- Montages - https://montages.no -

Montages.no

spennet-mellom-mennesket-og-memet-primetime
«Primetime» (foto: Nordisk Film Distribusjon).

Spennet mellom mennesket og memet: Primetime

Av Nora Landsrød , 19. november 2026 i Artikler

Lance Oppenheims Primetime [1] er en underholdende skildring av mannen som skapte TV-fenomenet To Catch a Predator, men filmen virker så blendet av myten om Chris Hansen at vi ikke blir klokere på mennesket bak imaget.

Det merkes at Primetime er skapt av en regissør som er flasket opp på internettets ironiske og selvrefererende memekultur. Filmen er basert på reality-serien To Catch a Predator [2], som gikk på NBC fra 2004 til 2007 (og her i Norge i 2008), og seriens anfører, Chris Hansen [3].

I likhet med Lance Oppenheim [4] ble jeg som barn først kjent med Chris Hansen som en mytologisk størrelse i populærkulturen, blant annet i en episode av South Park [5], og jeg kjente godt til Predator-formatet uten å ha sett en fullverdig episode av serien. Etter 2000-tallets reality-konsepter å dømme, kan det umulig ha blitt gjort særlig dyptgående etiske overveielser i de ulike redaksjonene: Dette er epoken som fostret frem serier som Extreme Makeover [6] (2002–2007), kjent for å gi deltakerne plastisk kirurgi som en del av overhalingen, og som senere fikk den mer sympatiske avarten Extreme Makeover: Home Edition [7] (2003–2020), eller The Swan [8] (2004), der de «stygge andungene» på lignende vis fikk plastisk kirurgi for så å bli satt opp mot hverandre i en skjønnhetskonkurranse.

Det var altså en tid der kampen om de gode sendeflatene, nostalgisk for vår postlineære tidsalder, kunne få selv seriøse gravejournalister som Chris Hansen til å miste gangsynet.

Filmen åpner med tette, sensuelle nærbilder av Robert Pattinson [9] i rollen som Hansen, mens han går over replikkene sine en siste gang før showtime. Det erotiske tilsnittet skyldes ikke bare den for Oppenheim sedvanlig nærgående måten han har valgt å filme Robert Pattinson på, men også den messende, suggererende måten skuespilleren fremfører replikkene sine på. I programlederens og forretningsmannens munn blir ordene løsrevet fra sin opprinnelige meningsbærende kontekst. Få andre får like stor nytelse av å gjenta en potensiell overgripers meldingshistorikk som Chris Hansen selv.

«Primetime» (foto: Nordisk Film Distribusjon).

Når jegeren Chris Hansen i neste scene får lov til å fremføre disse vis-à-vis sitt eget bytte, er tilfredsstillelsen komplett. Primetime setter opp premisset til Predator med det samme: Etter å ha chattet med et barn på nettet blir voksne menn lurt til en alminnelig enebolig for å treffe barnet de tror de har vært i kontakt med (en såkalt decoy), for så å bli overrumplet og kryssforhørt av en – til overmål myndig – Chris Hansen. Dette segmentet filmes fra flere ulike vinkler med skjulte kameraer rigget rundt om i huset. Senere vises det usensurert på riksdekkende TV.

Bak spakene sitter Hansens produsent Andie Bender (Merritt Wever [10]), som åndsfraværende gjentar replikkene lydløst og synkront for seg selv. De er et samstemt radarpar, tosomme i sin higen etter å lage sensasjonell underholdning. Uthenging av pedofile på riksdekkende TV trekker naturligvis seere, og det tar ikke lang tid før tallene er gode nok til at NBC-sjef Jeff Zucker [11] (spilt av Jeff Zucker selv!) flytter rundt på sendeskjemaet og lar Predator konkurrere med J.J. Abrams‘ Lost [12] om samme sendeflate: onsdag kveld klokka ni – «primetime», med andre ord!

