeg har vært engstelig for at det skulle bli trøbbel med timeplanen, ettersom han også jobber i Hollywood (for blant andre Luca Guadagnino ^[33] og M. Night Shyamalan).

SC: Filmen er skutt på 16 mm. Den kommer til å ha en struktur og tekstur som minner om noen av de tidligere Apichatpong-filmene, løsere og friere enn for eksempel Memoria (2021).

*

«9 Temples to Heaven».

LOK: I 9 Temples to Heaven identifiserer jeg en spenning mellom religiøs tradisjon og et moderne tankesett. Thailandsk kultur er sterk og dyp, men også veldig åpen mot verden.

SC: Bangkok er en så global by, et sted der alt møtes; nye og vestlige forestillinger kolliderer med tradisjonell, buddhistisk kultur. Thaier lever moderne liv, er frie og åpne, samtidig som det er en kjerne i oss som er veldig tradisjonell. Vi er egentlig nokså konservative, uten engang å vite hvorfor. Med andre ord lever vi i to verdener, og har funnet en måte å gjøre det på, men graver du dypt nok, så reiser det mange spørsmål.

LOK: Selv om thailendere er lavmælte og hensynsfulle, er de også ekstroverte og direkte. Det speiler på en måte dobbeltheten du beskriver.

Handlingen i 9 Temples to Heaven foregår like utenfor Bangkok, i nærheten av flyplassen Suvarnabhumi. Jeg fornemmer at settingen har en symbolsk funksjon?

SC: Om lag nitti prosent av filmen er spilt inn i Samut Prakan, hjembyen min. Navnet betyr bokstavelig talt «vannporten», og derfor ser du skip og båter i filmen – og fly, ettersom Suvarnabhumi ligger her.

Samut Prakan er byen der alt møtes, den er Thailands portal mot verden. Men folk har en tendens til å glemme stedet – det er bare noe man passerer på vei mot hovedstaden. Samut Prakan er et ingenmannsland der alt er bygget for å tjene Bangkok og landet. Alle som er innom her, er i transitt.

Ettersom 9 Temples to Heaven handler om å være på reise og om overgangsfaser i livet, tenkte jeg at fortellingen burde utspille seg her.

*