Med mål om å bli større enn Lost settes jakten på «the Big Fish» blant potensielle overgripere i gang. Det blir ikke mindre prekært når det viser seg at Lost aggressivt beskytter sin primetime-posisjon ved å skrive inn isbjørner som slåss med øyboerne (!) i en av episodene sine. Nå er «old predators» gårsdagens nyheter, og Chris Hansen og resten av produksjonen må trå til for å gi seerne noe nytt og spektakulært. Herfra går det bratt utforbakke.

Med Primetime spillefilmdebuterer den purunge og driftige regissøren Lance Oppenheim innenfor fiksjonsjangeren, men han er på ingen måte et ubeskrevet blad. Oppenheim lagde først korte dokumentarer – noen av dem ble publisert av The New York Times – før han for alvor markerte seg med dokumentarfilmene Some Kind of Heaven [13] (2020) og Spermworld [14] (2024), i tillegg til HBO-dokumentarserien Ren Faire [15] (2024). Nå om dagen er han imidlertid best kjent for regisamarbeidet med Nathan Fielder [16] (The Rehearsal [17], Nathan for You [18]) på You Can See Everything [19] (2026), dokumentaren om Elizabeth Holmes [20], som har norsk kinopremiere 20. november.

«Primetime» (foto: Nordisk Film Distribusjon).

Oppenheims kunstnerskap kjennetegnes av en særegen visuell stil: oppslukende, hypnotiserende og atmosfærisk. I samarbeid med sin faste fotograf David Bolen [21] benytter han seg av en rekke ulike kameraer og formater for å skape dette pregnante uttrykket. De sterke blåtonene og den kontrastrike lyssettingen gir assosiasjoner til Michael Mann [22]s neo-noir Manhunter [23]. I et intervju med IndieWires podkast [24] sa Oppenheim at filmen skulle se «mikrobølget» ut. Og det lukter litt svidd av estetikken, som om filmrullen er blitt utsatt for stråling.

Når jeg ser Primetime, er det riktignok som å se To Catch a Predator i 2005: Seriens bildespråk er godt gjenkjennelig, med opptak fra skjulte kameraer i flere vinkler. Man føler også et stikk av nostalgi over bilderørsestetikken, som vekker en slags barnslig lengsel etter å dra hånda over TV-en og kjenne den statiske elektrisiteten den avgir. Tidvis ser den også ut som en snuskete TV-film jeg som barn ved et uhell kunne kommet over hvis jeg kanalsurfet på familiens fjernsyn like før midnatt.

Den frem til nå helt ukjente Ajon Singh [25] (bare et par år eldre enn Oppenheim) har skrevet manuset, som ble sendt rundt omkring en stund før Robert Pattinson (som også er en av filmens produsenter) plukket det opp.

Sidney Lumet-filmen Network [26] (1976) figurerer for tiden blant Singhs «Top 4» [27]-favorittfilmer på Letterboxd. Liksom Diana Christensen (Faye Dunaway [28]) i Network har Pattinsons Chris Hansen en kynisk evne til å presse situasjoner til bristepunktet for å skape sjokkerende TV. Pauline Kael omtalte Sidney Lumets film som en «messianic farce» – en beskrivelse som også kler Primetime godt. Chris Hansen har et messiaskompleks av megalomane proporsjoner, og klamrer seg til kredoet om at han «renser verden for ondskap», noe han stadig må overbevise både seg selv og de rundt seg om.

Hansen er også en ambisiøs arbeidsnarkoman. «Guy thinks he’s fucking Mike Wallace», klager en lydmann etter at Hansen har insistert på litt for mange tagninger under en lydinnspilling. Når Chris Hansen ringer sin forsømte ektefelle Mary (Anna Faris [29]), introduserer han seg som Chris Hansen. Ut av en slags valium-tåke får han svar tilbake: «Yeah honey, I know.»

«Primetime» (foto: Nordisk Film Distribusjon).

Pattinson gjør lite for å nyansere den megalomane fremstillingen av Hansen som manuset allerede har meislet frem. Det er lite ambivalens å spore i villnisset som synes å være Hansens indre liv; jeg kan liksom se for meg Pattinsons Chris Hansen levere Patrick Bateman-monologen i åpningen av American Psycho [30]: Det finnes en idé om Chris Hansen, en slags abstraksjon… osv. Pattinson er imidlertid slående lik Chris Hansen slik han fremstod i Predator. Det er noe outrert, men dypt gjenkjennelig, over Pattinsons karikerte og opphøyde rolletolkning. Særlig stemmen og intonasjonen er påfallende like Hansens slik jeg husker ham.

«Nothing I do is acting», sier Hansen når amatørskuespilleren Dan (Skyler Gisondo [31]) spør om armbåndet han går med er et «acting totem». Dan, eller «Decoy Dan» som Hansen kaller ham, fungerer som filmens samvittighet, novisen som kommer inn og ser maskineriet utenfra. Som decoy spiller han barnet som møter Hansens byttedyr i øyeblikket de trer inn i TV-vertens hule.

Dan er også ambisiøs. For å forberede seg til rollen som ubesudlet internettoffer studerer han karaktertransformasjoner på YouTube, helt spesifikt snutten «Billy Bob transforms into Karl of SLINGBLADE, at time = 250» [32], hentet fra skuespillerens opptreden i legendariske Inside the Actors Studio [33]. Scenen er en morsom og poengtert representasjon av hvordan det kulturelle landskapet har utviklet seg fra Predators storhetstid og frem til i dag.

I småroller som nettovergripere har Oppenheim satt sammen en besnærende rolleliste: Jonathan Lipnicki [34] dukker opp som Crazyfrog73, i en minneverdig scene der kremtopping blir en oppsiktsvekkende rekvisitt. For min – og Oppenheims – generasjon er Lipnicki særlig kjent som uskylden selv i Stuart Little [35]-filmene, men kanskje mest som lille Ray i Jerry Maguire [36]. Tony Revolori [37], kjent som piccoloen i Wes Andersons The Grand Budapest Hotel [38] (2014), spiller MarriedAndLookingForFun31313. Mot slutten av filmen møter vi også Alex Winter [39], kjent fra Bill & Ted [40]-filmene fra 80- og 90-tallet, i en dyster rolle.

«Primetime» (foto: Nordisk Film Distribusjon).

Det såkalte «frøet» til ideen som til slutt ble Primetime, var visstnok [41] en Cameo-video [42] av Chris Hansen selv, som Oppenheim fikk i gave av kona si for skarve 40 dollar. I videoen ber han Lance «take a seat», for så å gratulere ham med Spermworld-suksessen. I de mer generelle Cameo-videoene spiller Hansen mer enn gjerne rollen som Chris Hansen, slik at den heldige mottakeren på ufarlig vis får føle på hvordan det er å bli busta av Amerikas mest kjente pedojeger. I skrivende stund har prisen for en slik skreddersydd hilsen [43] økt til rundt 139 dollar (5005 dollar for bedrifter).

Kanskje har spiren slått rot i Primetimes fysiognomi: Oppenheim og Pattinson virker å være mer opptatt av myten – eller «memefiseringen» – av Chris Hansen enn av mennesket Chris Hansen. Resultatet er en uhyggelig følelse av å sitte og se på noen imitere sitt eget simulakrum: På samme måte som det er rart å se Chris Hansen spille Chris Hansen på Cameo, er det rart å se Robert Pattinson spille Chris Hansen som spiller Chris Hansen i Primetime. Det nærgående kameraet leter tilsynelatende nytteløst etter noe å feste seg ved. Pattinsons Hansen er så hul at uansett hvor tett man kommer på ansiktet hans, får man ingen følelse av at det er noe å oppdage bak det lett sosiopatiske blikket.

Det er dette ubehaget som gjør Primetime til en kuriøs opplevelse, og det er i spennet mellom mennesket og memet Chris Hansen – en grense som virker visket ut også for ham selv – at filmen får et psykologisk driv. Filmen mister noe av sin slagkraft når dette blir tilsidesatt for en mindre engasjerende fortelling, som tilfører lite nytt om TV-bransjens kynisme og om hvordan jakten på seertall korrumperer og til slutt får katastrofale konsekvenser.

Primetime fungerer best når den er bevisst sin egen kontekst og omfavner det mytiske medielandskapet den tilhører. Filmen er underholdende, men sliter med å si noe meningsfullt om kulturen den springer ut av.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2026/11/spennet-mellom-mennesket-og-memet-primetime/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Primetime: https://www.imdb.com/title/tt34206385/

[2] To Catch a Predator: https://www.imdb.com/title/tt3694654/

[3] Chris Hansen: https://www.imdb.com/name/nm1938954/

[4] Lance Oppenheim: https://www.imdb.com/name/nm4565262/

[5] South Park: https://www.imdb.com/title/tt0121955/

[6] Extreme Makeover: https://www.imdb.com/title/tt0364807/

[7] Extreme Makeover: Home Edition: https://www.imdb.com/title/tt0388595/

[8] The Swan: https://www.imdb.com/title/tt0402701/

[9] Robert Pattinson: https://montages.no/filmfolk/robert-pattinson/

[10] Merritt Wever: https://montages.no/filmfolk/merritt-wever/

[11] Jeff Zucker: https://www.imdb.com/name/nm0958386/

[12] Lost: https://www.imdb.com/title/tt0411008/

[13] Some Kind of Heaven: https://www.imdb.com/title/tt11358166/

[14] Spermworld: https://www.imdb.com/title/tt30835128/

[15] Ren Faire: https://www.imdb.com/title/tt30835095/

[16] Nathan Fielder: https://www.imdb.com/name/nm2358709/

[17] The Rehearsal: https://www.imdb.com/title/tt10802170/

[18] Nathan for You: https://www.imdb.com/title/tt2297757/

[19] You Can See Everything: https://www.imdb.com/title/tt45368240/

[20] Elizabeth Holmes: https://no.wikipedia.org/wiki/Elizabeth_Holmes

[21] David Bolen: https://www.imdb.com/name/nm4391696/

[22] Michael Mann: https://montages.no/filmfolk/michael-mann/

[23] Manhunter: https://www.imdb.com/title/tt0091474/

[24] intervju med IndieWires podkast: https://open.spotify.com/episode/439zRdQKU9k1yuZuGxnss5

[25] Ajon Singh: https://www.imdb.com/name/nm16650086/

[26] Network: https://www.imdb.com/title/tt0074958/

[27] «Top 4»: https://letterboxd.com/ajonsingh/

[28] Faye Dunaway: https://montages.no/filmfolk/faye-dunaway/

[29] Anna Faris: https://montages.no/filmfolk/anna-faris/

[30] American Psycho: https://www.imdb.com/title/tt0144084/

[31] Skyler Gisondo: https://www.imdb.com/name/nm1711114/

[32] «Billy Bob transforms into Karl of SLINGBLADE, at time = 250»: https://www.youtube.com/watch?v=nAO7ugWjL1U

[33] Inside the Actors Studio: https://www.imdb.com/title/tt0169455/

[34] Jonathan Lipnicki: https://www.imdb.com/name/nm0005151/

[35] Stuart Little: https://www.imdb.com/title/tt0164912/

[36] Jerry Maguire: https://www.imdb.com/title/tt0116695/

[37] Tony Revolori: https://montages.no/filmfolk/tony-revolori/

[38] The Grand Budapest Hotel: https://montages.no/film/the-grand-budapest-hotel/

[39] Alex Winter: https://www.imdb.com/name/nm0935664/

[40] Bill & Ted: https://www.imdb.com/title/tt0096928/

[41] visstnok: https://variety.com/2026/film/awards/lance-oppenheim-primetime-you-can-see-everything-1236875739/

[42] Cameo-video: https://www.reddit.com/r/YMS/comments/1wonb0z/the_original_chris_hansen_cameo_that_lance/

[43] slik skreddersydd hilsen: https://www.cameo.com/chansen

Klikk her for å skrive ut

Copyright © 2026 Montages.no. All rights reserved.